Mannen min ligger i senga og gråter

[Anonym bruker]

Han har ingen energi. Han får aldri hvile, sier han. Han våkner flere ganger om natten og er zombie hele dagen.

All mat han spiser gir ham oppblåst mage og påfølgende elendig humør. Han har ikke fått påvist matallergi.

I tillegg har han en rygg som har plaget ham i noen år, som røntgen ikke kan avsløre grunnen til.

Han føler seg hjelpeløs på legekontoret, og jeg kjemper en kamp hver dag for å overbevise ham om å dra dit. Men han svarer aldri, det er som å snakke til en vegg.

Nå føler jeg meg totalt makteløs, og har lyst til å sette meg ned å gråte selv. Hver eneste dag den siste tiden har jeg måtte late som om jeg er alenemor for å orke å gjøre alle ting i huset selv.

Hvis jeghar lyst til å hvile, får jeg dårlig samvittighet for at min evig slitne mann må ha ungen en halvtime. Han elsker henne over alt på jord, men han har ingen energi til henne.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg mistenker at han kan være alvorlig syk. Han har gått opp i vekt de siste årene uten at det synes noe særlig, noe han selv har lest kan være tegn på kreft.

Men hvorfor vil han ikke til legen dersom han tror han har kreft??

Moren hans døde av kreft for 9 år siden. Sykdommen ble oppdaget for sent.

Jeg har sagt til ham at datteren vår fortjener en sunn og frisk far, og han er enig i det. Men hvorfor tar han ikke noe initiativ til å gå til legen da??

Jeg måtte true ham med å ringe sykebilen nå, men han nekter. Bare ligger der med tårene silende nedover kinnene.

Hva skal jeg gjøre?

Fortvilet...

[Anonym bruker]

Høres for meg ut som alvorlig depresjon. Ring ambulanse du, han vet kanskje ikke hva som er det beste for ham.

[Anonym bruker]

Ja, huff... Men da jeg selv var syk så ville de på nødsentralen være hundre prosent sikker på at det lønnet seg å kjøre ut og hente meg (spare penger, vet du....). De kommer kanskje ikke og henter en som kan stå og gå....

 

HI

[Anonym bruker]

Ring legevakta og snakk med dem!

[blond]

Gir han uttrykk for depressive tanker? Det kan være mye annet enn kreft! Passivitet/inaktivitet er vanligste grunn for overvekt. Det trenger ikke være symptom på noe annet. Har han sjekket jernlageret, blodprosenten osv? Kan være at han er redd for å gå til legen fordi han er redd for beskjeden han KAN få og dermed synes det er bedre å ikke gjøre det. Det kan være mange årsaker til at han er slik han er. Det eneste som er sikkert er at han ikke blir bedre av å ikke gjøre noe.

 

Hvor lenge har han vært slik? Jobber han?

 

Jeg tror du skal bestille time hos fastlegen og bli med han dit. Avtale hvem som skal prate og om du får si noe. Dette høres ikke akutt ut og derfor hører det ikke hjemme på legevakta.

[Anonym bruker]

Høres ikke bra ut dette med mannen din. Mannfolk generelt løper sjeldent til lege, men prøv i det minste å få han snarest til lege for å ta nødvendige prøver og andre diagnostiske undersøkelser som kan gi svar på problemene. Veldig lett å overse tilstander som kan være alvorlig, så legen bør ta mannen din litt mer alvorlig.

[Anonym bruker]

Han var mye deprimert før han traff meg. Etter vi ble sammen, merket han selv en enorm oppsving i livet sitt. Men jeg tror det kan sitte noe igjen fra fortiden ja...

Han er ikke inaktiv, heller ikke overvektig (det var det jeg mente med at han har gått opp i vekt uten at det synes. Han er slank/atletisk). Han er glad i å gå turer i skog og mark, han blir med på fotballtrening, trener med broren sin på studio....

Jeg skjønner ikke hvorfor han skal være så sliten.

Han har ikke sjekket jernlager/blodprosent, TROR jeg. Men han var til sånn helsjekk hos bedriftslegen for ikke så lenge siden, og da var alt i orden. Er ikke sikker på om de tok blodprøver.

Han jobber ja, men nå har han ferie. Han er rastløs og vil hele tiden at det skal skje noe. Men det er enten eller med ham. Enten er han kjempesosial eller så ligger han i senga, i sofaen , på gulvet eller hvor som helst...

Jeg kan bestille time hos fastlegen, men jeg tror ikke jeg skal bli med. Han har tidligere sagt at han ikke vil fremstå som en som må ha noen til å "passe på seg". Så bare jeg får ham til legen, er jo det bra.

Men han mener selv han har så dårlig erfaring med leger, han er ikke av typen som maser og maser. Dersom legen sier "neida, du er frisk du", så går han bare ut derfra og ser apatisk ut mens han klager på at ingen leger vil hjelpe...

Han er så rar av og til... Han kan tro at han er dødelig sykdom, i neste øyeblikk sier han "nei, jeg er sikkert bare utbrent".

Det er så vanskelig... Takk til dere som har svart.

 

HI

[Anonym bruker]

Takk Yppert. Men har du noen tips til hva han kan si til legen? For jeg får inntrykk av at legene ikke tror det er så alvorlig med ham. Og han roper ikke så høyt. Hvis legene "avfeier" ham, sier han ikke imot. Han krever ikke behandling/prøvetaking, noe jeg har sagt at han MÅ gjøre.

Han bare irriterer seg over at ingen leger forstår/vil hjelpe....

Hva slags prøver er det han skal be om å få tatt?

Har du noen tanker om hva dette kan være?

[blond]

Derfor kan det være lurt at du blir med han, for din egen del, og for at han skal si alt.

 

Du kan jo lese litt om me/kronisk utmattelsessyndrom for å se om du kjenner han igjen i symptomene. Du finner linker og litt info under "Mammaer med funksjonshemminger".

[Anonym bruker]

Takk, blond. Jeg skal se hva jeg finner.

[Anonym bruker]

I utgangspumktet så vil jeg ikke sitte å gjette diagnoser, men er sikker på at mannen din er den klassiske mannen som ikke kan vise utad at han har det vondt. Jeg ville bare i første omgang bedt han om å si til legen at han må finne ut hva som er galt. Legen skal da ta alle nødvendige prøver for å utelukke. Skjemaet består av nesten 120 ulike blodprøver. Legen kan sammen med mannen din krysse av for ønskede prøver og han trenger ikke å spare på hvilke prøver som skal taes:-)

[Anonym bruker]

Takk skal du ha.

[Anonym bruker]

Vil bare skyte inn en liten om ryggen som de ikke finner ut av - samboeren min hadde også mye vondt i ryggen som ingen fant ut av. Han var hos flere spesialister, kiropraktor, manuell terapeut, fysioterapeut, tok røntgen og ingen fant noe. De vurderte til og med å operere en stund. Gikk sånn i et par år, havnet på attføring og fant til slutt ut at han skulle gå til en folk sa var god på rygger. Han så på samboeren min en liten stund, fant ut at han hadde bekkenlåsning, "knakk" litt på samboer og etter det har han vært helt fin og i fullt arbeid igjen. Det trenger jo ikke være det med mannen din, men det kan være verdt å sjekke kanskje.

[Anonym bruker]

Du skriver at det er enten eller med ham, - enten kjempesosial og energisk eller helt "tom". Kan han ha en bipolar lidelse? - Altså manisk depressiv eller noe?

[Anonym bruker]

høres ut som en alvorlig depresjon. Han må ha hjelp. Du kan også kontakte hjemmesykepleiem og be om å få en psykiatrisk sykepleier hjem til dere for å snakke med ham. Og ta det derfra. Men han må ha hjelp raskt! Synes du skal være med å snakke med helsepersonell. Du kan gi viktig info om han om han ikke forteller selv.

Lykke til! Vær sterk!

[Expat]

Lavt stoffskifte arter seg ogs ofte sånn. En enkel blodprøve kan vise det!

 

 

[Brava]

Dra til fastlegen imorgen tidlig. Han må snarest sjekkes. Om det er psykisk eller fysisk- han trenger hjelp.Tester. Ville ikke sendt ham i ambulanse, hvis ikke det var umiddelbar suicidalfare el. Bedre å la fastlegen vurdere han/ henvise imorgen. Bli med han og støtt ham dersom du orker.Du kan gi verdifull info. som nevnt. Lykke til!

[roxanne]

Bli med han til legen og fortell hvordan du opplever dette.

Kan jo være mange ting: Har han hatt noen infeksjon i det siste? Noen kan jo få ME etter gjennomgåtte infeksjoner, lavt stoffskifte (hypothyriose) kan gi slike symptomer som du beskriver, eller det kan være psykisk (depresjon). Hvis depresjonen er alvorlig mister en ofte matlyst, sover dårlig om natten og tenker på selvmord. Hvis det sistnevnte er aktuelt trenger en hjelp raskt fra akuttapperatet.

 

Ikke greitt å ha det sånn, første prioritet må jo være å finne ut hva dette er.

God bedring!

[Butterfly_Flip]

Ja det høres ut som han rett og slett har møtt veggen, og kommet inni en deprisjon. det gjorde jeg i november 2004. Så jeg kjenner meg igjen i det du skriver om mannen din. DERE må ha hjelp......

[Anonym bruker]

Her var det kommet mange fine svar til meg.

Tusen takk alle sammen, jeg har så absolutt tenkt å benytte meg av rådene deres. Vi må finne ut av dette, for hverken han eller jeg klarer å ha det sånn stort lengre.

Bipolar lidelse? Det kan hende ja. Men han er ikke manisk på noen måte.. Men det er kanskje flere grader av bipolar lidelse?

Jeg er meget sikker på at han ikke er suicidal (men vet man egentlig hva som foregår i hjernen til et annet menneske?).

Han er flink til å snakke om det han sliter med, men han er ikke så flink til å gjøre noe med det.

Det virker som om han føler seg litt bedre til mote når han hører om lignende tilfeller, for han føler seg nok ganske alene med dette her.

Takk igjen til alle sammen, det gjør godt å vite hva jeg selv kan bidra med også.

 

HI

[Anonym bruker]

Nå hører jeg ham ute, han klipper plenen. Må ha noe å gjøre når han har energi. Han er veldig flittig og arbeidsom, så jeg begynner mer og mer å tro at dette er psykisk. Men som noen av dere sier, fysiske sykdommer kan jo gjøre noe med psyken.

Han blir sint hvis jeg ber om å være med til legen, det vet jeg. Hele livet har han vært opptatt av å være uavhengig, han ville blitt irritert hvis jeg bare tok en telefon på hans vegne...

Jeg har forresten nevnt depresjon til ham flere ganger. Men han er ikke med i samtalen, stenger seg inne, akkurat som om han ikke vil at jeg skal ha rett.

Han gikk på lykkepiller for noen år siden (før han traff meg), men de gjorde ham bare likegyldig. Han ble dessuten frustrert fordi de også hadde dårlig innvirkning på sexlivet. Han fikk aldri orgasme mens han gikk på dem. Kroppen lystret ikke (beklager at jeg gir ut så personlig informasjon). Jeg tror han er redd for å bli prakket på disse pillene igjen.

I samme tidsperiode var han hos psykolog, men han syntes ikke det hjalp å sitte og prate om problemene sine med en fremmed. Så de fleste av mine forslag har ikke falt i god jord. han har rett og slett mistet troen på at profesjonelle folk virkelig er inetersserte i å hjelpe. Han tror alle leger/psykologer vil få deg ut av kontoret sitt så fort som mulig. Dette gjør det jo vanskeligere for meg å hjelpe...

Men når det er sagt, jeg skal følge rådene jeg har fått fra dere.

Beklager at alt ble så langt!!

[Anonym bruker]

Dette høres ut som min mann!! Det er så fælt for den friske parten. Jeg ga han tilslutt et ultimatum. Enten så blir jeg med til legen og forteller AKKURAT som det er (da jeg tvingte han til legen alene fortalte han ikke halparten hvordan det var) eller så forlater jeg deg. Det siste vil jeg ikke, men jeg har ikke noe valg. Det går utover barnet ditt og meg. Jeg blir syk av det. Da hadde vi hatt det sånn i to år. Ser tilbake på tiden og verken jeg ellerr mannen min kan i dag skjønne at jeg orket! (mannen min var i tillegg til alt det du beskriver veldig aggresiv)

Vel, jeg ble med til legen og han har angst og depresjoner. Han fikk såkalte lykkepiller og etterhvert psykolog hjelp. Han er i dag to år etter dette en ny mann, eller som den mannen jeg forelsket meg i for 8 år siden.

 

Jeg kunne fortalt akkurat det samme som du forteller der. Overbevist om at det er det samme som min. Han må til legen og få medisiner for det blir bare verre og verre.

 

KAH

[Anonym bruker]

Takk for at du delte din historie med meg! Fint å høre fra noen som har opplevd det samme og som vet hvordan slike ting pleier å gå. Er glad på deres vegne for at det gikk bra til slutt. Jeg skal gjøre hva jeg kan for at det skal gå bra for oss også!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er kronisk tretthetssyndrom (ME) ihvertfall, for da har man aldri ork til å klippe plenen, energien er konstant på bånn. Hadde selv en mann som fikk ME og han orket knapt å dusje. Lykkepiller er ganske sterke piller, man kan få mildere antidepressiva som fungerer bra. Mannen min ble veldig depressiv og suicidal av sykdommen sin, og jeg måtte selv kjøre han til psykiatrisk akuttmottak. Fikk god hjelp der med videre oppfølging og han fikk skrevet ut en mild type antidepressiva, Cipralex. Den fungerte bra med minimale bivirkninger. Hadde ingen dårlig innvirkning på sexlivet heller. I dag er han helt frisk uten ME og uten depresjon. Håper virkelig dere finner ut hva som feiler han men han høres veldig deprimert ut. Du er rett og slett nødt til å være med han til legen selv om han nekter. Forholdet deres står tross alt på spill, og livene ders står på vent.

[Anonym bruker]

Det med lykkepiller og likegjyldighet så kan det føles sånn med en gang. Men ikke gi opp. Med psykologisk hjelp så kan man etterhvert slutte med de. De er nødvendig for å komme seg gjennom det helvete på!! Og det er ikke alle man blir likegjhyldige av. Manne min prøvde flere og noen virket bedre enn andre. Så han kunne ha "følelsene sine normale"

 

Overbevist om at dere må gjøre noe for det blir bare verre og det ødelegger forholdet deres!! Man kan ikke bli frisk på egenhånd.

 

KAH