Jeg tror ikke jeg liker ham mer.

[Anonym bruker]

Vi har bodd sammen i 5 år og har ett barn og ett barn på veg. De siste par årene har vært tunge og vanskelige. Vi krangler om det meste og er sjeldent hyggelige med hverandre. Det siste året har det virkelig toppet seg og jeg vil ha minst mulig med ham å gjøre.

 

Han har et voldsomt sinne som skremmer både meg og den lille sønnen vår. Han har ingen evne til å foreta seriøse diskusjoner, for han klarer ikke å holde seg til kun ett tema, men blander fantasi og virkelighet, nåtid og fortid og blir ufyselig, useriøs og rasende. Han skal alltid ha rett og er i stand til å kverulere på hver minste detalj, bare for å hevde seg. Han er på jobb døgnet rundt og jeg må virkelig MASE for å få ham med på noe "familiegreier". Jeg har aldri (det er sant) hørt ham le godt (bare i fylla). Og han har aldr sagt at han er glad! Han viser aldri glede, begeristring eller viser at han har det bra. Om han er full blir han som oftest skikkelig slem og kaller meg stygge ting - men det husker han ikke senere.

 

Vi har ikke hatt sex på mange månder og når han kommer og legger seg, later jeg som om jeg sover for å slippe. Jeg forteller ham minst mulig om livet mitt, hva jeg tenker og hva jeg føler for han gir meg ingen ting, bare tapper meg for energi.

 

Jeg har konstant dårlig samvittighet ovenfor sønnen vår som opplever at jeg og mannen er så lite vennlige med hverandre. Jeg ser i ansiktet hans at han blir redd når mannen kjefter.

 

Jeg har så lyst til å gå!!!!

Men jeg er så redd og!

Jeg har brutt ut av et forhold tidligere og angret bittert, så jeg er så klart redd for å gjøre samme feilen igjen. Og jeg vet jo at jeg var veldig glad i ham en gang. Jeg ønsker så at vi skal være en lykkelig familie på snart fire, men jeg er så sliten at jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å vente.

 

 

 

[Anonym bruker]

Dersom du virkelig leser ditt eget innlegg, er det vel innlysende at du bør komme deg ut av dette forholdet? Sønnen din er jo redd for han! Er det virkelig så store sjanser for at det skal bli bedre når du har født?

Er ingen psykolog, men høres ut til at han har litt problemer.....

Tar du sjansen på å bli såfremt han ikke får hjelp for temperamentet sitt? Han klarer jo ikke en gang glede seg over barnet sitt jo!

 

Ønsker deg lykke til, og er ganske sikker på at du vil ha et bedre liv uten denne mannen.

[Gjest]

må si meg enig med anonym over her jeg...

Lykke til!!

[-maria-]

Du har kanskje et mønster på å finne deg menn som ikke er snille med deg. Bryt mønsteret. Ta ansvar for eget liv og kom deg ut av forholdet. sett krav til mannen din. Fortell han hva du tenker og hva du vil slik at han får mulighet til å gjøre noe med det. Da vet du i ettertid at du gjorde ditt. Ta ansvar for egen lykke og eget liv. Ingen andre gjør det for deg.

[Anonym bruker]

Jeg har dess ingen gode råd å komme med pga jeg er liksom i samme situasjon som deg...:=(

 

Jeg har også en viktig besluttning å ta ang mitt forhold.Vi krangler hver dag..somregel er det jeg som sint:=(

 

Hjerte mitt brister mest med tanken på barna vår--at di må høre på oss krangle.Prøver å la være men klarer det ikke!!! Ganske egoistisk egentlig.Jeg har gått fra ham mange ganger men ender tilbake til hverandre gang på gang!!! Han overbeviser meg gang på gang

[Anonym bruker]

huff, her kommer en tredje person som har det slik du skriver!!

 

jeg er av natur en glad, positiv,sprudlende person.

men den siden av meg er aldri tilstede i dette huset!

jo, sammen med ungene, men sammen med mannen er det bare sure miner... det går ikke an å snakke sammen..

prøver meg å være hyggelig, morsom og sier noe på spøk, for å få opp stemningen, men da får jeg bare forsvar og et eller annet surt igjen...

Han tror alt jeg sier er kritikk!!

mens det heller er ironi... som jeg er100% sikker på at andre hadde tatt... Jeg er sikker på hadde det vært hans kollegaer som sa de samme tingene, hadde han ledd og alt hadde vært topp!

 

så vi snakker ikke...

 

han kan også bli sint... sånn at jeg syns så synd på 3åringen. Kjeft når han gjør noe galt er ok nok, men jeg liker det ikke når jeg føler at 3åringen blir redd...

 

han er utrolig egoistisk.. det er kun ham selv... han tenker liksom ikke konsekvenser og familie....

Er ute/eller på helgetur oftere og oftere... går før legge tid... og er FULL når han kommer hjem og dårlig hele dagen derpå...

De SJELDNE gangene jeg går ut, må jeg helst være hjemme til ungene er lagt seg.. og sovnet...

og han tar dem ikke om natta eller står opp med dem (sover med øreplugger), så når jeg går ut, er det aldri noe "partyallnightlong"... neida, jeg må jo ta barna om natta og stå op halvsyv....

 

sex er jo en sjeldenhet...

jeg er ofte så sint på ham at sex er mange ganger uaktuelt... men han klarer alikevel å lure meg! Da er han så hyggelig og snill og "altersåbra" - og så går jeg på gang på gang! - for etter på er det jo det samme sure igjen!! (men ... jeg fikk mange ganger god sex da...)