Hjeelp, jeg vil ikke være stakkars...

[Miss Elizabeth Bennet]

Jeg sitter her og undrer meg litt, og trenger å diskutere det med dere.

 

Jeg har vært med på noen tråder her på forumet, hvor trådstarter har hatt et problem, og vært lei seg eller fortvilet for det. Jeg er lært opp til at om noen har et problem, så prøver man å hjelpe. Og det verste jeg vet er når noen sier "staaakars" til meg. Da blir jeg rett og slett sint..

 

Men det virker som om svært mange her blir veldig trøstet av at noen synes synd på dem. Jeg vet jo at det ofte er slik med oss kvinner, at vi gjerne føler oss støttet av å bli forstått, mens menn gjerne tar en klage som en bønn om hjelp og råd, men her på forumet føler jeg meg nesten som en mann.

 

Akkurat her og nå sitter jeg og har fått en ganske ekkel lidelse, som jeg har fått vite kanskje går over, kanskje ikke, og jeg har så lyst til å spørre dere andre om dere har hørt noe mer om den, siden den er tre ganger så vanlig blant gravide som hos andre, men jeg tør rett og slett ikke, av redsel for å bli syntes synd på. Det er altså det verste jeg vet, at noen sier stakkars til meg, det føles som om de nedvurderer meg og min evne til å ta vare på meg selv. Jeg får omtrent mareritt av tanken på en haug med andre kvinner som kommer og klemmer på meg og skal trøste og si at det er syyyynd på meg. Aaaaaarrrgghhhh!

 

Derfor hadde jeg veldig lyst til å høre om det bare er jeg som har det slik, og hvilke tanker dere andre har om temaet?

 

Når dere legger inn innlegg om deres plager, redsler eller vondter, er det bare for å få medynk, eller er det for å få hjelp og råd, eller begge deler?

 

Jeg er svært interessert i alt som har med menneskelig kommunikasjon å gjøre, så jeg blir svært takknemlig for alle svar. Også de som synes spørsmålet er idiotisk eller at jeg er dum eller teit som reagerer som jeg gjør.

 

[snehvit77]

Hvilken lidelse er det snakk om?

 

[Vestlandske meierier A/S]

kunne ikke vært mer enig!! når jeg da prøver å svare saklig på slike innlegg får jeg høre jeg er sur og kvass :/ jaja, folk er forskjelloge;)

[Miss Elizabeth Bennet]

Det er ikke lidelsen som er viktig her, det var bare et eksempel for å forklare.

 

Jeg får flott hjelp av fastlegen, og flere i bekjentskapskretsen som er medisinere. Så det går bra, håper jeg.

 

Hvorfor spør du om det?

 

[Miss Elizabeth Bennet]

Ja, det er nettopp dette med forskjelligheten jeg interesserer meg for. Når vi skjønner at vi bare snakker forbi hverandre, hjelper det jo veldig.

 

Det er også nesten litt komisk å tenke på at det ofte er sånn mellom partene i et forhold også. Hun klager, han prøver å komme med råd, og så blir hun rasende fordi han ikke "lytter". Hehe. Jeg gjør jo det selv også.

 

Han kan få lov til å si "stakkars". Men ikke andre! Da blir jeg bare deppa.

 

*grøss*

[agent]

Helt enig ;-)

 

Det virker som det kan være vanskelig for enkelte her inne å få konstruktiv tilbakemelding, og ikke bare "stakkars, jeg er enig med deg innlegg"..

 

Jeg ønsker også saklige tilbakemeldinger, ikke sympati-støtte erklæringer. Nå har jeg sikkert gjort meg upopulær, men det får være..

[Anonym bruker]

Helt enig med HI! Men for mange kan det sikkert virke betryggende og trøstende at noen har lest innlegget deres og bryr seg. Hvertfall bedre enn ingenting tror jeg.

[Solskinnsjenta]

Noen ganger legger jeg inn innlegg for å få saklige svar på spørsmål, men noen ganger synes jeg det er godt å bare få litt sympati også.

Medisinske spørsmål prøver jeg alltid å svare saklig på, hvis jeg kan.

Mer personlige dillemma, og innlegg om at folk er slitne osv sender jeg litt sympati og empati.

Forstår deg veldig godt, da jeg ikke er helt komfortabel med å bli syns synd på selv.

[Miss Elizabeth Bennet]

Puh, godt å høre at jeg ikke er helt unormal, da! Hehe, jeg trenger visst litt støtte jeg også.

 

 

[Anonym bruker]

Hyggelig å lese at noen andre har like stor "stakkars"-skrekk som meg. Jeg har aldri vært komfortabel med å bli kalt stakkars.. eller at noen synes synd på meg av en eller annen grunn. Når jeg skriver innlegg her er det for å få svar på spørsmål, og høre om noen har det på samme måte. Felles skjebne er ofte felles trøst.. Men at noen skal synes synd på meg.. nei, herregud, det orker jeg ikke!

 

Tror noen kvinner lett tar en "det er synd på meg"-rolle. Er veldig bevisst på å ikke være eller bli slik selv. Det handler også om å holde fokuset på det som er bra, ikke klage og syte for mye og ha fokuset framover...

 

Staaakars-skrekken min har blitt verre med årene,siden svigermor (som sliter med lungekreft og all djevelskap i verden) har en lei tendens til å kalle meg staakars. "Staaakars, har du vondt i nakken ? Staaakars, får dere ikke mat av meg, og må spise egen mat? (når hun er utslitt av cellegiftkuren og ligger til sengs..) Staaakars, du hadde da ikke trengt å lage mat til oss .... " Osv (Når hun alltid driver sitt hushold til perfeksjon og lager mat i overflod...) SKJØNNER ???

Slik hun bruker ordet staakars blir hun jo selv en martyr, og jeg blir uansett helsesituasjon fristet til alltid å svare at jeg har det kjempebra, selv om det ikke alltid er sant..

[Miss Elizabeth Bennet]

Hahaha, nå lo jeg godt! Jeg kjenner også noen sånne, og jeg har en mor som har vært sånn, kanskje derfor jeg er "allergisk".

 

De bruker det som våpen, vettu! Nå må jeg presisere at dette ikke er noen klage, men jeg har vært sykmeldt i flere år pga utbrenthet grunnet en oppvekst preget av skyldfølelse. Nettopp på grunn av sånt som det der.

 

Nå ler jeg bare høyt av det, men før var det ramme alvor når noen dro den der "staaakars deg, ja ikke se på meg, jeg klarer meg alltids, med alle mine sykdommer, det er jo ingen som tenker på meg her jeg ligger, og dette er takken for alt jeg har gjort"

 

Hehe, kanskje det er derfor jeg har blitt så allergisk?

 

Jeg vet nå, at bare direkte forespørsler virker på meg. Utsagn som er indirekte, manipulerende eller sytende i den hensikt å få meg til å ta på meg ansvar gjør meg rett og slett rasende.

 

Nei, skal noen ha meg til å gjøre noe, får de spørre direkte. Jeg bare HATER tilgjorte martyrer. Aaaarrrggggggh!

 

(nå iler jeg til og presiserer at jeg her ikke mener at noen på dette forumet er slik, jeg refererer til min egen barndom her)

[Anonym bruker]

I visse sammenheng så synes jeg det er viktig å kunne både gi omsorg (og det kan faktisk være et "stakkars deg") og ta i mot omsorg fra andre. Det og kunne vise seg sårbar i enkelte situasjoner er en styrke som gjør at folk faktisk føler seg trygge på deg, fordi man har evne til å være åpen og vise seg sårbar.

 

Men det er selvsagt en grense for alt! Noen her er det jo alltid så innmari synd på og de kommer med stakkarslige innlegg omtrent hver eneste dag. De innleggene gidder jeg ikke å svare på engang!

 

[Miss Elizabeth Bennet]

Enig i at å kunne gi og ta omsorg er viktig, men da vil jeg helst ta det blant nære venner eller familie.

 

Dette ble litt interessant etterhvert som jeg tenker på det, for jeg tror nok at oppveksten min har gjort meg svært allergisk overfor indirekte forespørsler. Jeg tror min mor aldri spurte direkte om noen ting, bare gjorde alt for å vise hvor fælt hun hadde det, og hvor mye hun trengte hjelp, og dermed hvor dårlig samvittighet jeg burde ha for at jeg ikke i tide hadde gjettet hva hun trengte eller ville at jeg skulle gjøre.

 

Dermed fikk jeg jo dårlig samvittighet for alt, og tok på meg ansvaret for alt og alle også. Jeg tror nok det er en av grunnene til at jeg har så veldig sterke reaksjoner når noen skal trykke på meg uønsket "omsorg" også. For eksempel fins det altså jenter som er overbevist om at du har ett eller annet problem, og ikke gir seg før du

har "åpnet deg" om det. Selv om dette problemet bare finnes i deres fantasi. Og så blir de fornærmet fordi du ikke vil dele ting med dem, og at de altså ikke kan være "trygge på en".

 

Med gode venniner er det jo noe annet. Da deler man problemene seg imellom, men det er kanskje større forståelse for hvor mye "staaakars" en tåler å få høre?