SMS kontra telefonprating

[KaMa]

Evt msn kontra prating i telefon, hvordan kan man definere et forhold ut fra det?

Jeg hater å snakke i telefonen. Ringer noen meg så bør det være fordi man har noe konkret å komme med. Selv ringer jeg kun når det er noe jeg trenger svar på straks. Men jeg føler virkelig ikke at dette har noe med mine mellommenneskelige relasjoner å gjøre, tvert imot, det har med mitt forhold til telefoner å gjøre..

 

Så det hadde vært fint om du som mente at dette sier noe om forholdene mellom folk, kan fortelle meg hva det er jeg ikke har fått med meg.

På forhånd takk.

[Gjest]

Tror den ytringen sier mer om den som ytrer enn noe annet.

[KaMa]

Men jeg vil ha svaaar!!

Forklaringer, som jeg kan kverulere på.

[kyss kokken]

Du får ikke noen diskusjon fra meg på dette :-)

Jeg hater folk som ringer "bare for å prate", og når enkelte mennesker ringer (visse venninner med litt for mye fritid, og litt for lite innhold i livet sitt ellers) så driter jeg rett og slett i å ta telefonen..

 

Tror dette har mer med at jeg liker å bruke tiden min på viktigere ting..

[Silje og Vaniljebollene]

Jeg syns det er gøy å prate med venninner/mamma i telefonen jeg. Har gjennomsnittlig 2 "kosesamtaler" i uka. Hater å få sms! Det er så kjedlig å svare.

[Gjest -<<-]

Selvsagt sier det ikkeno' om ditt forhold til mennesker. Ikke til enkeltindivider i hvert fall - at de kosesamtalefobe blant oss har et anstrengt forhold til menneskeheten generelt er jo et plausibelt alternativ.

 

SMS er en gudegave. For ikke å snakke om e-post. Og vi skyr og forakter de som tror e-postkommunikasjon betyr at man ikke behøver å svare før neste uke, sånn apropos.

[Gjest]

Hater tlf selv... OG de jeg vet kommer til å snakke i hundre år (om jeg ikke er i humøret for sånt tullball...) vel, den telefonen tar jeg ikke.... SMS gjelder det samme... Svarer jeg, svarer jeg kun kort som ; "ja" eller "ok" eller "nei" for den saks skyld... Fins unntak hvor jeg skriver mer, men av de mer sjeldne!