Trodde ikke det var sånn å være gravid.....

[Gjest]

Jeg er 14+1 i dag og helt siden jeg testet positivt har jeg gått og vært bekymret for ett eller annet,først var det en ny MA (1 svangerskap endte i MA i feb) så var det blødningene som startet like før 8 uker,da disse bekymringene slapp taket så var det UL på riksn for 1 uke siden,der legen målte nakkefold til 2,5 mm som er visst litt stor (kan være tegn på downs)har fått beroligende svar fra en fagperson når det gjelder dette. Tok blodprøver også for å regne risken for downs mer nøyaktig ut,men er liten sjanse for det. Skal tilbake til riksn 2 juli for å få svar på blodprøver og ta en nøyere sjekk på babyen, så nå er det om de skal finne noe galt som bekymrer meg.

 

Før jeg ble gravid så tenkte jeg at de var heldige som skulle ha barn,men etter min erfarin så langt så er det bare bekymringer. Det er vel morsinstinktet som slår til. Det er vel ett eller annet som kommer til å bekymre oss hele tiden. Men det hadde vært deilig å slappe av litt og slippe alle bekymringer. mannfolkene vet ikke hvor lett de har det de!

[Gjest]

ja,men en ting er å bekymre seg under sv,det slutter ikke ved fødsel heller akkurat,hehe!! men man kan ikke la bekymringene ta overhånd ,det går jo som regel bra vettu

[Rosalie]

Du er ikke alene om å bekymre deg i ett sett. Har heldigvis verken opplevd SA eller MA men har prøvd å bli gravid i 10 år. Så derfor er jeg nok litt ekstra på tuppa. Men fant vel egentlig ganske fort ut at jeg kom til å være bekymra resten av livet mitt nå :-))

Først var det å komme over de 12 første ukene, så er det resten av svangerskapet, så er det selve fødselen og så skal jeg vel bekymre meg for ungen de neste 20-30 årene.

Så da fant jeg ut at det beste var å senke skuldrene noen cm ellers er jeg totalt utslitt av bekymringer for ungen kommer.

Men av og til er det ikke lett å slippe bekymringene.

[liin]

Jeg husker at jeg også hadde det slik under mitt første svangeskap, og jeg lkenner litt av det nå også, men er en erfaring rikere (har et barn) og har heller ikke tid til å gruble så mye. Jeg var mer anspent ved 1. sv.skp, og hadde flere mål på ferden...først var det første tri, så ul (for da fikk jeg jo vite om det var noe galt...trodde jeg) så gikk det opp for meg at noen diagnoser fikk jeg ikke vite før barnet var født, og noen viste ikke symtomer før etter år....

Det som er viktig som en over her skriver, er å ikke la disse tankene få overtaket. Jeg synes for min del at det er greit å ha tenkt gjennom de - forberede seg selv- men uansett, det som skjer skjer. Det er lite vi kan gjøre med den lille som ligger der inne. Og uansett er det jo vår lille skatt...det går nok bra. Og gjør det ikke det; må man definer hva som er bra.

[prøvekluten+3små]

kjenner meg veldig igjen idet du skriver,for slik hadde jeg og det rundt den tiden du er nå..og ikke er dette min første heller,men min tredje..jeg har hatt det motsatt..va lite bekymret første gang,for da visste jeg ikke om så mye som kunne gå galt,og fant dessuten ut avsvangerskapet svært seint,så var jo allerede over den første kneika,1tri. den andre gangen fant jeg ut tidligere,og alt var litt verre med å bekymre seg,og nå den tredje gangen har jge holdt alt skikkelig på avstand.først nå i uke 24 slapper jeg litt mer av,siden jeg kjenner babyens bevegelser regelmessig nå,og blødningene jeg sleit litt med har avtatt..men skuldrene er neppe helt på sin vante plass før ungen er ute.o)

[Propellmamma til 2]

Men jeg tror det er verst de første 20 ukene for de fleste. Når du kommer litt lenger og har fått bekreftet at alt er bra og ikke minst får bekreftelser på liv i form av spark flere ganger om dagen, ja da er det deilig å være gravid :-) Da synes jeg noen ganger synd på mannen min for alt han går glipp av. Men så er det jeg som må føde den da....

[brummemamma-]

Jeg skjønner deg og kjempegodt, selv om jeg ikke har hverken hatt SA eller MA eller prøvd lenge, men uansett så er det mye som bekymrer. Jeg gleder meg til ultralyd den 13, men samtidig så gruer jeg meg litt, for tenk om det er noe galt. Nå er dert så mange som gleder seg med oss også, og de, særlig besteforeldrene vil bli veldig lei seg de også, det er trist å tenke på. Trodde alt vare bare var fryd og glede når man var gravid, og ikke så mye å bekymre seg over.