jeg mistet :-(( ...og mannen ville reparere bilen

[Anonym bruker]

Jeg sitter her og er helt ør, trist og lei. Jeg spontanaborterte i 6. uke - i går. Det var snakk om lege, sykehus, utskraping og slikt og jeg sa til min mann at han måtte være med. Jeg kunne bare lese i det blikket hans at det passet dårlig, og så peset han at han måtte jo reparere bilen før EU kontrollen.

 

Han ble med til legen og jeg slapp heldigvis sykehuset. I går kveld dro han på grilling med ungene sine og noen venner og i dag har jeg knapt sett han, fordi han har så mye å gjøre på jobben og han sier at han er så sliten at han knapt klarer å tenke.

 

Jeg ligger hjemme og er deprimert. Jeg bare griner og griner og tenker på det som skulle blitt en baby. Det er så fælt at jeg tror nesten jeg har blitt till "utenfor megselv".

 

Skulle ønske at det var noen her som kunne trøste meg. ER mannfolk normalt så teite, eller er min ekstra dum?

[Anonym bruker]

Det er nok ikke det at mannen din er dum, eller at mannfolk generelt sett er teite. Tror heller at det er en reaksjon fra din mann.

 

Snakk heller med mannen din om det i stedet for å være deprimert her inne.

[Anonym bruker]

Hvis det er noen trøst så synes jeg mannen din reagerte litt vel ufølsomt... Har mistet selv og vet hvor viktig mannen min har vært for meg i tiden etterpå. Når det er sagt så har jeg også forståelse for at mannen din reagerer som han gjør, menn reagerer jo følelsesmessig annerledes enn oss jenter. Mannen min er typisk mann i den forstand at han er en "praktiker" som ikke setter seg ned og FØLER når det er noe i veien, men han setter i gang med et eller annet, hva enten det er mekking, jogging eller husvask. Mens jeg plumper ned og synker inn i mine egne følelser, kan gråte i timesvis og bare kjenne etter på følelsene. Kanskje det beste hadde vært noe midt imellom? Men vi er nå engang som vi er og reagerer som vi gjør.

 

skjønner at du har det veldig fælt nå, har selv vært i din situasjon altfor mange ganger Kanskje du skal snu deg mot venner/venninner eller familie istedet for å få litt av den trøsten du trenger. Når jeg har mistet har jeg "fordelt" gråten på mange forskjellige skuldre, så blir det ikke så mye på hver... lykke til ihvertfall... sender en trøsteklem!

[Anonym bruker]

Jeg mistet også i uke 12. Mannen min var der heldigvis for meg, men jeg tok det hardere enn han. Fikk mye støtte av venninnene mine og familie. Ring til vennene dine og tøm deg. Jeg syntes det ble mindre og mindre trist for hver gang jeg fikk fortalt historien og fikk trøst. Mange kom bort til meg og fortalte at de også hadde mistet, det er veldig vanlig og det går som regel bra neste gang. Jeg har en frisk datter som ble født ett år senere.