Jeg er så lei meg, frustrert og forvirret...

[Lukkelukken og bebibror]

...Vel... Det er så mye styr om dagen..

Jeg har klart å bli gravid i den perioden hvor jeg har bytta p-piller...Det er liksom greia...

Jeg er 12 uker nå, og hele tiden har jeg vært usikker på om jeg skal beholde det eller ikke.

 

Alle sier "følg hjertet, og gjør det DU synes er riktig". Så gjør jeg det... Jeg valgte å ta pillene som åpner livmor åpningen så det er lettere å gjøre en kirurgisk abort, men angrer når jeg sitter på sykehuset, og legen ber meg dra hjem.

(De pillene er ikke farlig for barnet). Men så er det feil det også.

 

"Nei, nå har du ødelagt livet ditt, dette var feil valg, stakkart Dennis (kjæresten)" får jeg høre da liksom...

 

Kjæresten vil jo ikke ha barn, men han har lovet å stille opp. Hallo, jeg VIL da ikke ha barn NÅ jeg heller, men jeg klarte ikke ta abort, så da blir det barn likevel liksom. Enten eller...

 

Blir så forvirret når folk sier sånn... Kan de ikke heller prøve å stille opp litt og godta mitt valg uten å si sånne ting? Er så unødvendig å først si noe, og så noe annet etterpå...

AHHHW, folk...

 

[Gjest]

folk liker veldig godt å ha en mening om ting de ikke har noe med å gjøre. du kan ikke la andre ta en så viktig avgjørelse for deg, du må gjøre det du føler er riktig. og når typen din har sagt han skal stille opp kan dere få det til å fungere:)

 

lykke til:)

[IngyThing & lykkeliten]

vet du, skjønner din fortvilelse nå, men tro meg, dere begge kommer til å glede dere når magen vokser. det er ikke for ingenting de sier at å få barn er det største i livet. ikke alltid blir man gravid når man har tenkt seg det, men det går seg til, og man klarer det. bare stå sammen og prøv å ikke bekymre deg over hva andre sier, gled deg heller over det fantastiske som vokser i magen din.

ønsker dere lykke til, dette klarer du!!

 

-når babyen først har kommet, kommer dere uansett aldri til å angre! tro du meg!

[Duracellgirl*prøver*]

Huff for en slitsom og tung periode du har.

 

Synes folk kan prøve å være støttende i en sånn situasjon.. jeg har hatt flere som har spurt meg etter råd i lignende situasjoner og da har jeg vist dem begge sidene av saken og prøvd å fortelle at de selv må veie opp hva de ønsker. hadde noen jeg kjennte kommet hjem fra sykehuset etter å ha ombestemt seg så hadde jeg tatt henne imot med åpne armer og gratulert henne med graviditeten.

 

synes folk har vært stygge imot deg, og du bør så absolutt svare på tiltale, si ifra at du ikke ønsker høre alt negativiteten. Du har bestemt deg og kan de ikke være glade på din vegne så kan de holde tett.

 

Vil få ønske deg lykke til videre, dette går så fint atte. Og kjæresten din høres fornuftig ut, han kommer til å glede seg etterhvert når alt får roet seg ned litt.

[Lukkelukken og bebibror]

Åh, ENDELIG noen som skjønner meg... Eller, bestevenninnen min skjønner meg... Men resten av familie og venner er liksom så negative... Jeg er "bare" 19 år, er jo sånn sett gammel nok til å få barn... Men typen skal i militæret i august, og jeg skal være lærling. Ikke har jeg noe eget sted å bo enda...

 

Men typen innrømmet at han smilte da han så den lille på UL på mandag

 

Men likevel da...

[IngyThing & lykkeliten]

19 år er en fin alder å få barn, jeg ble selv gravid når jeg var 20. da er du ung når barnet vokser opp og har masse energi til å følge det opp.

og utdanning og slikt er det aldri for sent å begi seg ut på alikevel:)

og et eget sted å bo, får dere sikkert fiksa om dere ønsker det. er mange hybler som ikke koster skjorta, vist man klarer å nøye seg med et ikke altfor stort sted.

 

og siden dere venter barn, kan det jo hende typen din får dimme tidliger sånt at han er hjemme hos deg når barnet kommer, men de reglene kan jjeg ikke noe om.

 

hovedsaken er at om man er instilt på det, så får dere det til å funke! selvom det sikkert koster dere både litt svette og litt tårer!

 

og dine venner og familie vil nok også være mere positivt innstilt og hjelpsomme når de får tid til å slå seg til ro med tanken på at du skal ha barn. de er sikkert bare litt sjokkerte og litt uforberedte på det her.

gi de tid, sett deg ned å snakk med dem og fortell hva du føler, si at dette ikke er tiden å være negativ på, at du heller trenger støtte nå som avgjørelsen er tatt og du tross alt skal føde barnebaret dems!

 

bare vær sterk, så er det du som kommer seirende ut fra dette!

[kua kalva,drektig igjen]

det er ditt valg uansett,jeg fikk selv snuppa da jeg var 19,det var ingen problemer.

jeg ønsker deg SÅÅ masse lykke til med den lille i magen.

du kommer ikke til og angre ett sekund.

familien trenger sikkert bare å la det synke inn,men dette greier du fint.

du har allerede vist hvor sterk du er som har tatt det valget du har gjort,så all respekt fra meg får du:)

[litakine og Theodor]

jeg er og 19 år, og jeg og typen ble enige om abort - når dagen kom fant begge ut at vi egentlig ville beholde barnet - nå er jeg 29 uker på vei og vi gleder oss kjempe masse. Familien tok det hardt til å begynne med, men nå gleder også de seg alt er bare positivt, utrolig hvordan ting faller på plass. Følg hjertet, klarer du ikke å gjennomføre en abort, så er det nok sikkert ikke meningen at du skal gjøre det heller. Lykke til uansett hva du bestemmer deg for, det viktigste er å gjøre det som føles riktig for deg