Sambo har ombestemt seg, jeg er temmelig fortvila :(

[-Mariposa-]

Orker ikke gå inn på alle detaljene, ikke at jeg skjønner så mye av det selv, men i går kveld kom det fram at sambo har ombestemt seg. Den følelsen han hadde for 2 mnd siden om at 1,5 var lenge til og da skulle han være klar, den har nå tydeligvis gått over uten at han kan forklare hvorfor og jeg er tilbake til usikkerheten.

Var på jobb i dag og hadde håpet han skulle ha tenkt seg om innen jeg kom hjem, men han hadde ikke stått opp engang. Det var nesten som om han oppførte seg som om ingen ting hadde skjedd og spurte om vi skulle gå på kino og greier. Jeg prøvde å få fram hva det var som hadde skjedd, men alt han klarer å si er at tanken på barn er alt for skremmende. Han var enig i at ting hadde vært mye bedre mellom oss siden vi ble enige for 2 måneder siden, men han klarte ikke å si "hvor det butta". Så ble vi bare sittende på sofaen og ingen av oss sa noen ting som helst. Han prøvde å kysse på meg og sånn men jeg bare orka det ikke.

Så begynte han å fortelle at han og en kompis snakka om å kjøpe et hus sammen med leiligheter som de kunne leie ut og sånn. Det ble litt for surrealistisk for meg det hele, skjønte ikke så mye av det. Så begynte jeg å grine og ba han om å pelle seg ut og gå ut og drikke øl med kameratene sine og alt det der som tydeligvis er så viktig for ham. Han sier jo at en av grunnene til at han ikke vil ha barn er at man blir så "bundet" og at han liker å være impulsiv og kan gå og ta en øl med kameratene sine når han vil. Så jeg ble temmelig forbanna og ba han om å gjøre akkurat det og så ble jeg liggende på sofaen å grine mens han kledde på seg og gikk ut. Jeg vet at det var slemt av meg å si det sånn, men jeg er bare så lei meg. Jeg føler at han har tatt fra meg håpet nå. Jeg vet at det uansett var langt fram i tid, men jeg har på en måte hatt det å "trøste" meg med når alle venninnene mine blir gravide en etter en. At det ikke er så veldig lenge til egentlig og kanskje om 2 år så har jeg en liten en. Men nå er det bare sårt å tenke på.

Venninna mi som jeg går på skole med og som jobber sammen med meg har fått så fin mage den siste uka og kler magen så godt og ser så fin ut.

Æsj, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg altså. Hadde vi kunnet prate om det og jeg visste HVORFOR dette skjer så kunne jeg kanskje taklet det bedre, men han klarer jo ikke gi meg noen særlig forklaring bortsett fra at det plutselig var alt for kort tid til og alt for skremmende.

Langt syteinnlegg dette. Fin st hans feiring på meg ja *sukk*

[*tybber*]

Huff da, Frøkna! Dette var ikke noe koselig lesing! (

Blir ordentlig trist på dine vegne.

 

Har han ikke lyst på barn i det hele tatt? Eller er det bare det at han ikke klarer å se det for seg, og planlegge det?

 

Vet liksom ikke hva jeg skal si.. Det er ikke mye vi kan gjøre for at du skal føle deg bedre uansett! (

 

Håper du får snakket med samboeren din ihvertfall, og får et svar på HVORFOR ting er blitt som det er!

 

Mange klemmer fra

[-Mariposa-]

Takk:) Jeg har prøvd å sende ham en melding, men han svarer ikke engang... Snakka med søstra mi, som har vært i samme situasjon, men det er jo ikke noe særlig hun heller kan si som kan gjøre det bedre.

Jeg skjønner ikke hvorfor han plutselig har ombestemt seg nå. Vi har hatt det så bra i det siste så jeg føler meg nesten litt ført bak lyset. Jeg trodde at noe av grunnen til at han var usikker på dette med barn var at han var usikker på forholdet, men det har jo vært kjempebra i det siste. Så hva er det da som er galt???

Han har jo lyst på barn, men jeg tror nok han kunne tenke seg å ta en utdannelse først og så sikkert få seg en god jobb og bygge hus. Men innen han kommer så lang er jeg nærmere 40.

 

Ååååååå, jeg skulle ønske jeg var 20 eller noe, da hadde det ikke vært et så stort problem, men jeg nærmer meg jo 30-tallet for hver dag.

[Jumpy]

Hei. Jeg vet at det er helt j.. når man tror man er enig også plutselig sier han noe helt annet. Men vet du hva, jeg har kommet frem til at dette bare er noe som rett og slett skjer med mannen fra tid til annen. Plutselig, som for å liksom få en følelse av at de har kontroll på situasjonen, så tar de helomvending og proklamerer at DE VIL ALDRI HA BARN, og aldri gi slipp på FRIHETEN (eller noe i den duren ihvertfall). Min har gjort det samme flere ganger, og jeg har blitt temmelig knust og sur og forbanna og alt med seg. Så har han etter en stund innrømmet at han kanskje ikke mente det så hardt da. Han sa det mer for å få en stopp på baby-gnålet. Jeg tror det er noe som skjer oppi hodet på dem, og de har ikke evnen til å fatte at dette er sårende for oss. For det angår jo dem og ikke oss!! rart, men akk så sant: menn er noen egoistiske steinalderfigurer iblant.

 

Mitt råd til deg (som jeg også prøver å følge selv så godt jeg klarer) er å tenke at dette ordner seg, og at det beste du gjør er å ikke mase om det. La han holde på som han vil en stund. Min kjære er helt motstander av å lage en tidsplan, han kan ikke binde seg til å bli klar da og da, når han ikke er klar nå så vet han jo heller ikke om han er klar om ett år, to år.

 

Kanskje typen din rett og slett har fått den følelsen han også, hvordan skal han VITE at det er ok om 1,5 år. Kanskje er det det, men kanskje bidrar en slik avtale til at han tenker for mye på det og føler seg presset. Og det er ikke bra. Vi vil jo at han skal få lyst på barn og en slags deadline er kanskje ikke det som skal til. Jeg vet ikke..

 

Huff, jeg gir deg sikkert ingen trøst nå. Men jeg tror ihvertfall at du ikke skal bekymre deg så mye. Han har tross alt gått med på å snakke om baby og dere har planlagt og greier. Det må jo bety at han ikke er helt fremmed for tanken. At det går litt opp og ned er nok noe både du og jeg og alle andre bare må regne med....

 

Vi har vel diskutert dette med guttas hig etter egen frihet etc tidligere en gang, og jeg vet ihvertfall en ting: det går litt over etterhvert. Jeg og typen har vært sammen i 9 år nå, og han blir stadig litt mindre fokusert på slikt og mer fokusert på "vår lille verden" om jeg kan kalle det det.

 

 

Klem

[-Mariposa-]

Takk Jumpy! Ja, jeg skjønner hva du mener!

 

Nei, nå stikker jeg hjem til ei venninne og ser film så får han seile sin egen sjø i kveld. Når han ikke gidder svare på meldinger en gang.

[*tybber*]

Det er jo bra at han vil ha barn da ihvertfall..

Men man blir jo ikke yngre heller, og det er kanskje ikke så ideelt å være nærmere 40 enn 30 når man skal begynne å lage en familie! (

 

Jeg syns du skal kose deg MASSE i dag jeg, sammen med venninna di! DRIT i han samboeren din!

 

Ha en fiiin lørdag, Frøkna! )

[-Mariposa-]

Etter en god dusj fikk jeg tenkt meg litt om (jeg tenker bra i dusjen) og jeg tenker som så at jeg driter i hans raptuser og kalde føtter akkurat nå! Jeg skal til Afrika for søren så jeg skal jo ikke ha barn i alle fall det neste året så jeg gidder ikke sutre over dette her akkurat nå og så får jeg håpe han "vokser opp" litt det neste året.

Jeg sa (i kampens hete) i går at jeg hadde vært helt sikker på at han kom til å ombestemme seg (det jeg mente var at jeg var dritredd for det) og da spurte han om hvis jeg var så sikker på det, hvorfor var jeg sammen med ham...? Men nå i stad så tenkte jeg at: han VET at jeg vil ha barn før jeg blir 30 og hvis han ikke vil hvorfor er han sammen med meg???

 

Hadde fått melding når jeg kom ut av dusjen der det sto at det ikke var jeg som hadde gjort noe galt og at han også trengte være litt alene og at han ikke visste når han kom hjem.

Jeg hadde lyst til å skrive til ham: se om jeg bryr meg! og ps, jeg vet heller ikke når jeg kommer hjem (som om jeg skal sitte her hjemme og vente på at han aller nødigst skal komme hjem:=). Men jeg har ikke svart ham ennå. Noen forslag til et svar jeg kan skrive??

[*tybber*]

Det er helt rett innstilling syns jeg! Du vet jo at det ikke blir noe prøving innen ett år uansett, så trenger ikke ta sorgene på forskudd!

Som du sier, du skal til AFRIKA, jente!!

Heldig er du!! )

 

Syns bare du kan skrive at du drar bort i dag selv, og ikke vet når du er hjemme jeg! ;o)

[-Mariposa-]

jeg skrev bare: ja, ok. Jeg har tenkt litt på ting, men vi tar det når vi begge er hjemme.

 

Nå stikker jeg til venninna mi!

 

Takk for alle gode ord jenter!

[*tybber*]

Good! )

 

Koooos deg!

[-Mariposa-]

Ja da er jeg hjemme igjen. Var kjempekoselig hos venninna mi. Har så vidt hatt kontakt med samboeren min på meldinger. Jeg trodde han var med en kompis og drakk øl, men han har visst bare tuslet rundt i gatene. Så var han hjemme en tur, men stakk før jeg kom hjem... Sier han følte for å være mere ute... Jeg lurer på hva det er han har drevet med. Er litt redd for at han ikke har noe hyggelig å si når han kommer hjem... Men jeg får bare vente og se. Aner ikke når han kommer hjem.

[-Mariposa-]

Nå skrev han akkurat at han skulle komme hjem nå.

 

 

........

 

 

Hjelp, jeg er litt redd for hva han skal si jeg. Eller tenk om han ikke har noe å si, det er nesten enda verre!

[Junigull 08 + julispire]

det er ikke noe godt å ha den følelsen... å ikke vite hva som er galt, men ser at det må være noe. Håper virkelig han forteller deg hva som opptar han og hva som plager.

 

*krysser fingrene for deg*

 

[BarniHodet og enihverarmkrok]

Kjaere, kjaere deg....! Dette var utrolig leit aa hoere, og jeg vet jammen ikke hva jeg skal si til deg, men jeg foeler virkelig med deg, og forstaar deg saa inderlig godt! Jeg kan saa godt forstaa hvor forferdelig vondt og fortvilende det maa vaere for deg aa vite at han tenker saann, og se at du staar bom fast og ikke kan komme deg i den retningen du saa inderlig oensker, foelelsen av aa vaere helt alene og hjelpesloes, av aa ha "mistet" noe, av aa vaere utestengt fra noe... Det eneste jeg kan komme paa aa tenke er at jeg paa en maate ogsaa skjoenner hans redsel for denne "store" tanken, og at han sikkert i bunnen har blandede foelelser for det. Kanskje det er saann, at han egentlig vil, men det er saa veldig skremmende, at noen dager foeler han bare at han vil styre rett unna hele greia, og andre dager igjen, kan han foele seg mer motivert og klar. Jeg vet ikke... Jeg proever bare aa innbille meg hva han muligens kan foele.. I saa fall, skal du se han kommer paa "rette veien" igjen etterhvert.

Men uansett oensker jeg deg alt godt og all verdens lykke til!!! Sender deg en gedigen, god troesteklem, og masse masse optimisme og tolvmodighet!

 

[Gjest]

Kjære Frøkna! Sender deg en supersuperstor klem! Huff, alle gode tanker går til deg nå! Ikke noe hyggelig å være på krangler`n med kjæresten! Håper alt ordner seg virkelig! Godt at venninnen din var hjemme og at du kanskje fikk andre tanker på banen sammen med henne, eventuelt snakket med henne om saken? Alltid godt å få klarnet tankene litt iallefall. Håper det er det samboeren din måtte gjøre, få litt tid til seg selv, finne ut hva han sa og hva han mente med det - hvordan du tok dette opp var kanskje et sjokk for ham? Kanskje han ikke trodde det betød så mye for deg? Håper virkelig dere får ordnet opp! Stor kos fra Ine

[Anonym bruker]

Er ikke helt sikker på om jeg skjønte dette, du snakker om en graviditet 1,5 år frem i tid? Hvorfor bekymre seg over noe som er såååå langt fremme. Ting har en tendens til å ordne seg vet du. Slapp av å nyt Afrika (?) etter beste evne.

 

Det er viktig at man er på samme lag når barn skal planlegges. Noen blir fortere modne for tanken enn partneren og dette er helt normalt. Ikke la dette ødelegge for dere.Kvinner som maser støter menn bort fra seg, så maser du vil det kun ha motsatt virkning enn du ønsker.

 

Og når det gjelder alder. Å få barn før man er 30 år er ikke nødvendigvis oppskriften på et lykkelig liv. Det er viktig å ikke se seg blind på alder og heller tenke muligheter.

[-Mariposa-]

Kjære anonym, hvis du hadde fulgt litt med så hadde du sikkert fått med deg at situasjonen har løst seg, i alle fall midlertidig.

 

Ja, det er snakk om en graviditet 1,5 år fram i tid og nei, det er kanskje ikke noe vits i å bekymre seg for noe som er så langt fram i tid, men det er nå litt sånn jeg er, jeg bekymrer meg og føler at årene bare flyr forbi. Men etter en liten tenkepause kom jeg fram til at jeg ikke orker å bry meg om dette akkurat nå og skal se ting ann om et års tid. Det jeg reagerte mest på var det at samboeren tok tilbake det han hadde lovet meg, det var vel det som såret mest. Men nå står vi litt sånn i status quo og avventer situasjonen til jeg er ferdig på skolen.

 

At barn før 30 ikke er oppskriften på et lykkelig liv er jeg helt enig i, men når hele kroppen skriker etter å få et barn, da føles det ut som en evighet å skulle vente i mange år til. Jeg har hatt veldig lyst på barn i 2-3 år.

 

 

[Anonym bruker]

He he! Sorry... Jeg så ikke at datoen stammet fra det forrige århundre sånn cirka.

 

Jeg er fortsatt vedlig sikker på at det ordner seg for deg. :-D

[-Mariposa-]

Ha ha, ja takk:)