Hva med alle som ikke er "helt som oss andre"?

[Gjest Tutta, med baby nr to i magen!]

"alle" sier at kjønn ikke har noe å si, så lenge barnet er helt friskt (har ti fingre og ti tær). Syns det er litt trist å høre jeg.. Klart ingen ønsker seg et barn med skade/sykdom, men de er jo velkomne de å når de først er her! Er selv oppvokst med en fetter som var multihandikappet, og veit godt hvor utrolig glad man blir i sånne "spesielle" personer! Jeg bleier å si at kjønnet har ikke noe å si, så lenge jeg får en noenlunde frisk og (viktigst) en levende baby!! Uansett hvilke eventuelle problemer h*n skulle ha, skal vi nok takle det!! Og elske dette barnet like høyt som 1.mann!

Har vært på UL, og alt så bra ut, men man har jo ingen garanti da..

[Aylinah]

Jeg sier at hovedsaken er at jeg får en frisk baby med ti fingre å tær ja.Men om jeg skulle få et barn som har downs o.l så vil jo ikke det si at det barnet ikke er friskt,eller???

 

Jeg har jobbet i barnehage og jeg jobbet en del med downs barn,og jeg må si at det finnes vel ingen unger som gir mere av seg selv enn dem,og de har vært friske de,enten de kan gå eller ikke....At de "mangler" noe er nå så,men dem er jo ikke syke.....

[Aylinah]

Det var IKKE meningen å virke skarp asså )

 

Jeg blir bare litt ivrig,for det værste jeg vet er folk som dømmer andre fordi dem ikke er som "alle andre"

[Bdancer]

hmm..

Tror det bare er en måte å si det på. Alle ønsker seg et barn uten spesielle behov, og tror de fleste synes dette er viktigere enn kjønnet. At kjønn er mindre viktig enn at barne har noen sykdommer (som først og fremst gir barnet smerte og ubehageligheter).

[Gjest]

Jeg dømmer ikke andre med spesielle behov , og har hatt mye å gjøre med psykisk handicappede i livet mitt , men jeg ønsker meg et barn uten "skader" . Har ofte lurt på om jeg vil komme til å avvise barnet mitt om det ikke er friskt ... kanskje pga sinne over at nettopp dette barnet skulle få lide i dette livet , men jeg når sant skal sies så tror jeg at det motsatte av avvisning ville skje . For allerede nå er jeg dypt forelsket i min lille ufødte , og jeg gir gladelig mitt liv for henne .

Derfor ønsker jeg henne et så problemfritt liv som mulig , uten at det bør virke dømmende på de som er født med store handicap .

Men tenker også på slikt når folk som spør får vite at jeg venter jente nr 4 og sukker "medfølende" og sier "- ja,ja . Bare hun er frisk så ".

Jeg blir så sint da , for dette er jo jenta mi de sukker over .. mitt perfekte lille under ; med eller uten handicap .

[stinen ♀ ♂ ♂]

Dette har ikke noe med at man ikke blir like glad i et barn med en eller annen form for handicap. Men man ønsker seg vel selvfølgelig et barn som ikke har en hjerneskade e.l.

 

Det er en utrolig belastning for foreldre å ha et barn med spesielle behov, og de fleste av oss ønsker nok at barnet skal være mest mulig "normalt" for å unngå problemer både for barnet selv og for de rundt. Det å ha et barn som trenger mye pleie, eller har lange sykehusopphold vil gå utover tiden med evt andre barn, og også det å kunne leve som hvilken som helst andre foreldre uten pleietrengende små (store).

 

Svigerinna mi er vernepleier og jobber med barn og unge som har ekstra behov. De er også avlatningshjem for flere og tar med seg barn/unge på ferie etc for å avlaste familien. Hun elsker alle disse barna (og voksne) over alt på jord, og brenner virkelig for det hun jobber med. MEN, da hun selv skulle ha barn i januar håpet hun at dette barnet ble født uten hjerneskader e.l. Hun sa at hun ønsket dette fordi hun VET hvor mye "jobb" det er for foreldrene, og at det er utrolig slitsomt både psykisk og fysisk å ha et barn som trenger mye pleie.

 

Jeg synes ikke det er galt å "ønske seg" et barn som er helt friskt:) Den andre svigerinna mi har et barn på 1,5 år som har en hjerneskade. Dette er selvfølgelig slitsomt for dem som foreldre, men de ville selvfølgelig(!!) aldri ha vært foruten den lille jenta si. Synes selv niesen min er verdens nydeligste, og elsker henne like høyt som jeg ville gjort dersom hun ikke hadde hatt denne "skaden".

 

Likevel håper jeg at babyen i magen min ikke har noen hjerneskade eller sykdom som vil gjøre livet vanskelig for minsten.

 

 

[Anonym bruker]

min lillebror ble ikke født med noen sykdom men ble syk ganske så tidlig og jeg er bare 3 år eldre og var også ganske liten. han fikk en nyresykdom som er veldig skjelden, i alle fall å få den tilbake om og om igjen. han var masse på sykehuset og mamma og pappa bytta på og passe meg og lillebroren min. husker mest fra jeg begynte på skolen for da var jeg på skolen og pappa på jobb åsså var det å kjøre i en time til sykehuset å sånn var det vær dag når mens lillebror var der, å jeg skjønner jo det for det var ganske kritisk til tider og vi viste ikke om det skulle gå veien. han fikk masse besøk av slekta som ga han masse gaver mens jeg bare satt der å så på han. jeg måtte også slutte med alle mine fritidsinteresser. så det var liksom ikke helt bare bare men sånn var det jo bare og det skjønte jeg jo så endel er mere sånt jeg tenker tilbake på nå.

åsså flytta vi fra nordnorge til vestfold pga at her var det spesialister på sykdammen hans og nå har vi bodd her i 11 år han hadde noen tilbakefall de første årene men nå er han frisk og blir 20 år.

 

bare ville fortelle litt om åssen jeg opplevde det med en syk bror.

og han krevde jo ikke alt fra mamma og pappa hele tiden bare når han var syk. så for meg og få en "syk" unge ønsker jeg ikke verken for mitt og kjæresten sitt liv eller for våre barn. så også flere tilfeller som var MYE verre enn vår familie og syntes såå synd i resten av barna, spesielt ei dame som hadde født en gutt som var helt hjerneskadd som mest sansynligvis kom til å dø snart.

hun hadde tre barn fra før men hadde ikke tid til de hun fikk i gangene og bar på denne lille gutten hele dagen hun nekta å dusje for da måtte sykepleierene passe babyen (så hun lukta rimelig dårlig). hun kutta ut hele livet sitt for den, å sånn vil ikke jeg ha det.

[jentamiimagen:-)= høygravid]

jeg er i den situasjonen der jeg har ett barn med kromosomfeil!!

det var mitt første barn, som heller ikke var planlakt i utgangspunktet, for jeg og min mann hadde ikke lyst på barn!!

ikke fordi vi ikke likte barn, jeg elsker barn og jobber i barnehage!!

men det var vel mye fordi vi ikke ønsket oss et så stort ansvar som det å få barn!! det å få ett anderledes barn streifet meg også!!!

så vi hadde bestemt oss for å ikke få barn!! men uhellet skjedde!!!

 

det har vært utrolig tøft å takle!! spessielt når du møter mennesker som ikke skjønner at di kunne vært i akkurat samme situasjon!!!

noen tror at det aldri vil skje dem!!! åååå da koker det inni meg iallefall!!

 

men for meg og min mann er jo jenta vår perfekt og vi elsker henne over alt på jord!!! nå som jeg er gravid igjen ønsker jeg ikke å ha en sånn opplevelse og utfordring igjen!! så jeg sier vel det at det er det samme for meg hva det blir bare den er frisk!!

for jeg vil ikke takle det å få ett til barn som er anderledes!! så sterk er jeg bare ikke!!!

 

[nikoline, prinsen og prinsessa]

Klart at man blir glad i barnet sitt selv om det blir "annerledes", men du må jo skjønne at INGEN ØNSKER SEG et handikeppet eller sykt barn. Det sier seg selv at det både er tøft for foreldre og ikke mist barnet å være syk.

 

Derfor sier vi "bare barnet er frisk så er det det eneste som teller"

[ano`num *17.03.10*]

Alle foreldre føler vell lettelse når de får bekreftet at barnet er helt friskt?!

Skulle barnet bli født med en skavank eller sykdom, vil det jo bli en sorgreaksjon. Selv om de er glade for å ha fått en baby og har alle de følelsene der, har de jo følelser rundt barnets sykdom og kanksje uvisse fremtid i tillegg. Det siste har jo veldig lett for å overskygge mye av det første.

 

Skjønner godt meldinger som kommer med "vi fikk et frisk/velskapt barn".

Selv om alle vi som får et barn som kan kategoriseres som friskt ikke helt skjønner den faktiske betydningen av den setningen. Vi bare konstanterer en noe undertrykket frykt. "Vi var heldige, det gjekk bra"

 

Jeg jobber også med barn med spesielle behov. Noen har "bare" downs, autisme eller andre ting som de fleste har lett for å ta litt vell lett på. Det er ikke bare downs. Det er desverre ikke alle som klarer å få et enkelt og godt liv med en slik sykdom.

Har en i tankene nå, og han har det slett ikke godt med seg selv. Ikke har vi det så godt vi som skal ha vakt på han heller. Etter endt vakt er de aller fleste utslitte, på en måte som vi ikke blir av andre grunner.

 

Vi vil jo bli like glad i et barn som er litt anerledes, og det vil bety like mye for oss foreldre. Men det er mange der ute i sammfunnet som kan gjøre livet surt for de barna.

Verst er det for de som er hardest rammet.

 

Jeg ønsker meg et frisk, velskapt barn. Med alle fringrer og tær i behold, plassert på de rette stedene. Barnet må gjerne komme med god læringsevne og alle andre positive goder.

Men skulle jeg av en eller annen grunn ikke få oppfylt et eller flere av mine ønsker. Vil det likevell være mitt barn. Det vil få all min kjærlighet og jeg skal gjøre så godt jeg bare kan for å gjøre livet godt for oss alle!

Ønsker barnet, og familien min alt godt

 

Til det du sier om at en blir så utrolig glad i spesielle personer.

Jeg jobbet med ei lita jente som var multihandicappet og er veldig syk. Får mat med sonde, pustehjelp og det hele. Hun fikk en så utrolig stor plass i hjertet mitt. Var flere ganger jeg hadde vakt på henne og satt å tenkte på at akkurat denne jenta, nok betydde like mye for meg som mitt eget jevngamle barn!

Du verden for et slit det var! Hvordan er det da ikke for de som faktisk er foreldrene hennes. Kommer aldri til å glemme de følelsene som rev i kroppen ene gangen hun ble innlagt på sykehuset og det stod om liv. & jeg var "bare" en ansatt. Hvordan er det ikke å være mor eller far til dette barnet. Oppleve det samme, igjen & igjen. Redselen for at det kan skje igjen. Frykten for hvert negative tegn.

 

Jeg var jo prøver/sliter selv gjennom hele den tiden jeg jobbet med denne jenten.

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg tok runder med meg selv. Ønsker jeg meg virkelig flere barn? Vet jeg hva vi går til? Er vi villig til å utsette oss selv, barnet og pia vi har for en slik risiko?

Tenk for en jobb det er. Overvåke sitt eget barn hele tiden. Ikke kunne la det være alene i det minste øyeblikk.

 

Alle de som kan sende melding fra føden om at de har fått et friskt og velskapt barn, skulle bare vært klar over hvor innmari heldige de faktisk er! (";)