bare meg?

[nr 2 i oktober?]

er det bare meg som ikke føler at dette blir å ende noen gang? har ikke forstått at jeg skal bli mamma enda, selv om jeg er ofte her inne og har ordnet alt klart. er så enormt ufattbart.

har ikke så mye kommunikasjon med den lille i magen heller - føler ikke at jeg får et forhold til ungen når jeg ikke vet om det er gutt eller jente...

er nå 35 dager igjen. og burde vel snart bli hønemor vel??

[Kummin&Lillesel]

Nei, vet du.. Det tror jeg er helt normalt.

 

Jeg har det ganske på samme måte. Ikke snakker jeg noe direkte til babyen (annet enn å supplere pappan, for han liker godt å snakke til den..), ikke føler jeg noe "rush" over at den skal komme ut, og at jeg skal være moren dens..

 

Jeg gleder meg liksom ikke på ekstatisk vis.

 

Tok det opp med ei venninne, og fortalte min "mørkeste hemmelighet", at jeg var redd jeg kom til å være likegyldig i forhold til bebisen når den en gang var født. Og da fortalte hun, at hennes førstefødte brukte hun tre dager på å "akseptere" var hennes. Hun var til og med smått likegyldig til om den ble lagt opp til henne eller ikke etter fødselen. Hun var bare helt.. smadret.

 

Da ble jeg litt beroliget.

Det kommer etterhvert. Det er tross alt ganske diffuse saker, selv om det foregår inne i deg.

Altså, om du tenker over det - hvor nært et forhold har du til nyrene dine, liksom? Sånn tenker jeg, og da slutter jeg å ha så dårlig samvittighet over "manglende bånd" til den ufødte.

[nr 2 i oktober?]

hehe... nyrene.... ja hvorfor ikke...

hadde et forhold til ungen etter ul, da fikk jeg liksom se at det er tilfelle og hvordan den bevegde seg rundt, men d er jo en evighet siden ultralyd, og det er over 3 uker siden jeg hørte hjertelyden sist!! synes rett og slett at jeg ikke nødvendigvis blir så godt tatt hånd om av helsenorge. har enda ikke snakket om fødsel med verken jordmor eller lege (jada sikkert min feil som ikke har tatt det opp, men har liksom følt meg litt frem... og den unge jyplingen av en lege gidder jeg ikke ta slikt opp med - har han i det hele tatt vært med på en fødsel??)

 

skal på besøk til føden på torsdag, regner med det blir litt snakk da, har såååå lyst på en ny ul. men det får jeg sikkert ikke

 

[@nne p@ l@nne]

Jeg venter min tredje nå og har hatt det sånn hver gang. Gleder meg selvsagt, men føler ikke noe spesielt bånd i forhold til babyen i magen. Hos meg har det båndet kommet rett etter fødselen :-)

[Anonym bruker]

Samme her..

Tror ikke jeg har snakket med babyen i det hele tatt i svangerskapet (3 dager til termin). Men regner med at det blir andre boller når babyen kommer ut og vi blir kjent med hverandre...

[Utålmodig fødeklar♥J07, G11♥]

Jeg snakker nesten aldri til magen, føler meg teit når jeg gjør det...men jeg stryker magen da og holder kontakten med babyen på den måten. Får ofte spark til svar;)

 

Syns det er vanskelig å forstå at det er en ordentlig bebis inni magen min, som jeg og sambo har lagd...vår kreasjon liksom...merkelige greier!

 

Skjønner det vel ikke helt før babyen er vel ute, hvis hun noensinne kommer ut da...begynner å lure nå, for er umoden som et eplekart!

[LynxLynx]

sniker meg inn, selv om det er noen dager til jeg hører hjemme her...

 

 

Jeg har også et litt sånn "fjernt" forhold til ungen inni der. Det hjalp å få vite kjønnet, da kunne jeg sette navn på'n. Jeg synger nattasang mens mannen min smører magen på kvelden, men bortsett fra det tenker jeg ikke så mye på han, bare når jeg får lyst på en tredje kopp kaffe, eller en øl, eller når han danser tango der inne (han er veldig, veldig aktiv....)

 

Virker nesten som om mannen min har et større forhold til ungen en meg, han går rundt og koser seg (og magen min) og stor-trives... og han som brukte såååå lang tid på å bli klar for å lage barn! Jeg har jo vært verpe-sjuk siden jeg var 18....

 

Kanskje det bare er fordi det er så inmari naturlig?? Litt som det ble skrevet over her, man går jo ikke rundt og tenker på nyrene sine...