Hva kan man forvente av et barn på 2,5 år - konsekvenser?

[Anonym bruker]

Lurer på hvor mye jeg kan forlange av jenta mi.

Forstår hun konsekvenser nå? For eksempel; hun sa at hun var ferdig med middagen. Ok, si "takk for maten", så skal du få gå.

Men neida, ungen vrææælte og prøvde sine beste Houdinitriks for å komme utav stolen.

Er det mye forlangt at hun skal forstå dette? Hun skjønner til sammenligning at hun må tisse på doen for å få klistermerke.

 

Forresten, enden på visa ble at vi fikk besøk og ungen "vant" i oppstusset. Det plaget meg litt, derfor lurer jeg nå.. Hjelp den som kan.

[Anonym bruker]

Man tisser på doen fordi det er deilig å tisse og føles bedre å tisse på do enn i bleia, dessuten er det mye bedre å gå uten bleie enn med. Hva f#%$ har det å tisse på do med klistremerker å gjøre? Hvordan hadde du hatt det om noen satte et stort kryss på veggen hver gang du gjorde bommelibom eller du fikk en klem av din kjære hver gang du hadde tisset litt?

Jeg er jo ikke dum, jeg vet hva et slikt økonomisystem er og hvordan det er tenkt brukt. Men akkurat klistremerkesystem på dotreninga til en toåring synest jeg er helt forkastelig.

 

"takk for maten" sier jeg når jeg har hatt en hyggelig stund rundt bordet, maten smakte godt, og jeg setter pris på at noen har laget mat til meg. Jeg sier det ikke for å få lov til å gå fra bordet.

Jeg tror at vi lærer barna høfflighet gjennom å være gode eksempler. La barna høre at du sier takk for maten, så tar hun nok etter etterhvert.

 

Jeg tror jenta di gjør sitt beste for å forstå og samarbeide med deg. Men det er ikke så lett å være bare 2,5år. Det er så mange sammenhenger som må læres, så mange konsekvenser som må forstås. La derfor konsekvensene hennes være naturlige og i nærhet i tid. f.eks. når favorittkoppen knuser så kan hun ikke drikke mer av den.

 

Mulig jeg er litt krass mot deg her. Jeg tror du gjør så godt du kan, og litt til. Men jeg har lært at det gjør godt å trå litt tilbake, observere toåringen, se etter hva hun tenker, hva hun trenger og hva jeg kan gjøre for at hverdagen hennes blir litt lettere. Da blir kampene ferre. Og om du i tillegg kan velge kampene dine ut fra det som er viktig for deg er du kommet langt. Av og til er det ikke så viktig at hun sier takk for maten så lenge hun ikke slår lillebror helseløs på veien ned fra bordet.

 

[Anonym bruker]

Nei vet du hva! Slik "leftwingliberalfrioppdragelse" er jeg absolutt imot, så det er helt uaktuelt å la konsekvensene være "naturlige" som du sier. Når hun da knuser MIN kopp bryr hun seg selvsagt ikke om hun får drikke av den.

Og takk for maten skal være like naturlig som å puste. Hun er for liten til å bli forklart de ulike nyansene om hvorfor man sier takk for maten, men like fullt skal hun si takk for maten.

Og tro ikke et sekund at hun "gjør sitt beste for å forstå og samarbeide med meg". Noen ganger gjør hun det stikk motsatte. Selvsagt gjør hun det, hun er jo midt i trassalderen og SKAL opponere. Helt normalt det, men da trenger hun stødige voksne som kan rettlede - nettopp være ledere.

Og forresten - alt dette uten å heve stemmen en eneste gang.

[Gjest MMJ]

Tulla mi sier takk for maten, det har hun gjort siden hun var 2 år sirka. Da får hun gå fra bordet.

 

Konsekvenser skjønner jenta mi i allefall. Det har hun skjønt lenge, siden 2 år i allefall.

 

Men, kanskje hun de er i litt trass? Vet ikke helt om mi jente har hatt trass-alseren enda egentlig... Den kommer nok nå i juli som jeg har termin med jente nummer 2 ;0)

[zadine]

Tulla mi gjør det hun kan for å teste ut grenser. Men det tror jeg er helt normalt at skjer før eller siden.

 

men hun lærte tidlig takk for maten.

og tusen takk.

Men hun er ikke nødt til å si takk for maten før hun får gå fra bordet, men hun sier det som regel alltid.

Av konsekvenser så begynner hun å skjønne. Vi har begynnt med "timeout" om hun gjør noe galt. Men har brukt det 2 ganger, så nå holder det å si at hun ikke har lov, og hvis hun gjør det igjen så må hun i "timeout", og da hjelper det.

 

Belønningssystemer har jeg ikke tenkt på enda. Kanskje de skal lære å gjøre ting uten å hele tiden få belønning.

[Anonym bruker]

Jeg føler meg ikke som noe "leftwingliberalfrioppdragelse"-mor. Men jeg er en reflektert mamma som finner støtte i den pedagogiske utdannelsen og arbeidsmiljøet jeg har.

Det er tydelig for meg at jeg og du har veldig ulikt menneskesyn, og dermed også hvilke forventninger og forklaringer vi har i vårt samspill med våre barn. For meg er "trassalderen" et begrep laget av voksne for å forklare hvorfor samspillet ikke fungerer som det burde. "Trassen" har som oftest en forklaring, det er bare det at barna ikke klarer å kommunisere det på en måte vi forstår og vi voksne ikke helt klarer å forstå. Det er derfor trassen ofte går over av seg selv etterhvert som barnet behersker kommunikasjon og evner å sette ord på følelser og behov.

 

Dersom min toåring knuser koppen min så blir jeg lei meg. Og det viser jeg. Å se mammaen sin bli lei seg er en kosekvens som er nok for henne til å ikke ville gjenta koppknusingen. Dersom jeg blir oppfarende og sint og skjeller og smeller så skjer det ofte igjen.