Noen av dere er alt for unge til å planlegge barn!...eller?

[Anonym bruker]

Det er ikke meningen å krangle, men jeg er redd det blir noen diskusjoner så like greit å legge det inn på kranglesiden:)

 

Selv er jeg snart 28, og har vært igjennom en utdannelse, to samboerskap, kjærlighetssorger, forelskelser,opplevelsestur til Australia mm, et par mislykka "one nights stands", forskjellige jobber, fester, hytteturer, byturer osv osv.

 

Med mye livserfaring i sekken føler jeg at tiden er inne for å utvikle en liten familie.

 

Det er ikke meningen å såre noen som helst her inne, men jeg kan ikke unngå å bli litt trist av å lese om jenter i starten av 20 årene har som største ønske å bli gravide. Det er jo så mye dere ikke har opplevd ennå?

 

Det er mulig at det er jeg som begynner å bli gammel og helt glemt hvor voksen jeg var som 20 åring. Noe sier meg at jeg ikke har det, men tvert imot. Jeg er også klar over at noen er mer moden enn andre osv. Men jeg håper noen 20 åringer som leser dette tenker seg om to ganger.. Det er lite stiling med 40-50 år gamle damer på byen som skal ta igjen alt det tapte;)

 

Har noen synspunkter?

[Anonym bruker]

Jeg fyller 21 år om ikke mange dagene. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 15 (grunnen til det var at jeg hadde en voldelig ste-far). Jeg fortsatte skolen, jobbet ved siden av og fikk meg leilighet. Senere fikk jeg meg en samboer. Vi var sammen i ca 3 år, det var en veldig gammeldags taterfamilie han kom fra, som frarøvet meg så utrolig mye. De svartelistet navnet mitt, stengte meg inne, nektet meg å jobbe osv..

Da jeg endelig klarte å komme meg ut av forholdet måtte jeg anmelde hele slekta for å bli kvitt 130 000kr i gjeld som de hadde tatt på navnet mitt.

Nå har jeg det endelig bra. Jeg har en ny samboer, utrolig herlig gutt. Jeg har mye erfaring til å være så ung, og jeg har vokst veldig mye. For meg og min samboer er det riktig med barn nå. Vi har ikke lykkes enda, og prøver veldig hardt.

Jeg vil ikke dømmes pga min alder..selvom jeg ønsker meg barn, mens jeg selv er ganske ung!

 

[Audacious Angel]

Jeg er nå 25 år og venter mitt andre barn, mitt første fikk jeg da jeg var 23 år. Jeg har ikke utdannelse, men holder på... Har jobbet siden jeg var 13 år og flyttet hjemmefra da jeg var 16 år (pga. skole). Har hele tiden klart meg selv økonomisk.

Nå er jeg gift på 1 året og mannen min har jeg vært sammen med i snart 8 år. Og han er forresten min eneste :-)

Jeg er kjempe heldig!!!!!

 

Tror ikke akkurat at det å ha flere forhold, ta utdannelse og reise jorda rundt er det som skal til for å være "voksen" nok til å få barn.

Vil vel heller si at en stabil livsstil og et sunt og stabilt forhold er det som bør være i grunnen. Det er jo veldig individuelt når man blir voksen, har venninner på 30 som fremdeles synes at det morsomste er å dra på byen hver helg....

[M&MH]

Jeg er 22, og om mulig har jeg nok mer livserfaring enn deg, Hi!

[Happy_girl med MiniMonster!]

Jeg er 22 år, og venter mitt første barn i Desember. Selv om graviditeten ikke var planlagt, så vil jeg ikke si den kom helt ubeleilig da jeg og samboer (26år) hadde begynt å snakke om det for ei stund tilbake.

 

Jeg har jobbet siden ungdomsskolen, vært å jobbet i utlandet (Hellas) over tre sommere, -reist litt mer, festet, hadd min del av one night stands, kjærlighetssorger, vennskap, ja det som måtte være egentlig..

 

Føler jeg har vokst fra alt dette nå, da jeg starta festen i litt for ung alder, og har som sagt opplevd en del.. Det er rett og slett tid for å gå et steg videre i livet.

 

Jeg og sambo eier leilighet sammen, vi har husdyr, vært sammen i over to år, og vi er fortsatt forelsket så det holder! -og jeg vet at vi kommer til å ha et langt og fint forhold foran oss!

 

 

 

[To barns mor og 75-modell.]

Hei! Jeg var 22 år med førstemann. Gift og helt klar for barn. Det gikk kjempefint. Men må være ærlig å si at jeg har tatt igjen endel i ettertid. Man kommer til et punkt der man forstår... Så nå 10 år etter er jeg klar for nr. 2. og jeg føler meg klar for det. Jeg var moden når jeg var 22 men nå er er jeg nok moden på en helt annen måte:-).Det er min erfaring.

[Anonym bruker]

Jeg har vært gjennom det samme som deg HI. Reist masse over hele verden, er ferdig høgskoleutdanna (5årig), et par forhold bak meg, ett eller to one night stands for mye;), festing, bodd i kollektiv osv osv...... Har nå kjøpt hus og stasjonsvogn, er 25 år og føler meg mer enn klar nok til å få barn nå Jeg må si jeg reagerer litt når jeg ser jenter på 17, 18 år er "prøvere" da jeg av egen erfaring er så glad jeg har noen år bak meg. De som sier at de er klare for det og ikke har noe behov for å rase fra seg tror jeg faktisk er for unge til å vite bedre.

[Happy_girl med MiniMonster!]

ja jeg er absolutt enig i at det er viktig å rase fra seg jeg også! men det at HI sier at jenter i starten på 20-årene er for unge pga at det er så mye å oppleve, blir jo helt feil, da HI ikke vet hvordan vi har levd livet vårt!

 

Som sagt så har jeg levd livet mitt akkuratt slik jeg har ønsket det, og kanskje litt til og! Men nå er det på tide å tilpasse seg et nytt liv!

[Anonym bruker]

Det å bruke festing og rase rundt å ha sex med tilfeldige som argument for at man er for ung synes jeg er et tåpelig utspill...

Når det kommer til det å ha utdannelse og jobb og økonomien i orden synes jeg er et bra argument.

Men et barn trenger kjærlighet og det å bli ønsket foran rike foreldre med gode jobber!

Det jeg reagerer aller mest på egentlig, er reisingen og opplevelsene!??

Du som nå er 28 år og klar for barn, skal du bare sette deg ned i sofaen og bli mor med Tven som din beste venn nå da? Fordi du når har opplevd nok? Og vet alt?

Man kan vel dra med seg unger på mange reiser og opplevelser!

Jeg er selv 27, og nå klar for barn etter utdannelse og litt tid i drømmejobben, men jeg har langt ifra reist fra meg og opplevd nok for resten av livet mitt!

Og jeg ønsker sterkt at mine barn fra de er ganske små skal få være med på reiser og opplevelser i natur og kultur rundt om i Norge og verden!

Da får jeg kanskje barn som slipper å leve til de er 28 år før de føler de har opplevd såppas at de kan mene hva som er best for andre!

Trangsynhet kalles d!

Det som er riktig for deg er ikke nødvendigvis riktig for andre!

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke alltid at alder burde ha noe å si for når en skal planlegge et barn og andre viktige ting i livet. Er mange som er voksne i forhold til alder og mange som er barentslige i forhold til alderen. Mye kommer ann på miljø en har vokst opp i, oppdragelse etc. Noen blir rett og slett voksne i en alder av 15 år, andre blir ikke voksne før de er langt over 30. Noen ser ikke på det å reise som en viktig del av livet sitt, men å kunne kose og nyte det en har her og nå. Noen velger å ta lange reiser med barna sine, andre velger å gjøre det når barna har vokst, andre gjør det før en får barn. Og alder har ingen ting å si bestandig.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva HI mener, men jeg ville nok heller flyttet fokus og vært mer "bekymret" for de som er tenåringer, dvs. 16-19 år....da kan vi snakke om mye de ikke har opplevd. Men jeg tror likevel de gjør det beste ut av situasjonen, planlagt barn eller ei. Selv er jeg 35 år og kan vel bare si ut fra min egen situasjon. Har jobbet i mange år, lang utdannelse, bodd noen år i utlandet, reist mye, mange kjærlighetssorger m.v, både jeg og sambo tjener veldig bra, har "rast" fra oss m.v....men jeg vet ikke om jeg er noen bedre mor enn de på 20 år for det. Men jeg vet at jeg er en bedre mor nå, enn om JEG skulle ha valgt å få barn som 20 åring. Ting jeg verdsetter nå av verdier m.v, var nok ikke like viktig for meg hvis jeg hadde barn som 20 ++

[Nusse_83]

Noen som har tenkt på at når våre foreldre og besteforeldre var unge så var det helt vanlig å få unger når man var 18-20 år..

VELDIG mye avhenger av "mote". Men selvfølgelig er det en forskjell i dag da det er vanlig for jenter å ta en utdannelse. (ikke så mange bestemødre som har det)

Personlig synes jeg at det er flott med utdannelse og man skal føle seg "klar" for å bli mamma, men selv synes jeg at det er litt sent å starte opp når man er 35år og oppover. (mener IKKE at de ikke skal ha barn altså, bare at noen venter unødvendig lenge)

 

Ellers vil jeg si at jeg kunne godt tenke meg å bli mamma når jeg var 18-20 år, men visste selv at det er jo mye lettere dersom utdannelse, jobb og økonomi er i orden, valgte derfor å vente.

Det har også vært godt å få noen år alene sammen med mannen min.

Jeg er 24 år nå og har termin 4 aug.

Gleder meg virkelig til å bli mamma!

[Gjest]

jeg er selv snart 2 barns-mor og er nå når jeg får nr 2 24 år (var 21 med førstemann)

jeg skjønner forsåvidt at andre kan tro at jeg ikke har "levd livet"...

men som de over her sier så vil jeg ikke si at det er å feste og ha one night stands!

men jeg har ingen ferdig utdannelse og det tror jeg vil bli tyngre (ikke umulig!) for meg å ta enn de som gjør det uten unger å ta hensyn til!

både jeg og mannen min har levd livet både før vi fikk barn OG etterpå, både hver for oss og sammen. ting må bare planlegges og avtales nøyere enn tidligere! dessuten har vi en avtale om at vi begge to skal ha en kveld hver i uka hvor vi får gjøre som vi vil! dra på byen, eller se film med venner, hva som heldst egentlig! det har iallefall fungert for oss.

 

man slutter ikke å leve fordi om man får barn! =)

[Gjest]

begge våre barn var planlagte=)

[Anonym bruker]

Har lest alle innleggene til nå, og det er et par aspekter jeg vil nevne som ingen annen har nevnt.. Registrerer også at ingen av de "helt" unge har kommentert her...

Livserfaring er ikke nødvendigvis ensbetydende med modenhet. Man trenger ikke være klar for å få barn fordi man har opplevd mye eller hatt det tøft. Jeg flyttet sammen med min tidligere samboer da jeg var 17 fordi jeg alltid har hatt et anstrengt forhold til min mor. Ble uplanlagt gravid som 19 åring og barnet var elsket og velkomment selv om det ikke var planlagt. Men selv om jeg hadde både hus og bil og vi hadde greit med penger, så vil jeg med hånden på hjertet si jeg ikke var moden nok likevel. Jeg trodde selv jeg var eldre og mer erfaren enn jeg var. Det innser jeg først nå, når jeg er over 30 og fått nr 3. For hver alder JEG har hatt når jeg har født, føler jeg meg mer rustet for hver gang. Og jeg må si at man møter endel tøffe ting som foreldre man aldri kan forberede seg nok på.

En annen ting er å ha en tøff oppvekst selv er ikke noe godt argument for å ønske/ planlegge barn. Å måtte oppdra seg selv eller nesten rømme hjemmefra gir ikke følelsesmessig rettferdig grunnlag for barnet å vokse opp under.

 

Og jeg skal holde meg for god til å ta med argumentet om å rase fra seg på byen- for en bytur i ny og ne har ingen vondt av! En avslappet mor som får lov å være SEG- ikke bare "mammaen til" eller "kona/ samboern til" er det jeg ser for meg som idealet på en god mor. En mor som har overskudd og en mann som virker som pappa.

 

Det beste en mann for gjøre for sitt barn er å elske dets mor!!

[Gjest]

var IKKE meningen å være anonym..

[Engel, skatt og lite frø.]

Fantastisk godt innlegg nunne.

 

Takk for knallgod respons. Det var jeg som startet tråden.. -velger å ikke være anonym, jeg.

 

Jeg trekker tilbake noen av mine utspill. Kansje ikke alt som var like gjennomtenkt. Men jeg må jo også si at de som har respondert virker mer moden enn mange som er her inne. Som f.eks skriver "siden jeg er så gla i dyr, vil jeg prøve å bli mor" osv...

 

Det er selvsagt viktig å ikke slutte å leve etter man har blitt foreldre, og det er MYE man kan gjøre selv om man har barn. Poenget mitt er at det virker som at en del jenter blir revet med av venninner som har fått barn og kansje tom av BIM, og ser bare på babyer som kosedyr.. Håper jeg bare har en liten tendens til å undervurdere;) Lykke til alle mammane der ute! Keep going:)

[Anonym bruker]

Fikk barn som 20 åring. Er idag 28 år og har nådd akkurat like langt som du med både utdanning, moro, reising, gutter og fest. Så JA det er mulig, man trenger ikke gå glipp av noe.

 

Men tipper egentlig at jeg ligger hakket foran deg med livserfaring, fordi jeg idag sitter med kunnskaper omkring det å ha tatt meg av, og oppdatt et barn i åtte år. Det tar seg bedre ut på en CV enn mye annet.

 

20 år er ikke spesielt ungt å få barn. Er gravid igjen som 28 åring, og jeg merker at graviditeten denne gangen er myyye tyngre og jeg har hatt flere plager. Som 20 åring og gravid var jeg frisk og sprek!

 

Alt til sin tid sier nå jeg. Livet stopper ikke opp om man får barn. Hvis man går rundt med en holdning om at livet stopper opp, tror jeg man vil få det rimelig trasig som mamma.

 

Nei, jenter! Få barn når dere har lyst. Om dere er 20 eller 40.

 

Det er det beste man kan oppleve uansett

[Gjest]

Blir egentlig utrolig såret når jeg leser slike tråder, gang på gang. Jeg er 20 år og uplanlagt gravid, men elsker barnet mitt mer enn noenting annet allerede, og gleder meg til hun blir født. jeg flyttet hjemmefra som 15-åring for å jobbe (50 mil borte fra mine foreldre). etter 6 mnd med jobbing begynte jeg på skole i den byen hvor jeg hadde jobbet, fremdeles 50 mil fra mine foreldre. jeg bodde for meg selv, laget min egen middag, vasket mine egne klær, betalte mine egne regninger. Som 17-åring ble jeg på mange måter forsørger for en annen mann. Jeg flyttet sammen med en fyr på 19 som jeg trodde var helt fantastisk, men det viste seg at han hadde store problemer med alkohol. I tillegg var han svært voldelig. Han hadde ingen inntekt, og jeg betalte, med stipendet og det lille jeg tjente, hans regninger, mat og husleie i tillegg til mitt eget. jeg lånte aldri et øre av mine foreldre. Midt i et helvete av alkohol, frykt og mishandling fullførte jeg den treårige fagutdannelsen , og gikk ut som en av klassens beste karakterer. Ikke fordi jeg er noe smartere enn andre, men av pur vilje. Jeg ville ha en utdannelse, bli ferdig med skolen og komme meg bort fra denne mannen. etter utdannelse begynte jeg å jobbe, og forsørget fremdeles denne mannen. etter en stund tok jeg mot til meg og flyttet fra han, og ikke lenge etter møtte jeg min nåværende samboer. Jeg ble gravid, og vi valgte å beholde. vi eier leilighet på 80 m2, vi eier en stasjonsvogn til 200 000. Vi er begge i fast jobb (dog jeg er sykemeldt for øyeblikket), vi har begge en utdannelse, vi ønsker begge barnet og vi er trygge på at vi ønsker og klarer å ta vare på et lite barn. dette er en sak vi har tenkt nøye igjennom, vi VET at det er dette vi ønsker mest av alt.

 

Og så kommer folk og forteller meg at jeg ikke er gammel nok til å få barn, fordi jeg er født i et visst år, og ikke tidligere. Vi har det vi trenger av materielle goder, vi ønsker dette barnet mer enn noe annet. Vi klarer å ta vare på oss selv og har gjort dette i flere år, vi er ferdig med festing og rølp, vi er trygge på hverandre og forholdet vårt, vi har et ordnet liv med en ordnet økonomi. Vi GLEDER oss til datteren vår blir født. og så skal fremmede komme og drepe vår glede med å fortelle oss at "Noen av dere er ALTFOR(!) unge til å planlegge barn" (dette var jo ikke et planlagt barn, men allikevel. man er ikke mer voksen om barnet er uplanlagt eller planlagt). Syns ikke noen har rett til å fortelle oss at dette ikke er rett og at vi på mange måter ikke er voksne nok til å bli foreldre, når de eneste personene som tross alt kan svare på dette er meg og min samboer.

 

Håper du kommer med et svar til mitt innlegg , HI. det syns jeg at jeg fortjener.

[Gjest]

Det er for tidlig å planlegge barn før man er fylt 20 år. Jeg trodde de fleste i begynnelsen av 20-årene følte at det var for tidlig å få barn i våre dager, fordi nå skal man liksom ta lang utdannelse og rase ut av seg noen år før man får barn. Jeg trodde de fleste her i landet ikke planla å få barn før i slutten av 20-årsalderen, gjerne ikke før de var rundt 30 år. Men når jeg leser her inne så forbauser det meg hvor mange unge det er, noen er bare 19 år og ganske mange er i begynnelsen av 20-årene. Så det er ikke så uvanlig å få barn når man er 20 år eller litt over det. Jeg var selv 25 da jeg fikk mitt første barn. I min familie så har de fleste fått barn sent, mora mi var 29 da ho fikk meg, mormora mi var 31 da ho fikk mora mi. Farmora mi var 28 da ho fikk sitt første barn, tanta mi på farsiden var 30 da ho fikk sitt første barn. Jeg har en kusine som fikk barn da ho var 22, og hennes barn igjen har også fått barn tidlig. Dattera hennes var 23 da ho fikk barn, og sønnen var 22 da han ble pappa. Ellers har jeg en kusine som er like gammel som meg og en som er 5 år eldre enn meg som ennå ikke har tenkt på barn. Jeg har tremenninger som er rundt 30 år og ennå ikke har barn. Så jeg trodde de fleste her i landet ventet til de var 30 år før de planla barn.

 

Det er ikke om å gjøre at barndommen/ungdommen skal vare lengst mulig. Jeg syns godt man kan bli voksen og selvstendig når man fyller 20 år, jeg. Hvis du ønsker barn som 20-åring, bør du være voksen nok til å ta ansvar for det.

[Engel, skatt og lite frø.]

Hei Sauen & frk. blomkål,

 

Se gjerne mitt innlegg over ditt. Jeg skriver ikke at du ikke er rustet lit å bli en god mor. Jeg skriver at jeg tror det er mange som glemmer seg selv litt oppi alt dette. Glemmer å være 20 åring og gjøre det en 20 åring "skal". Men igjen, ikke mitt bord å si hvor akkurat DU bør være som 20åring. Dette vet du best selv...

 

Det virker som at du har hatt nødt til å bli veldig tidlig voksen og ta ansvar for deg selv. Skulle ønske du slapp å være igjennom alt det vonde du har vært igjennom, men kjempeflott at det har gjort deg sterk og klar for å ta ansvar for en liten en også. Jeg skal absolutt ikke dømme deg, og det er heller ikke poenget m tråden. Jeg viser til de som glemmer å være ungdom og forhaster seg med å bli voksen så alt for fort;)

 

Håper du ser poenget mitt..

 

Ønsker deg masse lykke til;)

[Gjest]

Lille frø: så ikke innlegget ditt før nå =)

men takk skal du ha for fint svar!

jeg forstår at veldig mange har godt av å vente til de er litt eldre enn 20 før de planlegger barn. Ikke for barnets beste - de fleste er i stand til å gi et barn et godt liv selv om de selv er 20. men kanskje for sin egen del. det er mye som blir vanskelig når man får barn, og det dukker stadig opp nye problemstillinger. dette ser jeg veldig godt nå som gravid, når jeg planlegger fremtiden min. det er ikke alle ting jeg har muligheten til å gjøre lengre, men det handler om prioriteringer. dersom man ønsker å leve et avslappet studentliv med festing og spontane reiser, er dette nok mye lettere uten et barn. Men dersom man ønsker å bli voksen og stifte familie, og dersom man ønsker å ta livet mer med ro og få andre verdier i livet, kan man nok godt få barn.

 

Jeg kommer til å studere når jeg har fått barn, og jeg vet det ikke kommer til å bli enkelt. jeg kommer til å være avhengig av at jeg har en helgejobb og det blir nok endel bekymringer. Men jeg kommer alltid til å sette mitt barn og min manns trivsel og livskvalitet foran alt annet, og sette meg selv litt mer i skyggen. MEN jeg vil prøve så godt jeg kan å kunne ta mer utdannelse slik at jeg kan gi datteren min en enda tryggere oppvekst, så langt det lar seg gjøre uten at det på noen måte går utover hennes trivsel og livskvalitet.

 

Når det er sagt - å få et barn er en livsinvestering. det finnes ingen returrett. det er et ansvar for livet, men også en glede for livet. Jeg håper alle , enten de er 20 eller 40, tenker seg nøye om før de bestemmer seg for å sette et barn til verden!

[Gjest]

Til Sauen: Hvis du ser det jeg skrev over, vil du se at jeg også var uplanlagt gravid, men at det ordna seg. Jeg mente bare å lufte min erfaring som ung mor som noe jeg IKKE anbefaler andre!! Og argumentet mitt er jo nettopp at man ikke er klar psykisk ELLER fysisk.. Kroppen forandrer seg, men jeg slet med å godta barnet mitt som MITT. Jeg så på den lille bylten med avsky i flere dager fordi jeg hatet at "noe" skulle komme i veien. Og det som var i veien var jo at JEG hadde slurvet med p pillen! Og konsekvensen ble et BARN!! Det er et langt lerret å bleke- og man KAN faktisk slite med morsfølelse, det er bare så bannlyst å snakke om. Jeg velger å være åpen i fht det, for jeg håper andre kan få hjelp. Det fikk ikke jeg, for man kunne da ikke tenke sånn?

 

Jeg elsker det barnet over alt på jord i dag- vår første tid sammen kom bare litt brått på. I Dag er hun 12 og et halvt år, og verdens skjønneste menneske. Og hun har to søstre, og jeg har blitt mer moden for hver gang. Jeg VAR ikke rustet som 19 åring. Jeg BLE det etterhvert som jeg FIKK erfaring.. Var ikke usikker, men det var jo helst fordi jeg var ung og litt mer naiv enn nå? Ikke visste hva jeg skulle være usikker på, liksom?

 

Det er basert på egen erfaring og ikke vitenskap med kildehenvisninger jeg refererer til at det er dumt å PLANLEGGE barn tidlig...

[To barns mor og 75-modell.]

En ting er sikkert og det er at kroppen er mer rustet til å få barn, når man er 22 år enn over 30 år. Man er mye mer utsatt for plager, jo eldre man blir. Så i utgangspunktet er det flott å få barn tidlig i 20 årene. I dagens samfunn er det så mange muligheter til å gjøre karierre og fly fra seg selv om man har barn. Stå på!!

[Gjest]

Dette er noe man ofte hører fra de på rundt 20. Jeg har ikke vært sykmeldt en dag pga at kroppen min har vært "for gammel"... Jeg har jenter i begynnelsen av 20 årene rundt meg stadig vekk- og DE er sykmeldte. Men det har kanskje mer med moral å gjøre enn den reelle svangerskapsplagen..som nødvendigvis IKKE er en plage..

 

ingen av mine venninner heller over 30 trenger klager over at de har trøtte kropper som ikke takler det å gå gravide og føde barn.. Synet blir allerede dårligere ved 20 års alderen, ting forandrer seg hele livet. Men å bruke 30 som en magisk grense er skremmende å være vitne til.