Hvilke krav og forventninger stilles til stemor fra biomor?

[Sara 79]

Jeg begynner å bli ganske frustrert nemlig over min situasjon for tiden....Uansett hva jeg gjør så er det ikke godt nok for biomor. Enten gjør jeg for lite eller for mye....Så nå må jeg få "tømme"meg her inne på dette forumet.

 

Da jeg traff min samboer visste jeg at han hadde 2 barn fra et tidligere forhold. Jeg gikk inn i forholdet med et åpent sinn, og samtidig veldig bevisst på hvilke forventninger jeg stiller til meg selv som "steforelder".

Blant annet var jeg veldig bevisst på det første året vi var i sammen at han måtte få tid alene sammen med barna. Vi er fortsatt veldig bevisste på at han skal ha tid alene med barna,men nå blir det mindre, siden vi er samboere, og har et lite barn sammen.

 

For meg var det også viktig at vi skulle gjøre for hans barn det som vi ønsket å gjøre for våre kommende barn. Det innebærer blant annet;overnattingsbesøk fra deres venner, ferier, at vi skal stille opp økonomisk på ting som faller utenfor bidraget, at vi skal stille opp på fritidsaktiviteter. De helgene barna har vært hos oss har også jeg vært med på håndball og fotballkamper. Føler det er viktig å vise interesse for det barna driver med. Jeg hadde selv foreldre som ikke var flinke til dette,så dette var viktig for meg.

Vi følger også opp skolearbeidet deres så godt som mulig tatt i betraktning at vi har dem 2 hver helg. Faktisk tar eldste barnet med lekser til oss for å gjøre i helgen hos oss,fordi h*n føler at h*n får bedre hjelp her.Jeg har også hatt barna hos meg når mor skal jobbe, og min samboer har vært borte.

Jeg føler jeg har prøvd så godt jeg kan å stille opp, samtidig som jeg har vært bevisst på at jeg ikke skal tråkke på noens tær ( dvs biomors tær).Filosofien min har hele tiden vært at vi skal gjøre mot hans barn det som vi ønsker for våre egne barn.

Men så får jeg nå høre fra biomor at jeg ikke bryr meg om barna. jeg er bare en overfladisk person i livet deres. Jeg engasjerer meg ikke nok i livet deres!Dette sårer meg virkelig!Går jeg på håndballkamp med dem i vår helg,og hun er der,så gjør jeg det ubehagelig for henne. Hjelper jeg med lekser, så er det enten ikke godt nok,eller så skal jeg bare holde meg langt unna!Uansett så gjør jeg ingenting riktig. Blander jeg meg for mye inn i barnas liv??Skal jeg trekke meg litt ut??For dersom dette vil gjøre samarbeidet mellom oss lettere,så gjør jeg det!!

 

Mottar meninger med STOOOR takk!

[Hege & lille Hannah <3]

Jeg tilhører visstnok ikke gruppen du stiller spørsmålet til, men må bare få svare her. Jeg synes du gjør masse for stebarna dine, og synes kanskje at biomor burde være takknemlig fremfor å være så urettferdig. Kanskje hun er sjalu? Jeg vet ikke jeg, men det kan jo høres slik ut. Jeg synes ikke du skal trekke deg ut hvis det ikke er det du vil, og jeg synes det er flott at stemødre involverer seg i barn som samboer eventuelt skulle ha. Kan ikke helt skjønne hva biomor synes er galt.. Hun skulle jo vært glad for at du bryr deg, og ofrer av din tid slik du gjør. Jeg ser ingenting galt i hvordan du oppfører deg mht din samboers barn. Hvis jeg hadde hatt barn med sambo, og vi hadde gått fra hverandre, hadde jeg heller villet at hun skulle bry seg om barna, enn å bare være likegyldig...

 

Du og biomor skulle tatt en skikkelig prat om dette, hvis det passer slik. Men jeg synes hvertfall ikke du gjør noe galt.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg synes det virker som du gjør en veldig bra jobb og er enig i at det er nok (bio)mor som er sjalu. Tror i noen tilfeller spiller det ingen rolle hva man gjør, det blir aldri bra nok uansett. Jeg mistenker ihvertfall at det eneste som ville gjort mor her fornøyd, var hvis jeg hoppet i sjøen..

[Anonym bruker]

Dette kunne jeg skrevet selv! Synes også at det har vært og er kjempevanskelig dette med hvor mye man skal involvere seg. Har valgt samme strategi som deg, tatt ansvar og blitt veldig glad i jentene. Biomor er etter 3 år like sur eller surere enn i begynnelsen. Det siste året har jeg tenkt at biomor bare får være så sur som hun vil ,jeg er likevel hyggelig mmot henne om vi møtes, og jeg involverer meg masse i ungene og deres liv. Men har merket i det siste på div utsagn fra ungene at biomor bevistt går inn for å minimere min rolle og min betydning, blant annet ved å fortelle dem at dersom det blir slutt med meg og pappa, så ser de aldri meg igjen. Hun sier konsekvent at de skal på "ferie" til oss, og at de bare har ett hjem- hos henne. Hun gjør ungene usikre på hvorvidt far husker å skifte plaster på sår/rense ører/andre ting som vi som normalt oppegående mennesker fint klarer å ivareta. Jeg har merket i det siste at ungene har begynt å trekke seg mer unna meg, foreløbig mer i ord enn i handling. De har sluttet å si "hos pappa og xxx (meg)", og de har sluttet å si at de er glade i meg. Kunne kommet med mange flere eksmpler, men det blir lett for personlig.. Er dette bevisst manipulering og smålighet fra mor sin side, eller kanskje det er sjalusi....? Jeg aner ikke hva jeg/vi skal gjøre med det. Jeg er akkurat som jeg har vært mot barna, og ser på meg selv som en omsorgsfull og ivaretakende stemor som er oppriktig glad i ungene. Men jeg er veldig redd for at dette skal utvikle seg og at jeg gradvis mister kontakten med dem. Hva skal man gjøre? Litt fortvilet over hele situasjonen jeg nå.

 

Velger å signere med anonym nå..

[Anonym bruker]

Anonym over: Jeg har det på samme måten, skulle tro jeg skrev det selv. Min samboer har en jente fra før, og fra å ha en litt turbulent start, som ikke er helt uvanlig for stefamilier i begynnelsen, har det inntil nå gått utrolig bra etter at jeg valgte involveringsstrategien og har engasjert meg ofte mye mer enn min samboer. Kommer de hjem før meg, pleide jenta spørre faren om de ikke kunne ringe for å høre når jeg kom hjem. De siste gangene har jenta endret seg ganske tydelig... Vanskelig å beskrive hvordan, men hun trekker seg unna... Det skjedde ettar at jeg skulle ta jenta og bestevenninen med på et stort barnearrangement. Hun gledet seg enormt, for så å bare "glemme" hele greia og være lei seg noen dager. Blir så fortvilet, er redd dette blir permanent om mor sverter hele forholdet vårt nå, og at vi ender opp der vi begynte..

 

Noen tips?

[~~DoraDora~~]

Jeg har også en stedatter... Før jeg traff faren, hadde de kun kontakt innimellom( han og datteren), han hadde ikke råd til å ta henne med på ferier, eller kjøpe feks klær til henne. Han betalte ikke bidrag, og satt med rundt tre hundre tusen i bidragsgjeld da jeg traff ham... Vi fikk en knallhard start på forholdet. Jeg var nyutdannet, men hadde en skikkelig oppspart sum som skulle gå til leilighet. Men jeg følte dette var mannen i mitt liv, og dermed betalte jeg hele gjelden hans.... Vi giftet oss, og flyttet sammen. Jenta kom til oss på fast samvær, jeg kjøpte mange klær til henne, leker, lagde et flott rom til henne, tok henne med på ferieturer osv. Hørte aldri noe fra moren. Tror hun var fornøyd... Så fikk vi vårt første fellesbarn, og som normalt, ble det endringer i hus... Vi kunne ikke gi all oppmerksomhet til jenta. Hun måtte dele den med vårt barn. Jenta hadde ingen problemer med det...men det hadde derimot moren hennes. Hun begynte å klage på alt vi gjorde... At vi ikke kjøpte så mye til jenta lenger, at vi ikke dro på så mange turer lenger osv.

 

En gang lagde hun skikkelig sjau... da hadde vi samværs helg, men avlyste den fordi gutten vår på 3 mndr ble akutt innlagt med RS virus. Både jeg og mannen min lå innlagt med ham. Moren var hysterisk, og mente han burde ha jenta allikevel den helgen. Hun ble skikkelig vrang den gangen, og siden det har hun bare lagd kvalm for oss.... ( Dette er noen år siden nå). Husker jenta var så flau over moren. En gang sa hun til meg " Mamma sier masse stygt om deg, men jeg liker deg godt uansett". Jeg ble så glad for de ordene den gang... men nå, noen år senere har moren "hjernevasket" henne så mye at hun tror på henne. resultatet er at jenta har trukket seg mer og mer vekk i fra oss. Det føles som om hun er en som bare kommer på besøk innimellom. Vi har forsøkt alt vi kan å rette det opp, men vi "stanger hodet mot veggen". Nå har vi nærmest gitt opp. Føler at jentas mor mente vi ikke burde få barn sammen, at vi kun skulle ta oss av datteren hennes. Hun ble likssom sjalu på datterens vegne, da vi fikk egne barn.

[Anonym bruker]

Hm ikke akkurat oppmuntrende.. Synd det skal være slik. Dette er jo et typisk tilfelle av PAS (se tidligere tråder), bare at det rettes mot stemor slik at forholdet indirekte blir ødelagt i nyfamilien...

 

Hvorfor vil foreldre barna sine så vondt? Hvorfor er noen villig til å dra det så langt at man ikke vil at barna skal ha det bra også hos far....?

 

Helt sjokkert...

[Anonym bruker]

Det du gjør er kjempebra! Noen personer prøver alltid å rakke ned og være negative uansett hva man gjør og ikke gjør. Ikke bry deg om henne. Men forsvar deg for all del når hun sier at du er overfladisk. Ikke la henne ture frem på den måten når du faktisk gjør så mye bra for hennes barn og dine stebarn.

Mine barn har en stemor og hun er engasjert i dem og bryr seg om dem. Synes det er betryggende å vite at det er noen andre der for dem enn meg og faren deres.