Jeg får ikke se sønnen min

[Anonym bruker]

Nå er jeg trist. Sønnen min på 11 år skulle være hos meg i tre uker i sommer, det har vi en underskrevet avtale på. Jeg gledet meg veldig til å få han til meg siden det er en mnd siden jeg så han sist. Rett før jeg skulle kjøre, får jeg beskjed om at han ikke kommer til meg i sommer likevel. Jeg skal altså ikke få se han på flere mnd. Det er umenneskelig og hjerterått. Han blir fratatt muligheten til å vokse opp med to foreldre. Jeg fikk meldingen da jeg var på jobb, rett før jeg skulle kjøre og hente han. Jeg brøt sammen i gråt og måtte bare dra hjem. Sist jeg skulle hente han, kjørte jeg flere timer bare for å få en sms da jeg var kommet fram om at jeg ikke fikk han med meg likevel. Jeg kjørte hjem, oppløst i tårer. Så nå er det en mnd siden jeg så han sist.

Jeg og sønnen min har alltid hatt et nært forhold, og han har alltid gitt uttrykk for at han er veldig glad i meg og savner meg masse. Når han er hos meg, kan han ikke få nok av meg og han omtrent spiser meg opp. Han vil gjerne gå og holde meg i hånden når vi er noen steder. Men jeg passer på at han er sammen med kamerater også når han er her. Han har mange venner her og har alltid masse å gjøre. Han har faktisk flere kamerater her, enn på hjemstedet. Så det er ikke det som er problemet.

Jeg blir kvalm av voksne menneskers egoisme. Jeg fatter bare ikke hvordan det er mulig å ikke forstå at det er viktig for barn å ha kontakt med både far og mor. Jeg er forbannet på systemet som er totalt maktesløse når en forelder nekter et barn samvær med den andre forelderen. Jeg som trodde at når man kunne bevise manipulering og psykisk vold, gikk systemet inn og ordnet opp til barnets beste. Der tok jeg skammelig feil!! Jeg har gått gjennom rettsystemet, familievernkontoret, advokater og psykologer. Jeg er sliten og lei, og nå skjønner jeg at alle årene med kamp for å få ha kontakt med sønnen min, er bortkastet. Nå har jeg tapt og mest sansynlig har jeg sett min nydelige lille gutt for siste gang. Aldri mer skal jeg lese eventyr for han, eller ligge sammen med han og snakke om livets forunderligheter. Det er så mye som er aldri mer. Så ufattelig mye. Aldri mer skal vi sitte ved et stille skogvann og fiske, eller padle på elva og dorge etter fisk. Han som elsker å fiske. Han er nesten fanatisk opptatt av det, og leser alt han kommer over om fisking. Jeg tenker på juler og bursdager som skal komme, på besteforeldrene som er gamle og etter hvert går bort. På tanter og onkler og faddere som han nå mister kontakten med. Han mister jo ikke bare meg, men hele min familie. For han blir nektet kontakt med noen av oss.

 

Og aldri skal han få bli kjent med den lille som vi håper skal komme snart. Han som ønsket så veldig å bli storebror og han ble så ufattelig stolt da jeg fortalte at endelig var det en baby underveis. Han skulle lære lillesøster å fiske.

 

I kveld er jeg bitte, bitte liten og alene. Veldig trist nå…

 

[jente08&jente2010<3]

huff...får veldig vondt da jeg leser dette!!

Gråter litt også jeg da:(

ja, folk kan være kyniske og egoistiske, det er iallefall sikkert!

vet nesten ikke hva jeg skal si, for jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan du har det!! klarer ikke å forestille meg det en gang.

får bare håpe ting retter seg,at sønnen din skjønner mer da han blir eldre, er som regel det som skjer:)

varm klem til deg:) tenker på deg:)

[Anonym bruker]

Hva er grunnen til at du ikke får samvær? trodde det skulle utrolig mye til for at en mor mistet samvær...

[Kreoline]

Dette er en mann som skriver tror jeg. Det skal mye til for at en far skal vinne igjennom dersom mor har bestemt at far og barn ikke skal ha kontakt. Det er altfor lett for en mor å finne på unnskyldninger for at far og barn ikke skal ha kontakt. En far som kjemper for barna sine mot et system som favoriserer mor bør heller ha ros enn å få mistanke om å være voldelig eller slem mot barna sine.

[Kreoline]

Veldig trist for barn og far når det blr slik. Håper du får til å få litt samvær med sønnen din om det bare blir sporadisk, det er i hvertfall bedre enn ingenting. Hva er grunnen til at mor nekter deg å se sønnen din? Jeg tenker absolutt ingenting galt om deg og vet at mor kan nekte/sabotere samvær uten noen spesiell grunn.

 

Får du holdt kontakt med sønnen din via telefon og sms?

 

Det kan virke som at alt du har kjempet for er bortkastet, men det er det ikke. Jeg vil tro at det vil være godt for gutten din å få vite senere at du kjempet for å ha kontakt med han. På hvilken måte dette skal skje uten at forholdet mellom mor og sønn ødelegges vet jeg ikke. Men alt du har kjempet for er ikke forgjeves om du greier å få kontakt med han om noen år. Mager trøst for du mister de fineste årene og mulighet til å forme han til den personen han blir.

 

 

[Anonym bruker]

Takker for svar. Dette er ikke en far som skriver, men en mor. Jeg unnlot med vilje å skrive at jeg er mor for jeg ønsket at dere skulle lese innlegget uten fordommer.

 

Det er ingen grunn til at jeg ikke får se han. Både familievernkontoret, og psykologen som far selv kontaktet for å bevise at jeg er gal, konkluderte med at jeg er den beste omsorgspersonen. Jeg har det svart på hvitt at jeg er den som best evner å se barnets behov, at far er konfliktorientert og lite villig til å finne løsninger som gagner barnet. Jeg har gått gjennom tre rettsaker. Det jeg har kjempet for hele tiden er at vi skal ha delt omsorg. Jeg ønsker at barnet skal ha kontakt med både far og mor. Vi bodde i samme skolekrets og han kunne ha samme omgangsvenner. Jeg vant fram og vi hadde delt omsorg lenge og det fungerte greit, selv om sønnen min stadig fortalte om ting faren sa om meg og min familie. Sønnen min ble over tid mer og mer fjern, og to ganger i løpet av de siste årene har han hatt nervesammenbrudd. Vi har en datter også, men etter bruddet snudde far ryggen til henne. slik var det i tre år, han sviktet gang på gang. En dag kom hun ikke hjem fra skolen, hun var flyttet til far fikk jeg beskjed om på sms. Det skulle gå et år før jeg så henne igjen.

Far "kidnappet" begge barna og flyttet langt vekk. Det ble mye styr, og jeg fikk den daglige omsorgen, men far bare nektet å levere barna fra seg. Det endte med at han vant fram fordi han var vanskelig. Det høres merkelig ut, men det var det som var grunnen til at han fikk beholde barna.

Sent en kveld ringte tlf. Det var min datter, oppløst i tårer. Hun hadde rømt fra faren og hadde gjemt seg i skogen for faren og onkelen hadde vært så slemme med henne. Faren hadde vært fysisk voldelig.

Jeg kontaktet barnevernet og min datter bodde tre mnd på skjult adresse for å unngå at faren fikk tak i henne igjen. Barnevernet ville anmelde det, men hun ville ikke, hun var altfor redd. Han fikk ikke en gang vite når datteren skulle ha møter på barnevernet fordi de var redde for at han skulle møte opp der og være stygg mot henne.

Likevel mener de altså at gutten ikke nødvendigvis lider overlast av å vokse opp hos faren.

Nå hevder faren at sønnen blånekter på å reise til meg. Jeg tror at gutten er livredd faren sin og aldri vil tørre å si noe annet enn det han vet faren vil høre. Det har jeg mange eksempler på.

Datteren vår bor nå hos meg og har fortalt mye om hvordan faren behandler barna, og hvordan han og hele hans familie snakker stygt om "den gale hora" som er mora dems. Om de grusomme sinneanfallene faren får dersom barna motsier han, spesielt dersom de sier noe positivt om meg.

 

Jeg tror fullt og fast på at jeg har sett gutten min for aller siste gang. Jeg vet hvordan far fester grepet rundt et menneske og får en utrolig makt. Han hadde det over meg, enda jeg var voksen. Dette er snakk om en liten gutt.Jeg har tatt vare på all dokumentasjon og alle papirer, en gang får jeg kanskje sjansen til å vise hvor jeg kjempet. men nå kan jeg ikke kjempe mer, jeg er utslitt og jeg frykter for både min mentale og min fysiske helse. Den påkjenningen jeg har levd under de siste årene kan ikke beskrives.

 

Hvor er fornuften og logikken i dette? Hvor er det såkalte barnevernet?? Er det rart jeg er fortvilet??

[Anonym bruker]

Kjære deg, dette er jo en utrolig historie!!

Jeg ville kontaktet en advokat, og fått hjelp... Kanskje en orgamisasjon kan hjelpe deg? Foreldre for barn eller noen?

Jeg håper du kan finne igjen troen for at du skal se sønnen din igjen...

Lykke til!

[Anonym bruker]

Du er forståelig nok langt nede akkurat nå, emn jeg håper du snart finner igjen kampviljen din.

Hvis det du skriver er sant er det jo mye som tyder på at sønnen din ikke har det så godt hos faren heller. Mitt råd er å lage et system (en logg) på alle ganger du har vært i kontakt med far, sønn, barnevern og andre som måtte være innblandet. Skriv ned hva dere snakket om og følg opp alt de sier.

Etter en viss alder skal det jo legges særlig vekt på hvor barnet har lyst til å bo også, så da har vel ikke far så mye å si.

 

Kjenner en familie i min kommune også som opplever barnevernet som utrolig feige: de vet hvor det er best for barna å være, men tørr rett og slett ikke gripe inn. Og sånt får betalt for å ta hensyn til barna!

 

Lykke til til deg: håper det løser seg og aldri gi opp!

[Anonym bruker]

Historien er sann den. Jeg har kjempet en ubeskrivelig kamp i mange år. Jeg har en god advokat som har jobbet med slike saker i mange år og regnes for den beste på feltet her i om rådet. Hun sa at av alle sakene hun har hatt, er dette den desidert verste saken hun har vært borti. Men vi når ikke fram. ingen av dem som burde forstå, og som har makt til å gjøre noe for sønnen min, klarer å se. Jeg vet ikke om det er fordi de ikke forstår hva slags person denne faren er, eller om det er fordi de ser det og vet at dette vil bli en veldig vanskelig sak der faren aldri vil gi seg. en sakkyndig sa rett ut at denne faren kommer til å lage trøbbel hele veien og ved hvert samvær, derfor er det like greit at han får beholde barna. Da spurte jeg han om det virkelig er slik at jeg blir straffet for å være medgjørlig og fornuftig og handle til barnas beste. Ja, svarte han. da var min advokat til stede og det er jeg glad for i dag. da har jeg et vitne på det. Det lille jeg har fortalt her er bare toppen av et isfjell. Jeg klarer ikke enda å lese gjennom bunken med papirer, det er en for stor påkjenning. Jeg har gjennom årene skrevet ned mange av hendelsene, telefonsamtalene og meldingene. Det har blitt en uhyggelig logg over en gal manns verk. men også en uhyggelig bevitnelse av fagfolks udugelighet og unnvikenhet. Man kan aldri stole på at noen står ved det de sier til det under fire øyne. De går glatt fra det når de blir konfrontert med det ved en annen anledning. Selv barnevernet har jeg opplevd det med. Tenk å la en liten gutt vokse opp hos en person som har gjort så mye vondt som denne faren har. De sier de tror på det min datter har fortalt, men likevel lar de han være der. jeg fatter det ikke.

 

Jeg har prøvd alt, og jeg fører logg. Foreningen2foreldre har vært prøvd, aleneforeldreforeningen har vært prøvd. Jeg tror jeg har prøvd alt, unntatt å kidnappe han og reise langt vekk. Men det kommer jeg ikke til å gjøre. jeg er redd det skal skade han enda mer. Jeg vet at han snart kan bestemme selv hvor han vil bo. Problemet er at han kommer til å velge sin far. Forstå det den som kan, men jeg har jo lest om selv voksne mennesker som velger å bli hos den som mishandler dem. Jeg gjorde jo selv det valget da jeg valgte å bli hos denne mannen i 14 lange år. Selv om han mishandlet meg både fysisk og psykisk.

 

Men tusen takk for svarene, og for at ingen har skrevet at de ikke tror på meg. I min situasjon er kanskje det verste at man ikke vet om man blir trodd.

 

Jeg har kommet meg litt siden i går, men det er ufattelig at jeg ikke skal få se lillegutt igjen. Jeg tør ikke kjenne på følelsene mine. Men jeg kjenner en tung klump i mellomgulvet hele tiden. Fremdeles veldig trist...

[Anonym bruker]

Da er det bare en ting som gjenstår. Gå til media!!

[Anonym bruker]

Ja, jeg har selvsagt tenkt tanken. Men jeg vet ikke om dette er en sak for media. Eller om jeg da bare gjør det enda verre både for meg selv og for barna. Jeg tror uansett ikke noe vil kunne endre min situasjon, men kanskje jeg kunne forhindre at andre opplever det samme som meg? For desverre tror jeg at det er mange som opplever dette. Men de fleste er pappaer som bare må innfinne seg med ondskapsfulle og egoistiske mødres forgodtbefinnende.

 

Jeg må vurdere nøye før jeg evt går til media, jeg vet ikke om jeg er psykisk sterk nok til å gjøre det, selv om det blir anonymt, så vil det skape røre.

[Anonym bruker]

Jeg ville uansett ha snakket med en sentral politiker kanskje? Skriv et brev til Karita og be om et møte for å snakke om samværsrett når man blir feilaktig "dømt", og at barnevern bare gir etter for en gal manns/kvinnes verk.

Huff, jeg blir så utrolig provosert av sånne historier!!

[Hege & lille Hannah <3]

Så utrolig trist dette Vet liksom ikke helt hva man skal si.. Synes også du skulle gått til media, kanskje folk hadde fått opp øynene, for dette er jo hjerterått!! Føler virkelig med deg... Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Men hvis det er slik at sønnen din gir uttrykk for at han ikke har det bra, så må barnevernet kunne gå inn å gjøre en grundig undersøkelse. Undersøkelsen vil omfatte guttens helhetlige omsorgssituasjon, både deg og faren. De vil kunne ha samtaler med de som er i kontakt med gutten på flere plan, og videre vurdere om man må ha inne tilsyn for å se til at gutten faktisk har det bra.

Gutten er også i den alderen at det han sier skal bli tatt kraftig hensyn til, både i følge barneloven og barnevernsloven. Dessuten er også FNs barnevkonvensjon ovenforliggende disse lovene, så jeg synes det er rart at dette blir behandlet på en slik måte.

Jobber selv i barneverntjenesten, og ser mange foreldre som prøver å ødelegge for den andre parten, men når man aner at barna lider under dette, er man pliktig å gå dypt og iherdig inn for å finne ut av dette.

 

Lykke til!!

 

[Anonym bruker]

En annen ting... har dere fast samværsavtale? I allefall blir jo den brutt av han stadig vekk, og da må man kjøre rettsak på nytt.

Her nytter det ikke å lene seg tilbake, uansette hvor sliten man er. Gå hardt på, få tak i de beste advokater og få med deg støttespillere, uansett om det er prester eller politikere!

 

[Anonym bruker]

HI her...

 

Jeg skrev hovedinnlegget for noen mnd siden og tenkte at jeg skulle fortelle hvordan det har gått. Føler også for å sette ord på følelsene mine.

 

Men først vil jeg bare svare litt til de siste som har svart her, selv om det er lenge siden. Barnevernet har ikke gjort noen undersøkelse av omsorgen hos meg. Hun som har hatt saken har aldri møtt meg, bare snakket med meg over telefon. Hun har heller aldri tatt iniativ til å møte meg. Hun har kun snakket med far, og farens slektinger, som har fortalt helt forferdelige ting om meg. Jeg har prøvd å få henne til å forstå at barnet ikke kan si til far at han ønsker å se meg, for da blir faren sint, men det har de ikke tatt notis av. Selv etter at barnevernet måtte ta hånd om datteren vår, og plassere henne på hemmelig adresse av frykt for at faren skal skade henne. Hun har også fortalt hvordan forholdene er hos faren, og at han blir fryktelig sint dersom de nevner mamma. Han nektet henne å ta kontakt med meg i et helt år. Før hun til slutt fikk hjelp av barnevernet til å komme seg unna. Likevel har de altså konkludert med at sønnen min ikke tar skade av å bo igjen hos faren.

 

Vi har fast samværsavtale. Den brøt han. Jeg fikk omsorgen ved dom, da nektet han å levere barnet fra seg. Selv da politiet ble blandet inn. I en ny dom ble barnet boende hos faren, men vi satte opp en detaljert plan over samværet. Den har han nå brutt, med argument at barnet nekter å reise til meg.

 

Jeg har verken krefter eller økonomi til en ny rettsak. Jeg har enda ikke betalt alle advokatregningene fra de mange rundene som har vært tidligere.

 

Så til situasjonen i dag:

 

Jeg har ikke hatt livstegn fra sønnen min på snart 6 mnd. Jeg får ikke snakke med han, eller møte han. Far sier bare at han nekter å reise til meg. Jeg får det ikke til å stemme. Jeg har hatt barnevernet inne i saken, men de trodde ikke far hadde noe med min sønns valg å gjøre og de mente at gutten selv måtte få bestemme når han skulle til meg. Jeg prøvde å forklare dem at da ville han si det far ønsker å høre, nemlig at han aldri mer vil til meg. Men det trodde de ikke ville skje. Så da har jeg altså sett han for siste gang.

 

Jeg savner han så inderlig. Hver eneste kveld når jeg legger meg er han i tankene mine. Jeg drømmer om natta at jeg holder rundt han og forteller han hvor glad jeg er i han. Og så våkner jeg av at jeg gråter i søvne, og har ikke sjanse til å sovne igjen. Når jeg ser gutter på hans alder, stikker det i hjertet mitt. Den eneste tia jeg har fred for sorgen, er på jobb. Ellers bærer jeg på en stor tung klump i magen, en sorg som jeg aldri får bearbeidet. For hele tiden ligger håpet om å få se han igjen der og sperrer for at jeg kan ta fatt på jobben med å bearbeide følelsene mine. Tenk at jeg aldri skal få se han igjen. Jeg visste jo at dette kom til å hende, derfor sa jeg alltid til han før han dro at han aldri måtte glemme at jeg er utrolig glad i han. Lurer på om han husker de ordene nå, eller har han fortrengt meg helt? Jeg lurer på hva han husker om meg i det hele tatt. Eller har faren klart å gi han et bilde av meg som en gal heks? Tenker han på meg innimellom? Husker han alle de hyggelige tingene vi gjorde sammen?

 

Jeg visste jo at jeg kom til å miste han, så ofte lå jeg sammen med han i senga om kveldene når han skulle sove. Da så jeg på hendene hans, på de lubne gode hendene som holdt så hardt i mine hender. Jeg så på nakken hans der hårene krummet seg litt utover, jeg memorerte alle trekkene hans så jeg alltid skal kunne huske dem. Jeg pustet inn lukten av han og tenkte at når han en gang blir borte for meg, skal jeg aldri glemme hvordan han lukter. Men nå har jeg glemt det. Jeg klarer ikke huske hvordan han luktet, og det gjør meg trist.

 

Om han ikke ønsker å komme til meg mer, skal jeg akseptere det. Men det som gjør alt så vanskelig er at jeg aldri får snakket med han om valget hans og sagt ordentlig farvel. Jeg får aldri sagt til han at han alltid kan komme når han ønsker det. Eller fortalt han at han skal bli storebror. Jeg vet jo ikke hva faren har sagt til han. Kanskje har faren sagt at jeg ikke bryr meg om han mer. Stakkars lille gutten min. Jeg savner han så fælt, og jeg er sikker på at han savner meg også...

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke sett dattra mi på over 10 år.

 

Jeg har også en forferdelig historie, ikke ulik din.

[Anonym bruker]

OFF Fy!!!

 

Så trist!!! så urettferdig!

 

Sårt å lese...må være det verste som kunne skjedd meg!At jeg ikke fikk holde rundt jenta mi ...dele opplevelser,gleder osv

 

Bare vite at hun ligger i sengen sin og sover trygt og godt med mamma like nærheten!!

Han har det nok fint men ja....

[Anonym bruker]

Til Anonym 22:32

 

Er du en mamma? Er ikke så vanlig å møte mødre som har opplevd det samme som meg, men jeg har møtt noen. Jeg har snakket åpent om at jeg har mistet sønnen min og jeg prøver å svare ærlig på spørsmål jeg får, til tross for at det gjør vondt. Jeg har da fått høre utrolig mange historier som ligner min, de fleste opplevd av menn. Men også noen kvinner har opplevd det, flere enn man skulle tro.

 

Jeg føler med deg. Det er mange som sier at de forstår min situasjon og hvor fortvilet jeg må være, men jeg vet at bare den som selv har opplevd å stå i en slik situasjon, kan vite hvordan jeg har det. Jeg merker med en gang om det mennesket jeg snakker med, har erfaring med slike ting. De har en helt annen innlevelse når de snakker om det, og de har en dypere forståelse for problemstillingen.

 

Bare den som har gjennomlevd en slik kamp vet at det faktisk går an å prøve alt og likevel stå igjen som taper. At det i dagens samfunn ikke er slik at bare de dårlige foreldrene mister barna sine. Mange tror at systemet er laget så sikkert at det alltid ivaretar barnas beste. Man mister ikke barnet sitt uten grunn, tenker nok mange. Men det er så ufattelig mange i dagens Norge som opplever/har opplev akkurat det. For systemet er slik at når det er barnets ord som blir utslagsgivende, da er det den forelderen som har samvittighet til å manipulere barnet, som blir vinneren i det lotteriet som barnefordeling desverre er blitt til i dag. Taperen er alltid barnet...

 

[Anonym bruker]

Ja , jeg er mamma.

 

Jeg mistet min datter for 10 år siden pga rettsaker. Jeg har omsorgen for de to andre jentene mine. Det hadde jeg hele tiden , men den jeg mistet var mer pappajente og var mer "vinglete" på hvor hun ville være. Dette tok retten hensyn til selv om jeg fortvilt prøvde å fortelle at ga de omsorgen til han så kom jeg aldri til å se henne igjen.

Det ble jeg ikke trodd på, jeg har aldri sett henne igjen.

 

Jeg anket, kontaktet barnevern, jeg husker knapt hva jeg sette igang. Til ingen nytte.

 

Men mine andre to var det aldri snakk om at han skulle ha omsorgen for.

 

Så mine andre to har heller ikke sett sin søster på 10 år.

 

[Anonym bruker]

Hi igjen...

 

Det er så trist å lese, også fordi det forteller meg at slik kommer det til å gå for meg også. Din historie er nok slik som min. Sønnen min er lettpåvirkelig og har alltid tatt stort ansvar for at faren skulle være glad. Og han er konfliktsky og litt mer avhengig av faren. Jeg har omsorgen for datteren vår. Hun har også mistet kontakten med broren sin.

 

Vet du noe om hvordan din datter har det i dag? Hvor gammel er hun? Har du holdt kontakt med skolen hennes, eller har du klart å "koble deg av"? Jeg er i den situasjonen nå at jeg jeg ikke vet hva jeg bør gjøre. jeg er sikker på at jeg ikke kommer til å se han igjen, men samtidig så vet jeg ikke om jeg skal fortsette å følge med hvordan det går med han. Og det vil bli bare å rippe opp i et sår om og om igjen. Jeg har bedt skolen om et møte, men jeg lurer på om det kan være like greit å bare sende en mail til dem og si at nå er ansvaret deres for å skaffe hjelp til han når de ser endringer i atferden hans som tilsier at han ikke har det bra. For læreren forteller om at han har utviklet konsentrasjonsvansker, dårlig hukommelse og er generelt veldig fjern og ikke til stede i klasserommet. Lærerens intrykk er at han ofte sitter i egne tanker og er et helt annet sted.

 

Kunne du tenke deg å ha kontakt med meg på PM? Jeg forstår det godt om du ikke vil for jeg vet at det er vondt å rippe opp i slike ting. Det er bare det at jeg lurer på så mye og har ingen å spørre, for det er ikke noen jeg kjenner som har lik erfaring som meg.

 

Uansett ønsker jeg deg alt godt videre. Vi får bare gjøre så godt vi kan for å leve et godt liv.