Noen her som IKKE forventer noe av andre...?

[MamiMaribel]

Jeg ble inspirert av innlegget om tanteforventninger.

Samboer og jeg snakket nemlig om at vi er en smule skuffet over at tanta til vesla ikke gidder å sette seg ned med henne et lite minutt engang når hun besøker oss. Vesla trygler og ber, og vil vise rommet sitt, men svaret er alltid : "ikke nå ".

Jeg klarer ikke la være å bli skuffet og lei meg! Og jeg kan ikke helt forstå hvorfor hun ikke føler noe engasjement. Jeg håper og forventer at hun av og til skal ringe og spørre hvordan det går med henne, huske bursdagen. osv, men ingenting.

 

Jeg klarer ikke la være å forvente!!

 

Det er det samme med min mor. Hun bryr seg lite om meg, og når hun kommer er det fro vesla. Hun spør ALDRI hvordan jeg har det, hvordan den nye jobben er, prosjektene mine osv. INGENTING!!

Jeg vet at hun ikke syns særlig mye om meg, jeg klarer ikke å la være å håpe, og forvente et minimum av "bry seg om".

 

Jeg tenker ofte ofte at jeg ikke må forvente noe av andre, og heller bli glad når de gir noe. Men det blir liksom bare med tanken...:-)

Og jeg har ikke skyhøye forventninger til folk, altså:-)

 

Hvordan er det med dere andre ?

[Mulle :)]

Nei gidder ikke forvente noe for da blir jeg bare skuffet.. Gjelder alle (sambo, foreldre, tanter&onkler ol..)

[MamiMaribel]

Fortell meg hvordan du gjør det!! :-)

[LegallyBlond]

Jeg har forventninger ja, mest til den nærmeste familien. Men de oppfyller til de grader, så det er ikke noen problemer forbundet med det.

 

Venner har jeg ikke så mye forventninger til, men hender jeg har blitt litt skuffet noen ganger.

[Mulle :)]

Hehe..

 

Jeg vet at om ikke jeg gjør ting så blir det ikke gjort.

Vet egentlig ikke helt hvordan jeg gjør det. Men hater å bli skuffet så da er det bedre å ikke forvente noe og heller bli positivt overrasket..

[MamiMaribel]

Det er flott av du er handlekraftig! Det er MYE bedre å ta saken i egne hender enn å sitte å vente på ting som ikke blir gjort. Helt enig!!

[*bolla pinnsvin*]

Jeg prøver å ikke ha forventninger, men de må jo snike seg inn litt, for jeg merker jo at jeg blir skuffet. Hvis jeg slutter å ha forventninger til mine nærmeste, så betyr jo det at jeg har gitt dem opp helt og ikke bryr meg om dem lenger.

[ZamZam]

Nei, jeg forventer ikke noe av noen. Har vel blitt skuffet for mange ganger til det, iallefall så er det en veldig god tilfredstillelse å klare seg selv ( selvf når man har kommet over kneika) , uten hjelp fra andre.

Jeg er også såpass sta at jeg ikke går å tigger om hjelp før det er litt for sent, men det som må gå MÅ gå så får man heller hente seg inn igjen senere. Itillegg så har jeg svært få til å dra meg opp av sengen å stå å holde meg oppe gjennom dagene så da er det bare å gjøre det selv.

 

 

Skjønner ikke voksne menesker med barn som forventer at mamma, pappa, venniner og søsken SKAL stille opp med en gang de knipser med fingra, det var da ikke de som bestemte at dere skulle ha barn ( ikke ment til noen over her).

 

Må bare legge til at man kan klare ALT man setter seg til mål å gjøre. Man er alltid sterke enn man tror. Det er alltid noe positivt rundt deg. Det er alltid noe lære uansett situasjon.

 

 

[Gjest]

jeg forventer ikk enoe av noen.. blir bare glad når noen vil ha snuppa mi ) gikk inn i alt med graviditet og det å ha barn alene og var instilt på å klare meg selv. så den avlastningen og det engasjemente jeg får fra andre er bare et stort pluss og en glede i hverdagen her ja )

[lenej :o)]

eg har forventniger til folk, som ikke er vits i å ha, for de er der, 190%!!! å det er da mannen min, å besteforeldre, å mine 2 søstre, som er da tanter til mini.

 

min kjære, dem er 6 søsken, å to av dem, søstrene hans er veeeeldig ivri.. men har nok forventniger til broren hans, som er den eneste som bor her. han har kone, barn og hus og hjem, å bor 300meter unna, å dem har besøkt mni 4 gang siden han var født. jeg kompenserer emd å gå dit på besøk helelr.. men er pitte litt skuffa.. men dem sier dem ikke har tid, eller besøker noen i det hele tatt..

 

svigerforeldrene mine er veldig snille å greie, å maser mye å få passe jonah. så eg har barnevakt HVER dag om eg vil...

men dem er litt "merkelig" på en måte, dem er som sagt veldig snille, men det virker ikek som de kjenner meg helt.. de gir emg en masse emrkelige gaver, osm jeg overhodet ikke liker, som krims krams å dill å dall, som jeg IKKE har framme i mitt hus.. å merkelige klær, sånne "gammelkjærringklær" fra sparkjøp og lignende..

 

så ja, forventer at mine svigerforeldre skal kjenne meg til nå, men, egentlig så er jeg litt vant.. men de små håpene ligger der fordet. så HI, jeg skjønner hva du mener. selv om man egentlig bare skulle gitt opp, så er det et lite håp der inne. som blir mindre å mindre for hver gang man blir skuffet igjen. men den forsvinner jo aldri...

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Jeg har forventinger til gubben min, foreldrene mine, min bror, mine svigerinner/svoger, svigerforeldre.. Og utenom dem er det bestevenninna mi, ett tante/onkelpar og bestemor.. Resten av fam. har jeg kutta å forvente noe fra..

 

Og alle oppfyller forventningene! Det er aldri nei i munn fra noen, alle stiller opp og bryr seg! Heldig som har en sånn familie! Jeg bruker heller tid, energi og krefter på de som bryr seg om oss, og så gidder jeg ikke engasjere meg i de som ikke bryr seg om oss..

[MamiMaribel]

Det er helt sant; det er alltid noe å lære av enhver situasjon, og jeg har mye positivt rundt meg.

Men i forhold til mamma klarer jeg ikke la være å bli såret. Det gjør så vondt!

I forhold til andre mennesker må jeg jo bare finne meg i å bli skuffet. Sånn er det bare. Og jeg må bare understreke at jeg snakker om mentalt engasjement her, ikke målt i hvor mye folk gjør for mge, gir meg, passer vesla, osv.

Er det så mye å forlange at min nærmeste familie er mentalt til stede ???! Puh..:-)