Vanskelig samliv; når er tiden best for brudd...? (langt)

[holder maska]

Jeg som skriver dette, er en kvinne i midten av 30 årene. Jeg har to lange forhold bak meg som begge endte dårlig, det ene fordi mannen var periodevis depressiv, det andre fordi mannen var så lite ambisiøs og ble kjedelig å være sammen med.

 

I en alder av 29 traff jeg min nåværende mann. Han er ansvarsfull, omsorgsfull, ambisiøs og utad sett meget vellykket. Eneste stripe i lakken er at han har to barn fra et tidligere mislykket forhold med en sosialt vanskeligstilt og konfliktskapende kvinne, samt at han er meget rotete og viser egentlig liten respekt for andres tid og behov. Vi har fått et lite barn sammen.

 

Jeg har i perioder slitt med sjalusi overfor stebarna, men ettersom tiden har gått har vi kommet hverandre nærmere og sjalusien har krympet tilsvarende. Jeg tror ikke jeg kunne fått noen bedre stebarn. Moren deres virker også egentlig å like meg, og forholdet vårt har gått over fra gjensidig fiendtlighet til nøytral vennlighet.

 

Problemet er at jeg er skuffet over mannen min. Jeg får han ikke med på noe. I helgene vil jeg gjerne at vi drar på tur hele familien, mens han helst vil sitte foran dataen og jobbe. Da blir stebarna sittende og spille dataspill og jeg må dra på tur med minsten alene.

I uka setter han seg og jobber etter middag eller etter at barna er lagt. I den "barnefrie uka" reiser han gjerne bort pga jobb. Han er likevel flink til å sette jobben tilside når det er fotballturnering eller skolefest eller slikt for stebarna, hvilket setter fyr under sjalusifølelsene mine. Det er ikke stebarna sin skyld at han ikke finner tid til meg og minstebarnet vårt, men selv om jeg er klar over det, blir det til at jeg tenker at han er mer glad i dem enn i meg/oss.

 

I tillegg synes jeg han er litt gjerrig/smålig. Han liker å la andre betale, og skjemmes ikke over å bestille den dyreste retten på restaurant når det er hans mor eller jeg som skal betale. Han minner meg gjerne på det hvis jeg har lånt penger og ikke betalt tilbake. Vi deler alle fellesutgifter likt, selv om han tjener langt bedre enn meg og har mindre gjeld. Han synes likevel jeg surfer, siden jeg har tilgang på gratis bil og ikke er med å betale innboforsikring (han eier alt inventaret). Jeg nyter jo godt av alt det materielle han har ervervet seg før min tid, musikkanlegg, møbler etc. Jeg sykler til daglig og bruker bilen kun når jeg handler til helga.

 

Tanken på å bli alene-mor fyller meg med skrekk, men i praksis til daglig er jeg jo mye alene, så forskjellen blir kanskje ikke så stor. Ferien står for døren, og jeg lurer på om jeg skal gjøre det slutt og bruke friukene på å flytte og "finne meg sjæl":)

 

Men jeg har jo også et lite barn å tenke på, og vil ikke gi opp for tidlig! Jeg tror forholdet vårt har potensiale. Han har holdt ut mye med meg (sjalusi og kritikk), og jeg har kommet meg over mye dritt og kjeft fra han, og føler tross alt at han er den som står meg nærmest i verden. Jeg kjenner kjærlighet til han, samtidig som jeg kan være så sint på han at jeg blir skremt.

 

Men selv om forholdet vårt har potensiale, vet jeg ikke om vi har krefter eller tid til å få et bra familieliv sammen. Jeg føler at han egentlig ikke har kapasitet til meg eller minsten. Langt mindre til evt. flere barn. Jeg ønsker meg jo flere barn også, og er redd for å kaste bort tiden på et forhold som ikke har livets rett.....

 

Trenger råd, føler jeg må bestemme meg raskt!

 

 

[holder maska]

Må bare tilføye: grunnen til at jeg føler det haster, er at jeg ville bruke ferien til å komme i orden hvis jeg bestemmer meg for å flytte. Jeg har en krevende jobb, og kan ikke klare å fungere der samtidig som jeg skal gjennom et samlivsbrudd med papirstyr, advokater (samværsavtale) og flytting. Jeg vet at noen blir sykemeldt i forbindelse med samlivsbrudd, men jobben er viktig for meg, det er den som holder liv i meg når det har vært ekstreme tørkeperioder hjemme (er inne i en tørkeperiode nå).

[tre_i_familien ;)]

Har vel ikke noe konstruktivt å komme med, bortsett fra at våre situasjoner er ganske like. Både med forholdet til jobb, forholdet til hans barn, pc/prioriteringer på fritiden... Jeg er veldig glad i han, men når det blir mer negativt enn positivt, blir jeg veldig i tvil.

 

Spent på svar du får!

[Maud]

Jeg vet ikke hva som er riktig for deg, men tenkte å si noe om hva jeg tenkte om det at du føler at du må bestemme deg raskt. Jeg synes du skal bruke tid på bruddet, særlig siden du virker litt usikker på hva du egentlig vil. Med et lite barn, masse å tenke på og en økende frustrasjon, er det ikke sikkert at du tenker helt klart. Vet mannen din hvor misfornøyd du er og at han kan risikere å bli samværspappa for enda et barn? Har dere prøvd å oppsøke hjelp?

 

Jeg vet ikke hvor ille forholdet deres er "objektiv sett", men det høres ut som om dere sliter med nokså vanlige ting og at mannen din ikke skjønner at dette ikke er godt nok for deg.

 

Håper du finner det svaret som er riktig for deg :-)

[holder maska]

Takk for svar:)

 

Ja, det er jo vanskelig å tenke klart, med en liten unge, lite søvn og masse stress og tanker. (og når jeg i tillegg er en person som skjener og vingler litt på livets vei..)

 

Jeg har tenkt å søke hjelp, har foreslått samlivskurs, men kurset ble utsatt pga få påmeldte og neste kurs er ikke før til høsten.

 

Har sjekket med psykolgisentra, de tilbyr parterapi. Men det er så dyrt. Det er nok verdt å bruke pengene likevel, men lønna mi spises opp hver måned som det er av de faste utgiftene, og jeg synes det blir feil å be mannen min betale.

 

Men det er kanskje ikke nødvendig med så mange timer egentlig? Slik at det blir en engangs - eller 2 gangers utgift? Da går det jo...

 

Men tenk om jeg bare sitter der og griner? Det er jo som en demning inni meg, masse oppsamlet dritt som bare må ut.

 

 

[Maud]

Ta kontakt med familiekontoret, du. Det er gratis og alle kommuner skal ha et slikt tilbud. Ute i distriktene er det nok interkommunale kontorer, men det skal altså finnes et tilbud over alt. Det kan være ventetid der også, men hør i hvert fall. En time eller to er kanskje litt lite, men med fem timer kommer dere et godt stykke på vei. Har sittet på begge sider av bordet i familieterapi og vet at flommen av tårer ofte kommer. Det tåler terapeuten og det er han/hun vant til. Min erfaring er at man får sagt og gjort masse selv om tårene strømmer. Terapeuten hjelper deg med å sortere dritten og prøver å skape en konstruktiv prosess for dere. Som et tips vil jeg råde dere til å ha bestillingen "Finne ut om dette forholdet er noe vi ønsker videre" heller enn "Redd forholdet vårt".

[liljekonval]

Kjære deg,

 

Det er selfølgelig bare du som vet hva som er riktig for deg og barnet ditt og som kan bestemme om/når du vil avslutte (eller ikke) dette forholdet. Når det er sagt så vil jeg gjerne kommentere innlegget ditt med et par ord:

 

Du skriver at dere har et lite barn sammen, men ikke hvor gammelt dette barnet er. Tiden som småbarsforeldre kan være en stor utfordring for de aller fleste. Selv om man kanskje ikke er helt klar over det er man ofte mye mere sliten, trøtt, utolmodig, irritabel enn før barnet ble født og man bare hadde seg selv å tenke på. Man kan fortere bli irritert på mannen sin selv om han egentlig ikke har forandret seg nevneverdig, nettopp fordi man selv har "mindre å gå på". Jeg synes også at det virker som om du har et litt distansert forhold til alt rundt deg, og kanskje (og jeg håper du ikke tar dette som negativ kritikk, jeg forsøker bare å tolke/hjelpe deg etter beste evne!) en litt "kald" holdning til mannen din og det store valget du står ovenfor. Et samlivsbrudd er ingen enkel sak og selv om du selv føler at du du kan takle dette greit og ønsker å "time" bruddet etter din egen timeplan så husk at å bryte med noen man har barn med ikke akkurat er det samme som å gjøre det slutt når det ikke er barn involvert. Et brudd er VONDT og det vil være vanskelig å takle for barnet ditt, stebarna dine og helt sikkert mannen din.

 

Så kanskje disse barna, dere som par, og ikke minste hele familien dere har sammen fortjener at du tenker deg ordentlig godt om? Det grunnleggende spørsmålet her er ikke om dette er riktig tidspunkt å gjøre det slutt på ift timeplanen din og andre "forpliktelser". Spørsmålet er vel heller: Elsker jeg han fortsatt? Selv om det er til tider vanskelig, har jeg virkelig GITT alt (og ikke bare forventet)? Har jeg prøvd? Har jeg virkelig gitt av meg selv? Har vi snakket sammen og forsøkt å løse dette på en annen måte enn å gjøre det slutt?

 

Jeg vil råde deg i å bruke sommerukene på å jobbe FOR forholdet. Virklig prøve. Snakke med han om det du føler. Være ærlig og tørre å ta tyren ved hornene. Og kanskje heller tenke på alt det FINE og GODE han er i steden for å fokusere på det negative.

 

Jeg håper du ikke føler at jeg er for direkte. Jeg er ingen ekspert, men synes man skal virkelig forsøke før man trekker seg fra et forhold. Du har tross alt en "grei" pakke ift mange andre her. En ålreit mann, tross alt, snille stebarn og en biomor du føler du har et greit folhold til...Så kanskje det er verdt et siste forsøk? Et ærlig ordentlig forsøk?

 

Ønsker deg alt det beste og en GOD SOMMER, uansett hva du måtte velge å gjøre.

 

Hilsen en annen stemor som vil deg vel!