Skuffet over mor

[Anonym bruker]

Ser det har vært klaget på svigermødre tidligere, men jeg har en klage på moren min. Hvordan går det ann å være så følelsesløs? Hun klager og sutrer over alt og ingenting. Hun ringte for litt siden å kunne bare avse noen minutter, hun spurte ikke engang hvordan det gikk! Hun går i taket bare vi nevner at vi har kjøpt oss noe, hvordan har vi råd til det? Aldri noe positivt fra henne, slik er forså vidt søskene mine å. Unngår å fortelle de noe. Er det slik det skal være? Overreagerer jeg? Hun mener at jeg er så "overnervøs" når jeg er gravid, fordi jeg slutter å drikke, røyke... Hun har drukket seg drita og røykt med alle barne hennes. Men da må det sies at hun fikk meg da hun var 17, en SA, to jenter, en gutt og SA (sent) på tvillinger.

Er så fortvilt og skuffet, vet hvordan hun er men det er like sårende forde. Heldigvis bor hun langt unna.

[Lille nuffe]

Jeg har også noen sånne negative personer i slekta som ikke unner andre noe godt, misunnelse skinner igjennom på alt vi "får til" av oppussing, innkjøp og slike ting. Mitt beste råd til deg er å holde dem på avstand. Ikke unngå dem, men bare vær veldig bevisst på at de har en negativ innvirkning på deg, og konsentrer deg heller mer om de som er mer positive.

[Anonym bruker]

prøver, men ikke alltid like lett. Søstra mi er å sånn, noen ganger verre, men henne må jeg omgås med fordi hun er sammen og venter barn med en som tilhører min og typen sin vennekrets, derfor må vi vokte oss for hva vi sier og gjør hele tiden. Slitsomt. Vi kjøpte leilighet i fjor og skal på ferie nå og alle kommer med så mye negativt i stedet for å være glad på våre vegne.

Faren min gikk bort for snart 6 år siden, og nå førsta skal arven gjøres opp, alle søskene mine får 50 000 kr hver, jeg får ingen ting og ingen har sagt noe til meg om det. Men jeg var bra å ha da det hele stod på. Ikke at pengene betyr så ufattelig mye, men det å tilhøre og føle seg trygg noen plasser.

Typen min er lei av all drittkasting, og han har sett hvordan jeg tar det og at det har gått ut over sønnen min. Det meste av negative ting sier de bak ryggen min, så det er vanskelig å konfrontere de.

Prøver å glede meg over mine egne "bragder":)

[Anonym bruker]

Hvorfor får søsknene dine 50.000 og ikke du?

[Anonym bruker]

Han var ikke ekte faren min, selv om han var der fra mamma var tre mnd på vei med meg. Det ble så mye krig etter han døde, at alle vi søsken gikk til advokat å de sa vi burde gå i fra alt og at de ekte kunne velge å la meg få like stor del av det som de. Det ble vedtatt at jeg var likeverdig. To av søskene mine var da under 18 år å fikk 200 000 kr hver, å advokaten sa at de var ute av resten av arve oppgjøret. Vi bestemte oss for å gå i fra arven siden gjelden var dobbelt så stor som verdien. Nå viser det seg at de ikke har gått i fra den, men skal alle få 50 000, og INGEN av de har sagt noe til meg.