Når "tilbakestående" får barn...

[mittlillebøllefrø&bøllefrøkna]

I mangel av et bedre og mer "korrekt" ord, så bruker jeg tilbakestående..

 

Min forlvedes kusine og samboer skal ha barn. De er begge det man kan kalle litt tilbake i forhold til normalen. Begge jobber i vernet bedrift og bor i sånn kommunal bolig (eller hva det blir kalt) og vil etter det jeg har skjønt aldri kunne bo for seg selv og være selvhjulpne osv.

 

Kjenner ikke til hans familie, men hennes er oppegående. Mora er uføretrygdet, så har mye fritid. Og hun har to brødre som er veldig tett knyttet, så hun har god støtte i familien. Men det er tross alt hennes barn, og de andre har sine ting og sine liv å ta seg av.

 

Det jeg lurer på er hvordan slike ting fungerer i virkeligheten? Vil regne med at ungen kommer til å få oppfølging fra barnevern og få barnehageplass pga situasjonen. Men sånn i det daglige? Tenker på oppdragelse og alt det der?

 

Jeg skriver ikke dette for å blande meg inn i deres liv og sånt, men lurer bare på generelt hvordan livet til barna i slike situasjoner blir.

[smakk]

Det har jeg lurt på mange ganger også, hvordan det fungerer i hverdagen. Det er nok mange som fint karer å ta seg av barna sine, akkurat som det sikkert er mange som ikke klarer det.

 

Jeg mener det ikke er en menneskerett å få barn. Man skal faktisk være en forelder for dette barnet, noe som kan være vanskelig om barnet går forbi deg intellektuelt ved 7 årsalder. Barn skal få være barn, med foreldre som tar seg av "voksentingene" og er i stand til å ta seg av de.

 

Men det er ingen som kan ta det valget for andre.Selv om man kanskje synes det er uansvarlig og egoistisk av enkelte å få barn, må man vel bare godta andres valg på dette området. Dette er vel kanskje vanskelig om de vordende foreldre ikke er i stand til å forstå konsekvenser og hva som faktisk kreves av de som foreldre.

 

Det er en vanskelig problemstilling, men alternativet hensetter oss til tidligere tiders tvangssterilisering av de staten mente var uskikket, som f.eks. samer, sigøynere, psykisk syke osv..

*grøss*

[Gjest]

det er rom for skikkelig hissige meninger her, for det ER ingen menneskerett å få barn. Enda så sitter vi her inne og krysser fingrene for den ene og den andre "prøveren" som etter gjentatte forsøk med kunstig befruktning endelig får det til! Så HVEM er det egentlig som bør få barn? Man har ikke lov til å tvangssteriilisere, og man har hørt at "alternativt begavede" mennesker (som jeg velger å kalle det) får p piller i smug av helsepersonell for å minske drifter og reproduksjonsmulighetene.

 

Ved å se p åTVNorge at små barn må passe på småsøsken fordi foreldrene er blinde, så er jo faktisk DET en skavank på lik linje? Når barn må være foreldrenes øyne? Er DET grunn til at de ikke skal kunne få barn?

 

Er vanskelig å kategorisere hvem som er og ikke er kompetente til å få barn. Jeg kjenner voksne mennesker som har sviktet ekstremt som omsorgspersoner, men som sitter med de "riktige" rollene og jobbene.. Så når de blir anmeldt for barnemishandling, så legger politiet til at de ber barnet slutte å fare med sånt tull... Og barnet får aldri hjelp og blir trodd...

[ana baroma]

Det kommer helt an på hvilke ressurser foreldrene har, men noen av de mest ressurssvake mister nok omsorgsretten. Jeg kjenner til et par eksempler fra tidligere, og der har ikke barna fått det så greit. De får ikke den samme stimuleringen som andre barn, og det blir et problem i for eks skolen.

Det skal sies at mange av de som kan fale innunder denne gruppen fint kan være gode omsorgspersoner, men vil anta at barnevernet iallefall følger med og bidrar med oppfølging og veiledning.

For de som så på dokumentaren på TVNorge i går, med de blinde foreldrene og de eldste barna som ble "foreldre" får mindre søsken, så var vel blindheten deres minste problem...

[smakk]

Jeg så ikke det programmet, men tenkte på det når det ble nevnt her igår. Det må jo være flere problemer der om de ikke klarer å ta seg av barna sine, blinde mennesker kan da klare seg helt fint...

[Katja]

Huff, det er en vanskelig problemstilling det der.

 

Jeg kjenner til en veldig fersk sak, der to "tilbakestående" fikk barn.

De ble fratatt barnet etter fødsel.

Huff, det var så trist og leit for dem, de hadde gledet seg så voldsomt og er inne i en skikkelig tung sorg nå.

Jeg har så vondt av dem, for slike folk har i utgangspunktet ikke opplevd bare gleder og oppturer i livet, pga sitt "handicap". Også opplever de den store gleden å skulle bli foreldre, går på kurs, handler inn babyutstyr, vogn, seng osv, og har alt klart, også blir de fratatt babyen på sykehuset

Sier ikke at det ikke er rett at de ble fratatt barnet, for jeg tviler på om de hadde klart omsorgsrollen på sikt (med hensyn til skole og slikt), men det var likevell så trist å se at de gikk fra glede til å bli helt knust

For deres del hadde det kanskje vært bedre om de ikke kunne blitt foreldre, men hvordan skal man gå frem? Er så klart i mot tvangssterilisering og iluring av p-piller, men det burde vært en løsning på det, slik at de slapp å ha det slik som nå.

[unnl]

Ja, det er vanskelig dette..:/

Synes synd på alle parter:/ Men, det er jo barnet det må taes hensyn til. Barnet har rettigheter. Men, det er jo utrolig vondt for de som ikke får beholde sitt barn, og kanskje forstår de ikke selv hvorfor de ikke får det. Har lest/sett dok om (husker ikke helt), noen som ble fratatt barn etter barn etter barn... men de gav ikke opp. Ble gravid på nytt hele tiden. Må jo være forferdelig å oppleve en slik sorg på nytt og på nytt og på nytt... osv... Og for hver gang håpe at denne gangen går det bra?:/

Kjenner ingen selv som er i en slik situasjon, så jeg vet ikke hva jeg skal mene... Er jo ulikt fra situasjon til situasjon. Noen med lettere psykisk utviklingshemming greier kanskje å være gode foreldre på alle måter... Og, når det er sagt: Det er ikke alle som ikke har psyk. utv.hemming som greier å henge med gjennom barnas skolegang heller. Så det er vanskelig å vurdere hva som er ok og ikke...

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Jeg tror det er viktig å skille mellom de som faktisk kan være i stand til å ta vare på seg selv og også barn, og de som ikke klarer dette. Det finnes mange grader både av psykiske evner og utviklingshemming (grusomt ord), så å se alle fra samme vinkel blir feil. Samtidig vil jeg også skille mellom psykisk og fysisk utviklingshemming. Det er stor forskjell på å ha en blind mor (som det ble nevnt her over), og det å ha en mor som er mentalt utviklet som en åtteåring. Fysiske funksjonshemminger et bare et bilde, de sier ingenting om omsorgsevnen. Det er den mentale utviklingen som sier noe om evnen til empati og omsorg.

 

Jeg kjenner til tilfeller der mor (eller far) har milde psyiske utviklingshemminger, samboeren er frisk, men ikke av de skarpeste. Barna her får et bra liv der helsesøster, lege, BV osv er koblet inn fra starten med ekstra oppfølging og veiledning. Selv om mor eller far ikke har universitetsutdannelse eller IQ på 120 er de gode omsorgspersoner og elsker sine barn. Samtidig er også disse foreldrene meget godt klar over at de MÅ holde en viss standard på sin omsorg for barna, ved en svikt er helsesøster eller BV der og stiller spørsmål. Som et tankekors: det finnes også svært intellligente, ressurssterke mennesker som får barn, som rett og slett ikke har tid, eller gidder følge opp sine barn. De barna kommer jo like skeivt ut, men ingen er der til å følge dem opp når mamma jobber 18-timersdager og pappa prioriterer piker vin og sang (eksempel!!!).

 

På den andre siden kjenner jeg og til tilfeller der mor/far eller begge er adskillig dårligere rustet til å ta seg av barn. Her snakker vi mennesker som så vidt kan ta seg av egen hygiene eller smøre skiver etter 20-30 års øvelse. Disse kan godt ønske seg barn (det ligger i menneskets natur å ønske dette uavhengig av mental utvikling.). Men ønsket om barn henger ofte sammen med ønsket om noen å leke med, noen å bli elsket av (mange av disse har vonde opplevelser fra institusjoner osv i oppveksten), noen å elske, noen til å hjelpe seg når det blir vanskelig, og ikke minst; å kunne ta seg av et barn vil gi disse ( i hovedsak) mødrene en "voksen raspekt"; se, hun er blitt voksen, hun har fått en baby!. Når det gjelder denne siste gruppen er det nettverket rundt, og helsepersonellets oppgave å sørge for to ting: nemlig å få jentene (og guttene) til å forstå at de ikke kan bli foreldre. Men heller oppmuntre til å låne tantebarn el. For det andre ser jeg det også som en plikt å sørge for prevensjon når det kommer til denne gruppen. Det er ulik oppfatning rundt dette, men hva er best: en mor som føder unge etter unge for så å bli fratatt disse, eller en som blir "lurt i" P-piller eller sprøyte? Jeg kjenner ett tilfelle (noen år siden jeg snakket med /om henne sist) men da, i en alder av 27 hadde hun blitt fratatt sitt 8. barn. Ingen hadde hun fått ha med hjem fra sykehuset. Og med en gang hun kom hjem uten baby var det å forsøke på ny og slik gjentok historien seg.

 

Vel, vet ikke om du ble noe klokere av mitt svar. Men det jeg tenker er at man kan snu litt på det: om dette var middelaldrende foreldre med millioner i banken, "skjulte" alkoholproblemer, 16-timers arbeidsdag og nanny, hadde barna vært garantert en bedre oppvekst?

[LegallyBlond]

Er veldig enig med de over her at dette er utrolig vanskelige spørsmål. Det finnes jo som nevnt mange barn som ikke har det bra hjemme selv om foreldrene er ressursterke mennesker og det finnes sikkert mange som har det bra med ressurssvake foreldre. Er ikke opp til oss å bedømme hvem som har rett til å få barn.

 

Men av egen erfaring vet jeg om to familier der mor er psykisk utviklingshemmet (jobber i vernet bedrift, klarer å ta vare på seg selv) og far er langt fra den skarpeste.... Begge disse familiene får veldig god oppfølging fra barnehage, skole, bv (avlastningshjem + støttekontakt) og helsevesen.

 

Alikevel har ikke barna i den ene familien hatt det noe greit. Alle er blitt mobbet, de lider under at mamma og pappa ikke er som alle andre rett og slett pga hygienen er manglende og oppdragelsen er ikke noe særlig. Selv om det sies at en hjerneskade ikke er arvelig har 2 av 3 barn det er snakk om her også ulike diagnoser som gjør at de trenger mye ekstra oppfølging. For oss utenforstående er det vanskelig å vite hva som skyldes naturen og hva som er miljøskader.

Så når foreldre med ekstra behov får barn som også har ekstra behov sier det seg selv at det kan være vanskelig å få ting til å fungere som de burde. Jeg tror personlig at i disse barna hadde hatt det best hos en fosterfamilie.

 

I den andre familien har også barnet ekstra behov (fødselskade), og jeg vet veldig godt hvem moren er og tviler på at hun alene har ressurser nok til å ta seg av sønnen men de har et godt nettverk og en pappa som er kjempeflink. Om barnet hadde vært helt frisk tror jeg nok at de hadde klart seg godt bare med barnehageplass og sfo, pluss litt ekstra oppfølging fra helsesøster.

 

Er vanskelig å vite hvordan livet til barna blir i sånne situasjoner - det er så mange faktorer som spiller inn.

Men om familien stiller mye opp, og de har et godt støtteapparat tror jeg nok at barnet kan få det ganske greit.

[Lille Liak]

Er helt i mot at mennesker som ikke er i stand til å ta vare på seg selv skal få barn!! Men hva det betyr å ta vare på seg selv er jo forskjellig fra person til person sine oppfatninger.For meg så er det å, tjene egne penger betale for det men lever i og for! Jeg har ikke skaffet meg barn for noen skal passe på meg når det barne blir eldre eller jeg ikke kan passe på meg selv lenger... Stakkars barn.. det er ingen menneskerett å få barn!! tenk på de forpliktene de gir til sine barn i altfor tidlig alder og for resten av dems liv . Egoistiske mennesker.. !!!!!!

[suseduse]

hvordan skal man sette en regel/grense på hvem som skal få barn? jeg er litt enig i at narkomane, ekstremt handikappede etc ikke skal få barn, men hvordan skal vi som mennesker kunne bestemme at du og du skal ikke få, men du ja det er greit..

nei, syns nesten ikke vi skal kunne bestemme der... er jo enkelte "vanlige" mennesker som aldeles IKKE skulle hatt barn, skal vi da si at de ikke kan heller? må gjennom en "test" før man får bli gravid???

veit jeg er litt ekstrem nå, men syns ikke det blir riktig...

 

[Learning to fly]

I forhold til vilken grad de er har en funksjonshemming, så er det mange forledre som velger å sterilisere barna sine, så lenge de er umyndige...Har hatt ett par her i bygda som fikk barn sammen( jobbet i verntet bedrift og hadde endel ting de "ikke forstod seg på". Det ble tillogmed tvillinger. De barna ble tilslutt tatt fra de, selv om besteforeldrene var oppegående (de har jo enge liv).

 

Vet i allefall att søsteren til denne gutten som fikk barn, har akkurat samme funksjonshemming, moren fikk henne sterilisert straks broren annonserte at han skulle bli far. Og det var nok riktig å gjøre i akkurat DET tilfellet.

 

Men alle tilfeller må vel sees på individuelt. Noen kan være litt "annerledes" enn andre, men fint klare barn. Det e rmange faktorer som spiller inn. Mens andre bør ikke få barn, for de mangler forståelse for og empati for banr, ser kun egne behov osv osv.