Om noen gidder og lese min lille frustrerte historie(litt lant ble den)

[Linn,Skrållan&LilleSøster]

Hvor skal jeg egentlig begynne.

Det "hele" begynte vel egentlig etter snuppa kom til verden for strax 2år siden.

Jeg syntes småbarnstiden var ganske tøff,selv om hun var snill som dagen er lang.Jeg fikk liksom aldri den wow følelsen som alle snakker om.

Etter ca 6mnd følte jeg at noe var galt med meg,var så "rar" i kroppen liksom.Oppsøkte lege og fikk konstantert lavtstoffskifte.Bgeynte med medisinering i februar i fjor

Det tok nesten ett år før jeg følte at jeg hadde funnet "riktig" dose som passet for meg.

I tillegg til dette mistet jeg masse,masse,masse hår,og fikk masse kviser.Noe som gjorde og har gjort at jeg har fått ett dårlig selv bilde,og psykelig opptatt av hår.

Vel,vel det var del en.

Så i fjor sommer bestemte vi at vi skulle selge huset,kjøpe tomt og bygge vertikalt delt to mannsbolig sammen med ett vennepar.

Det ble salg,flytting i midlertidig leilighet,og fult styr med bygging fra høsten 06.

Jeg begynte sammtidig å jobbe igjen etter endt permisjon.

Nærmere jul var jeg tottalt utbrent og møkka lei alt som hetter bygging,stress og mas.

Jeg jobber i butikk og jobber mang ekvelder,så jeg og sambo møttes kun i døren,for han måtte opp på huset og jobbe.

Får samtidig beskjed om at butikken jeg jobber ved skal legges ned og at jeg er arb ledig fra 1mars 07.

I januar blir jeg sykem.

Er sykem i en mnd,men vil avslutte arb forholdet mitt på en ordentlig måte selv om jeg egentlig ikke følte meg klar.

Søker sammtidig jobber i denne perioden.

Å etter all forventnig får jeg "drømme" jobben(tror jeg) Ass butikksjef i en av norges største kles kjeder.

Begynner 1mars med opplæring og alt ser lyst ut.

Vi ser endelig en endte på huset og skal flytte inn til påske.

Men så begynner jeg og få en ekkel følelse i forhold til jobben ,sjefen og hele systemet i den kjeden.Føler overhodet ikke jeg kan være meg selv,må ta sjefen sitt "pati" i viktige saker osv.

Begynner og grue meg til og gå på jobb,magen blir krøllete og alt er bånd igjen.

Uken før vi skal flytte møter sambo tottalt veggen.Utslitt,høytblodtrykk og må ta det helt med ro.

Det meste faller på meg.Jeg kaster opp og er diare og er ikke i form.Vi får flyttet inn i huset helgen før påske,og alt dette er endelig over.

Men formen min er IKKE bra.Jeg gleder meg ikke over noe lenger og alt er tungt.

Jeg blir på nytt sykem.Begynner og gå i terapi og har startet på antidepresiva.

Føler nå at timgem begynner og bli litt lysere,men at jeg er så utrolig usikker på hva jeg skal gjøre i forhold til jobben osv.

Skal jeg si opp og satse på og få en ny etter sommeren??Vi har fått ny sjef som er koselig,men jeg har mistet helt lysten på den jobben.

Skal til legen igjen i morgen,og er så redd for at han ikke vil sykem meg lenger.

Men jeg gjør alt jeg kan for at tingene skal bli lsyere,dette er overhode ikke en situasjon jeg har valgt selv.

Uff,dette ble veldig rotete,men godt og få ut noe.

Føler endelig at tiden med min lille snuppe begynner og bli veldig herlig og at jeg stor koser meg med henne nå.Endelig føler jeg at jeg har fått den "følelsen" alle snakker om,hun bli r2år om en uke.

 

Men hva hadde dere gjort i forhold til jobben?sagt opp?gått sykem lenger og sett eller hva???

 

Håper noen gidder og lese.

 

Tusen takk;).

[manonym]

Lang historie ja=) Hørtes ikke noe lett ut nei... Men bra at ting begynner å se litt lysere ut!

 

Siden dere har fått ny jobb så tror jeg at jeg ville forsøkt en stund, og om følelsene er de samme om noen uker, 1 måned kanskje?, så ville jeg sagt opp. Jeg synst det er utrooolig viktig å ha et godt forhold til arbeidsplassen sin, ellers så kan det ødelegge mye.

 

Håper det ordner seg! Lykke til!=)

[Solitude]

Vanskelig å svare, jeg er slik at det må være noe fysiskt galt med meg for å ikke gå på jobb. Uansett hvor mye jeg hater jobben, men så tåler jeg en del dritt uten å bli deppa da.

 

Men det ser ut som du virkelig sliter deg ut, når du er skikkelig deprimert og må ha medisin for å komme deg igjennom dagene.

Så det høres ikke ut som situasjonen er holdbar for din psykiske velstand. Men du forteller at du har fått en ny sjef, ble ting bedre etter det eller ?

 

Det er jo sjeldent positivt å ha vært lenge sykemeldt når man skal leite etter ny jobb, så jeg ville kansje holdt ut i jobben og søkt ny jobb samtidig.

 

Men du må nesten kjenne etter om det ville være for stor belastning for psyken din ?

 

De aller fleste blir drittleie jobben sin, hvis de har vært der en stund. Det går som regel sånn i bølger og daler det.

 

 

 

 

[Linn,Skrållan&LilleSøster]

Takk for mange fine svar dere;)

 

Skal som sagt til legen igjen i morgen,men tror jeg må forlenge sykem litt lenger,jeg fikser bare ikke alt dette ennå.

Men har vel egentlig satt meg som ett lite må langt bak i hodet at jeg skal prøve å begynne i aktiv sykem fra 1 aug.

Men samtidig så føler jeg også at jeg rett og slett er luta lei butikk ag arb tidene der,særlig etter snuppa kom og etter 7år i butikklivet.

Så har vel på en måte lyst til og gjøre noe helt annet.

Mulig jeg kan få ett vikariat på sfo fra aug,og har vært i kontakt med Manpower og det er jobber og få

Men er liksom fortsatt i tvil.

[Twintipp og himmelblå]

Hei!

 

Det viktigste for deg er nok å tenke på hva som føles rett for DEG!

Legg alle andre sine forventninger på hylla, og forsøk og tenke på hva du tror _du_ ville ha mest utbytte...

Du føler kanskje lojalitet ang. den nye jobben, men den lojaliteten står ikke og takker deg når du bukker under.

 

Kanskje det er på tide for deg å skifte beite..? Kanskje du trenger å starte med blanke ark på noe helt nytt..

En god venninne av meg fikk en skikkelig nedtur i høst, og har jobbet 10 år i klesbutikk. Nå har hun lagt den epoken bak seg og jobber nå i barnehage. Hun stortrives der, og føler seg endelig på topp igjen som hun sier selv.

 

Veldig mange møter veggen en gang i livet og det er ikke uvanlig at det skjer ifb med svangerskap\fødsel. Da kommer mye til overflaten og en tvinges til å lytte til seg selv, noe en kanskje har oversett i lengre tid.

 

Synes du skal lytte til deg selv, ta deg "fri" i sommer, la kroppen få det overskuddet det trenger, kroppen din trenger tydeligvis og komme seg ordentlig til hektene, og tenk på deg selv!

Legg samvittighet og lojalitet ovenfor andre på hylla, det er deg det gjelder nå! Du som skal komme deg ovenpå.... Vær egoistisk med god samvittighet, det er vi kvinner generellt dårlig på!!

Så skal du se at du kommer deg sakte men sikkert...

 

God sommer ønsker jeg deg:o)!

 

Klem

[FrøkenSprøken]

Heihei:)

Er jo ikke så lett for oss her inne å vite hva som blir rett, men min erfaring er at man ikke kommer noe lengre med å presse seg selv til å begynne i jobb igjen, hvis man ikke er frisk enda.

 

Pappaen min sliter også med depresjoner, og det slår aldri feil. Hver gang han presser seg for langt for å gjøre andre fornøyde, får han en ny nedtur.

 

Jeg vil anbefale deg å være sykemeldt fram til 1. august, og så sakte men sikkert begynne å jobbe igjen. Ta en dag av gangen, og ikke press deg selv. Da er det så lett å falle tilbake.

 

 

Lykke til med valget!

 

Klemmer fra

[Linn,Skrållan&LilleSøster]

Tusen takk for kjempe fine svar Tonje&Theodor og studentmamma og ERLEND.

 

Slike ord varmer veldig godt.

Gruer meg litt for og dra til legen i morgen,men håper og tror han forstår meg med tanke på videre sykem.

Skal prøve og nå målet mitt med event i ny jobb eller prøve den gamle(nye) fra 1 aug.

 

Skal tenke på meg selv en stund til.Har som sagt tatt 2år og komme hit jeg er i dag,litt mye forventet og tro at alt løser seg på 3mnd kanskje da ja..

 

Ta tiden til hjelp;)

 

God sommer til dere å