Sender en liten tanke til alle pappaer som opplever hasteks...

[Anonym bruker]

Leser her om at det ønskes at pappa skal få være med inn om det blir behov for haste-keisersnitt. Tenker tilbake på forrige fødsel, og får lyst til å dele noen erfaringer, som det kanskje kan være godt å ha forbredt seg litt på...

 

Den som gråt tre måneder etter fødselen når vi snakket og tenkte tilbake på den, var ikke jeg, men pappaen. Babyen ville ikke ned, selv med full åpning og pressrier, sugekopp og tang. Vi vet enda ikke årsaken til det. Legen og jordmødrene besluttet å hive oss inn på operasjonssalen da de målte forhøyede melkesyreverdier på babyen, og ville ikke at han skulle stresses mere.

 

Pappa har ikke noe godt forhold til sykehus, og føler seg uttrygg. Han så meg bli kjørt inn på operasjonssalen, og så for seg de verste scenene fra "Akutten", når legen kommer ut og rister på hodet... Dette var ganske dramatisk for ham. Når jeg tenker på hvordan han ville følt det om han var blitt med inn, i alt det hektiske kaoset der, hvor jeg hadde et menneske som jobbet på spreng på hver finger, og skulle skjæres opp, gikk inn i narkosen, brakk meg, måtte intuberes og pumpes... Jeg tror han hadde blitt inlagt selv. Så pass på guttene deres, det kan være ille å stå utenfor, men la dem få velge selv hvor mye de føler at de tåler å bli utsatt for...

 

Og så noe annet: De kom ut med babyen til pappaen, og forsvant. Ingen varm fødestue, ikke noe sted å være. Han sto utenfor en heis, med en liten gutt som han ikke ante hvordan han skulle holde, følte seg ubrukelig som ikke hadde noen pupp å tilby, var redd for hvordan det gikk med meg, og fryktelig alene i en og en halv time. Stakkars - han gråt og var helt ferdig da de kom opp til meg, som bare lå lykkelig inndullet i morfinrus og drakk saft... Ta gjerne en prat om dette på forhånd. Si at skulle han stå alene en stund med barnet, så går det fint for barnet, det er ikke livsviktig at det kommer til mamma med en gang, pappa duger! Be ham finne seg til rette på sykehuset, og bank inn i hodet hans at han har rett til å få hjelp, han også!

 

Vi fikk tilbud fra jordmoren som var med på slutten å komme til henne et halvt år senere og ta en prat om fødselen. Det var lurt. Da fikk vi luftet alt, og pappaen fikk sagt hvordan han hadde hatt det. Nå er vi ferdige med det, og gleder oss til å få en til!

 

Jeg håper at jeg ikke har fyrt opp under noens sykehusskrekk nå, det var virkelig ikke meningen! Jeg følte meg hele tiden 100% trygg og godt passet på. Alt gikk greit, babyen var rolig og fornøyd og vi kom godt i gang med ammingen. Resten av historien er rosenrød!!!

[Anonym bruker]

Ja, det er viktig å se for seg at dette er et scenario som kan oppstå. Det ser gjerne mer dramatisk ut enn det er, men viktig å være forberedt på at alt ikke er som akutten i virkeligheten:)

[Anonym bruker]

Dette var "god" lesning, misforstå meg rett........;o) Det er viktig å tenke på at dersom det er behov for hastekeisersnitt er det enten fare for mors liv ELLER barnets liv. Derfor må personalet først og fremst ta vare på disse og fokusere all kunnskap på dem. Samtidig kan en da si at en tar vare på far også ved at han skal slippe å se sin(e) kjære i en slik situasjon. Det er selvfølgelig viktig at par som opplever dette MÅ få oppfølging i ettertid for å bearbeide tanker og følelser. Dette var bare noen tanker jeg gjorde meg da jeg leste dette... Lykke til allle fødende;o)