Tårevåt familieråd....

[phantomet]

Nå har vi hatt familieråd i phantomhulen. I rådet satt de to eldste ungene, phantom-mannen og meg selv..

Kveldens tema var omplassering av den mindre intelligente hunden.

Som antatt var det eldste jenta som ble mest lei seg og følelsesmessig engasjert. Men vi snakket med henne, hørte på henne og spurte henne gjentatte ganger hva hun ønsket, mente og ville.Hun kastet seg på lovnader om daglige turer og mer tid på hunden, men det fortalte jeg henne at ikke ville fungere Så satte vi det i perspektiv for henne ved å fortelle hvordan hunden har det, at han bare ønsker å være en del av en flokk, men at denne flokken ikke inkluderer ham... Hun skjønte det, men tårene kom likevel.

 

I settingen med alvor og fornuft, følelser og kjærlighet der glimret phantom-mannen. Og vi som voksne var tydelige og på lag.

 

Gutten på 8 skjønte lite av konsekvensene av dette, men han ønsket mest av alt at det var en drøm...og at han ville våkne snart til ny fotballskoledag, at hunden var her og at alt var som før.. Men da jeg spurte om drømmen hadde vært finere om hunden som var her var en han likte og ville være sammen med...bekreftet han det. Han fortalte at han var litt redd ham, siden han er så vill.....

 

Vi ble enige om følgende:

Vi gjør det vi kan for å finne et fint nytt hjem til hunden. Der menneskene har tid og lyst til å værer sammen med hunden, gå lange turer med ham, og har hage med gjerde, slik at han kan gjøre det han liker best, nemlig løpe løs.

 

Når det er gjort skal vi vurdere situasjonen på ny. Og kjenne godt etter på hvor fint det er å være uten hund, og vurdere om vi hadde trivdes bedre med en roligere og mer hjemmekjær hund... Eldstejenta håpet at vi fant ut det, og at vi da ville skaffe oss en større en...

 

Så gikk hun og la seg...en stund etter var det en gråtende og tydelig fortvilet jente som kom ned til oss... Hun var helt knust...

Vi driver nå å snakker med henne, og finne ut hva i dette som er mest trist, men det er ganske så komplekst...

Hun føler seg ikke alene når hunden er her. Hun vet at han alltid er her uansett....osv osv...

Men hun vet også at hun ønsket seg en kamerat til å ta med på tur og ut blant venner...denne hunden er Houidini i hundepels...

 

[Plutseliten :)]

Jeg synes dere er flinke jeg. Til å ta barna med på råd,lar de får komme med sine tanker og følelser og lar dem få reagere!!

 

Klart det er trist...og følelsene blir fort sterke. Det viktigste er at dere finner en løsning som også er til det beste for hunden. Og lovnader om forbedring av turer osv bruker desverre ofte å vare bare en ukes tid.

(Hadde det ikke vært for meg hadde ikke kaninen til datteren min fått mat det siste året

Forresten herlig han 8 åringen da...ønsket det var en drøm han snart kunne våkne av til en ny fotballskoledag )

[Gjest]

Ja, her kan jeg se for meg at det er mye følelser. Jeg er helt enig med dere. En kan ikke ha en hund som ikke passer inn med resten av familien. Da er det bedre for både hund og mennesker at hunden får et annet sted å bo. Er det en energisk hund, bør den få være med friluftsmennesker, eller på en gård?

 

Lykke til med valget. Vi har en fortreffelig liten hund som vi låner av mormor. Den er passe daff og trenger ikke allverdens av tur. Og han er utrolig tålmodig med ungene. Men når vi blir lei, leverer vi den tilbake:)

[Maud]

Uff, stakkars eldstejenta da som må si ha det til en hund hun gjerne vil ha der. Det er godt hun har voksne som orker å høre på henne og trøste henne når hun er lei seg. Hun skjønner nok på en måte at dette er til det beste, men det gjør jo vondt allikevel.