Fra himmel til helvete på kort tid....

[Embla72]

Mannen min jobber på båt og er to uker hjemme og to uker borte.

Etter at vi fikk gutten vår slet jeg en del med depresjoner, så han søkte permisjon for å jobbe på land slik at han fikk mer tid sammen med oss.

 

Det har hjulpet meg masse. Jeg føler jeg fikk overskudd og tid til ungene mine. Og ikke minst har jeg funnet tid til å stelle hestene mine. Noe som var vanskelig den perioden han var borte.

 

Han har permisjon i 6 mnd til og planen var at han skulle si opp etter endt permisjon. Han har jobb på land han gjør det godt i og tjener mer penger her enn på båten.

 

Men i går slapp han bomben da! En han jobbet med på båten skal bytte jobb og da er jo denne ledig. Er visstnok en super jobb som gir økte karrieremuligheter. Så han hadde da ringt båten og sagt at dersom han fikk den jobben er han villig til å droppe permisjonen og komme tilbake på kort varsel!!

 

Arbeidsgiver ble jo glad for de vil gjerne ham tilbake.

Jeg føler at hele livet mitt raser sammen igjen. Jeg orker bare ikke tanken på å være deltids-alenemamma igjen. Han VET dette så veldig godt, men enda tok han denne avgjørelsen uten en gang å nevne det for meg. Trodde forhold gikk ut på å ta avgjørelser sammen jeg.

 

Vet at veldig mange har det slik og takler det veldig bra, men jeg er ikke en av dem. Jeg må ofre hobbyen min igjen. For jeg klarer ikke kombinere ridning, barn, jobb og det å være alene halve tiden.

Driver en butikk et stykke unna hjemme og er borte fra kl ni til seks de dagene jeg jobber. Da henter han i barnehagen. Dette vil jo også skape problemer da jeg ikke rekker å hente i barnehagen. Jeg må da leie inn ekstra folk og det har ikke butikken økonomi til...

 

Uff, ble et skikkelig sutre innlegg dette, men jeg er bare så trist akkurat nå... Er det rart jeg reagerer på at han gjorde dette uten å snakke med meg? Er det slik at han kan ta for gitt at jeg tar alt med hus, hjem og unger for at han skal få den jobben han vil?

 

[ana baroma]

Det minste man burde kunne forlange er at sånne ting diskuterer man før man tar en avgjørelse.

[Gjest]

har ikke så mange råd å komme med...men au pair i huset gjør underverker...

klem til deg

[Sentralstøvsugeren]

Skjønner deg godt, jeg!!!! Dere er jo en familie, og må være sammen om avgjørelsene......

Hvis du speiler han litt på det, skjønner han det kanskje?????

Lykke til!!!

Klem

[Embla72]

Tusen takk for klemmer og trøstende ord. Prøvde å snu litt på det da og sa at hva "viss jeg fortalte at jeg har takket ja til en jobb jeg virkelig ønsket meg. Eneste ulempen er at jobben ligger i Oslo så jeg må ukependle. Men du tar deg vel av hus, hjem og unger du?"

Men det ble visst noe HEEELT annet sa han...

Så trives han visst bedre på båten enn i den jobben han har nå. Trivsel på jobb er viktig det, men man ofrer da vel gjerne litt for å kunne se barna sine hver dag?

 

Føler bare at han tar så for gitt at jeg tar ansvaret for alt hjemme.

Tar meg med glede av barna mine jeg, men alt er ikke mitt ansvar syns jeg og så føler jeg meg så totalt overkjørt av måten han gjorde dette på..

[3 blå]

Jeg forstår frustrasjonen din, og synes han burde snakket med deg først. Personlig hadde jeg nok ikke takla at sambo hadde hatt en jobb der han måtte reise jevnlig...

 

Men... Jobba han på båt da du traff han? Var du forberedt på at hvis dere en gang skulle få barn, at du måtte være alene med dem i noen uker av mnd?

 

Har ei venninne i samme situasjon, og det er selvfølgelig et slit til tider å være alene med barna mens mannen er på jobb på sjøen. Men som hun selv sier, hun visste det på forhånd, men valgte allikevel å leve livet sammen med han. Da må hun bare takle det.

[Embla72]

Han jobbet på båt da jeg traff ham ja. Men jeg sa tidlig fra at jeg ikke ønsket flere barn. Hadde ei jente fra før og visste jeg ville slite med å gå hjemme alene med en liten en. Men ting blir ikke alltid som man har tenkt og det ble et barn til. Så da ble vi enige om at han skulle søke seg jobb på land om noe dukket opp. Og det gjorde jo det. Så han har jobbet på land en periode nå.

 

Det som er så vondt er at han tok denne avgjørelsen uten så mye som å spørre hva jeg følte rundt det. Han VET jeg kommer til å slite, men det betyr ikke noe så lenge HAN har det bra...