Klarer ikke mer!!!! Hjelp meg!!!! (langt innlegg)

[Anonym bruker]

Jeg må fortelle noen hvordan jeg har det hver dag for har ingen å prate med. Jeg har lenge slitt med meg selv og ikke vært fornøyd med kroppen min. Jeg har nå fått barn nr 2 for ett år siden og ikke fått igjen kroppen jeg hadde. Dette hadde ikke vært noe problem hadde jeg ikke følt at alle andre jenter overalt var så mye finere enn meg. Dette gjør slik at jeg er redd hver gang samboeren min skal på butikken og andre steder. jeg er redd han ser ei jente som han synes er mye penere og har penere kropp enn meg. Før var det slik at hver gang det var sol og varmt og jeg møtte ei jente som var tynn og ikke hadde så mye klær på seg så gråt jeg i timesvis. Nå gråter jeg bare det er ei som jeg annser som penere enn meg og hun kan være fult påkledd. Samboeren min er veldig forståelsesfull ovenfor meg og vet også at noe av grunnen er at jeg har blitt voldtatt i ungdomsårene og har aldri hatt voksne som har tatt vare på meg. Jeg måtte ta vare på mine foreldre og hadde en far som slo og måtte beskytte min mor fra han og megle mellom bror og far. Ingen har tatt seg av meg og jeg har aldri følt meg bra nok. jeg har snakket med psykolog men det hjalp ikke. min samboer blir sint noen ganger og føler seg innestengt fordi jeg skal alltid gå i butikker for han og meg, jeg må handle mat og jeg klarer ikke å dra på fest og slike ting fordi jeg ikke vet hvem som kommer og om jeg bare blir å sitte å gråte om det er ei jente som jeg synes er pen der. jeg har sagt til han at det er best at vi ikke er sammen mer for når jeg er alene klarer jeg alt og jeg vil ikke øderlegge livet for han. men han vil ikke gå fra meg, han sier at han må selv få bestemme om livet hans blir øderlagt.Jeg klarer ikke se en nakensene på film heller sammen med han. Han snur seg bort selv når det kommer slikt på tv slik at jeg ikke får det vondt. I dag fikk vi en innbydelse til en 30 årsdag og jeg vet at jeg ikke klarer å gå på den og jeg vet samtidig at han egentlig har lyst å gå på den. Jeg sa til han at jeg hadde klump i halsen og han sier bare at han vet om klompen derfor spør han ikke om vi skulle dra heller. Nå sitter jeg her og gråter for jeg har så lyst å gjøre alt som jeg ikke klarer men vet at jeg blir sittende og gråte i timesvis og tenke på de jentene jeg synes er fin på festen i månedsvis og slite enda mer med meg selv. Strender, basseng, sydenturer er ting som er bare en drøm om å klare å oppleve sammen med samboeren min. Der er det mange lettkledde jenter og da får jeg det som verst. Å bare tanken på at han skulle dratt på slike steder alene er enda verre, da sitter jeg og forestiller meg det verste. Vet ikke hva jeg skal gjøre mer. klarer ikke å leve slik lengere. Vurderer å gå fra samboer men han vil bare gifte seg med meg og maser om det hele tiden. Forstår ikke hvordan han klarer å holde ut med meg. Jeg elsker han jo så vil ikke at han skal ha et grusomt liv sammen med meg. Jeg har begynt å trene masse, 3-4 ganger i uka men ikke gått ned i vekt for det og ikke følt meg noe bedre bare mer sliten fordi jeg MÅ på trening for å prøve å bli den jeg var før jeg ble gravid for da var det ikke så ille som nå. Hva skal jeg gjøre???

[-Hengebuksvinet-]

om du ikke vil miste han. For ingen mennesker kan i lengden klare å være så innesperret. Og pene jenter møter man overalt, på lik linje med at man møter pene gutter. Om man hverken kan gå i bursdager, på fester, på stranden eller i butikken, har man ikke noe fullverdig liv.

 

Tror ikke problemet ditt ligger i trening og kiloer, men at du må prøve å løse det via en annen innfallsvinkel. Ta kontakt med fastlegen din, og få han til å henvise deg videre. Dette må du ta ved roten. Samboeren din elsker deg høgt, og har til nå vært villig til å isolere seg helt for deg. Da burde også du legge ned en solid innsats for å få dette til å fungere, gjennom å søke behandling for problemene dine. For det er faktisk mulig å bearbeide dem.

 

Jeg har alltid funnet balanse i livet gjennom å være mye ute. Gå lange turer i skog og mark, eller rett og slett sitte i hagen med en god bok. Tren for at det er moro, ikke for raske resultater. En aktiv livsstil er det eneste som hjelper mot kiloene, skippertakstrening kommer man ingen vei med. Bli glad i deg selv, ellers kan du aldri bli lykkelig i forholdet.

[Fridulf]

Hei vennen. Jeg er akkurat sånn som deg med samboeren min. Jeg fikk helt sjokk når jeg leste innlegget ditt.

 

Jeg hater å gå ut for jeg blir så sjalu om jeg ser ei pen jente for jeg "veit" at kjæresten min syns hun er pen.

 

Jeg beskylder han for alt og han skjønner ingenting for det er meg han elsker, meg han venter barn med og meg han skal gifte seg med.

 

Husk at når du går ut så er det andre menn som ser på deg som går med sine kjærester, men dem hadde jo ikke forlatt dama si bare fordi dem tenker "jøss hun var pen" om deg, hadde dem vel?

 

Når du ser på en film med en kjekk mann, så tenker du at han er kjekk, men du veit jo med deg selv at du aaaaaaldri hadde vært utro med kjæresten din bare fordi du syns han er kjekk. Det er jo bare fakta. Akkurat som andre syns at DU er pen.

 

Alle mennesker er fine mennesker, alle har/har hatt en mamma som elsker dem og vil at alle skal like. Tenk på barna dine, du hadde vel ikke likt om noen sa dem var stygge bare fordi dem var sjalu på at barna dine er så nydelige? det er fakta, barna dine er pene, dermed basta. Men det er også mange andre søte barna, som f.eks min lille baby! Men dine er fortsatt like pene, er dem ikke?

 

Jeg har så problemer at jeg blir sur når kjæresten min ser på "Big Brother" fordi damene sprader rundt i undertøy HELE tia og bøyer seg over senger i en seksuell stilling. Hater det. Men så tenker jeg "tror du virkelig at han ser på dem og tenker at han vil ligge med dem?" NEI!!! han gjør ikke det. åååå HUFF for en krise om han skulle tenke "nice rumpe" (NOT!) men i hodet mitt er det krise.

 

Jeg nekter han å se porno og kommentere andre damer, men jeg gjør det selv så hva pokker er problemet mitt? jeg spør meg selv hvorfor jeg ser på porno og andre menn....det betyr jo ikke en dritt. Og samme er det for menn. Det betyr absolutt ingenting, man ser på fine ting.

 

DU er den kjæresten din har valgt. DU er den fineste og peneste i verden, ellers hadde han ikke giddet å være sammen med deg.

 

Om han kunne valgt deg eller den dama DU syns er penest i hele verden, hvem hadde han valgt? Deg såklart. Hjertet ditt, og dessuten er du verdens peneste, du veit med deg selv hva for en fin person du er:)

 

Skriv gjerne mer om hva du sliter med av tanker inne i hodet ditt for jeg veit hvordan du kan takle dem.

 

Stor klem!

[Anonym bruker]

Hei igjen! Takk for svar. Forstår jo at det jeg gjør er galt og forstår jo at han ser andre pene jenter rundt omkring men jeg klarer ikke å takle at han ser andre som er pen for i mitt hode er de MYE penere og bedre enn meg. Jeg har fått slik dårlig selvtillit mye fordi faren til eldstejenta mi gikk og fortalte meg hvor pen alle andre var og så i all slags blader og fortalte meg hvordan han ville at jeg skulle være. var sammen med han i 7 år til jeg fikk nok da han gikk på strippeklubb og betalte en stripper for å ta av seg trusa ovenfor han. Han kom hjem og sa at hun var tynnere og penere enn meg. Nå har jeg en som elsker meg og vi har et barn på 1 år sammen og det er bare han jeg vil ha men vet at han ikke holder ut med meg i all evighet. Det er verst for meg om sommeren så går ei vanskelig tid i møte. Ang. behandling så har jeg vært hos fastlegen og blitt vidresendt til psykolog og gikk der i over ett år uten at det hjalp noe. Jeg fikk beskjed om å trene for da ville jeg føle meg gladere og få det litt lettere. Jeg merker på humøret at det hjelper å trene men det hjelper ikke på mitt problem. Jeg vet han elsker meg høyt og jeg prøver å "tyne" meg selv noen ganger og ber han handle på tur hjem og slikt men hver gang sitter jeg hjemme og gråter mens han er på butikken. Jeg gjør det for han slik at han ikke skal føle seg så veldig innesperra. jeg har mest lyst å gjøre det slutt med han på grunn av dette for vet at han blir å gjøre det slutt før eller siden. Jeg ser aldri på andre menn, jeg er sluttet med å gjøre det for mange år siden. jeg er mest opptatt av å se på andre jenter for å sammenligne meg med de jeg ser. Har begynt å tenkt om jeg er lesbisk men jeg tror ikke det. Det er nok bare det at jeg er så opptatt av å se på jenter for å sammenligne meg med de at jeg ikke ser menn. Jeg har lenge hatt et anstrengt forhold til menn alene uten dama på byen for har gjennom mange år blitt sjekka opp av opptatte fulle menn. Har nesten ikke møtt en eneste gutt som ikke ville ha rota med en annen jente selv om han var opptatt. Har hatt veldig mange guttevenner også og de fleste gutter de tenker faktisk at de ville likt å ha sex med ei jente de møter som er fin. De tenker også det samme når de ser på Bigbrother på tv. Jeg er glad for at samboeren min ikke liker slike program og slår de av uten at jeg setter krav om at han skal slå de av. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med problemet mitt men de gangene jeg har ordnet meg og føler jeg er fin før vi går noen plass så går det bedre. Jeg beskyldte han også før for å ha sett på ei av jentene vi har møtt på butikken men nå begynner jeg bare å gråte og sier ingenting. Når vi kommer i bilen spør han hva der er og jeg fortell han at det var ei der inne som jeg følte han så på. Da trøster han meg og forteller at det er bare meg for han og da går det over etter ei stund. Men slik er det nesten hver gang vi er noen steder. Nå i helga skal vi i barnebursdag. Det er obligatorisk at vi kommer og jeg vet at det kommer to jenter dit som jeg synes er pene som har med seg ungen sin. Vet at jeg kommer til å ha det forferdelig men må bare dra. Skulle egentlig ønske at jeg dro uten samboeren min men kan ikke forlange det heller. Da går han vel iallefall fra meg. Jeg har kjøpt en ny genser for å prøve å føle meg fin og det er synd å si det men jeg håper at det blir regn og kaldt slik at de jentene ikke er så lettkledd... Er grusomt og leve slik. Kanskje jeg bare må leve uten partner for resten av mitt liv for å ha det bra...

[-Hengebuksvinet-]

Jeg har møtt like mange mannfolk som er trofaste, som jeg har møtt kvinnfolk som er trofaste. De fleste slår seg til ro når de blir voksne, og finner en de virkelig vil dele livet med. Sex med tilfeldige er sjelden kvalitetssex, og jeg tror nok utroskap koster mer enn det smaker for de fleste.

 

Jeg jobbet på utesteder fra jeg var 18 til jeg var 22, og fikk også et litt skeivt inntrykk av mannfolk (og kvinnfolk). Det er ikke få som kaster ringen før de går ut, og mange firmaer har en merkelig form for sosial struktur. Men etterhvert har det gått opp for meg at det nok heller er sånn at denne typen mannfolk er mer synlige ute, og at de kanskje er hyppigere ute enn den rolige og trofaste typen (?). For trofaste mannfolk finnes, og det er ikke sånn at de fleste glemmer kone og barn for muligheten til litt tilfeldig sex.

 

Man må bare hoppe i det, og våge å stole på partneren. Jeg har også en eks, som hele tiden fortalte meg at jeg var så lite attraktiv. At jeg var tjukk og stygg, for ikke å snakke om dum, og dermed ville få problemer med å finne meg en ny partner. Jeg skjemmes over å innrømme det, men jeg holdt ut altfor lenge med denne mannens oppførsel. Mest pga at vi hadde barn sammen. Og dette gjorde dessverre at jeg hadde vanskelig for å slippe min nåværende mann inn på meg til å begynne med. Men når jeg først valgte å satse på han, måtte jeg bare ta sjansen på å stole på han. For kjærligheten vokser ikke av at man stenger hverandre inne, da kan man lett risikere å kvele den.

 

Er mannen din flink å gi deg komplimenter? Om ikke bør du fortelle ham at du kunne trenge det. Og så klarer du kanskje å utfordre deg selv litt? Sånn at mannen din får gradvis lenger tøyler. Forøvrig ville jeg ha satset helhjertet, og prøvd en ny psykolog. Selv om den første ikke kunne hjelpe deg, er det fullt mulig at en annen kan være deg til større hjelp.

 

Lykke til, og håper at du klarer å finne en ordning på dette. For det er eneste du som kan gjøre noe for å ordne opp i dette, og du som må jobbe for å få bedre selvtillit.

[me-mommy...?har fått nr 3]

har hatt det og har det litt ennå på akkurat same måte som deg...

viss du vil så kan du få snakke med meg...

jeg har selv hatt det slik i 2 år snart... men jeg er på bedringens vei

kansje jeg kan gi deg noen tips eller råd.

jeg kjøpte det ene trenings aparatet etter det andre men ingen ting hjalp

jeg var da 89 kg men følte meg som en ekkel hvalros...

jeg gikk turer det hjalp heller ikke så mye... det eneste jeg har gjort hele tiden va å passe på hva jeg spiser... spiser litt mindre enn vanlig men sunnere. til slutt måtte eg bare bite i det sure eple å prøve å bli glad igjen i meg selv... så jeg gikk ut på badet såg meg i speielen etter eg hadde vert på vekta og tvang meg selv til å finne en negativ (veldi lett) og tre positive ting med meg selv (ikke fult så lett)

og hver eneste gang jeg såg meg i speielen sa jeg noe positivt om de tre positive tingene høyt til meg selv og skrev de ned i positiv boken... i en uke så var det å finne en ny negativ ting og tre positive... og fortsette de samme greiene....

bruk eg er.... når du snakker positivt til deg selv og når du skriver det ned... skriv også ned ting han sier til deg og men de skal være positive.

 

du kan også ha en negativ bok du kan bruke til å skrive ned tanker og følelser du har når du har det vondt...

 

 

håper du kan bruke noe av dette og at det kan hjelpe deg littegrann.

 

føler med deg.

ta gjerne kontakt viss det er noe.

 

lykke til... og pass på å kose deg med han og.

[Anonym bruker]

hei lille venn.

jeg vil bare fortelle deg at jeg vet hva du gjennomgår...

jeg har slitt med angst i to år nå. på det verste så gikk jeg ikke utenfor døra for å røyke engang hvis jeg visste at en av naboene kunne se meg. jeg satt inne i nesten to måneder. jeg er mye bedre nå, takket være min helt ubeskrivelige kjæreste. (som jeg for øvrig møtte helt tilfeldig ute på byen en kveld ei venninne bokstavlig talt dro meg ut av huset) han har fått høre mye dritt fra meg siden vi møttes, men han har vært helt fantastisk. han er like tålmodig som din.

en dag da jeg var sikker på at alt skulle så til he****, så fridde han faktisk! det ble min oppvekker.

nå har jeg vært en engel siden vi forlovet oss, og fant ut at vi skal bli foreldre.

 

jeg oppsøkte psykolog da ting var på det verste, noe som ikke hjalp der og da, men nå i dag er jeg glad jeg gjorde det. så jeg vil anbefale deg å prøve på nytt:)

 

mannfolk er egentlig ikke så ille som vi skal ha det til. de holder faktisk ut med oss, selv om vi kan være et mareritt;)

 

håper det ordner seg, vennen.

lykke til:)

[Anonym bruker]

Hei igjen! Jeg må fortelle at jeg klarte faktisk ikke å gå i den bursdagen. Den skulle holdes i et boligfelt og det var veldig varmt den dagen, 25 grader og jeg bare fikset ikke tanken på at samboeren min skulle gå forbi jenter som kanskje solte seg i hagen og de andre jentene som kom med sitt barn i bursdagen var fine og lettkledde. Nå var dette heldigvis en bursdag til ungen til min venninne så samboeren min hadde ikke et nødvendig behov for å dra i den sa han selv. Han var egentlig lettet over at vi ikke dro fordi han har ikke så god kemi med venninna mi. Hadde lyst til å spørre om jeg kunne dra alene men viste jeg ville fått nei. Når jeg nekter han og dra og gjøre så mye så blir han sur når jeg skal på noe og han ikke får være med og det forstår jeg godt. Han har så lyst å dra på en festival som skal være i sommer og jeg vet at det kommer masse folk dit og at jeg kommer sikkert da å ha det grusomt med å se så mange jenter som jeg synes er penere enn meg og som jeg innbiller meg at sambo også ser på. Jeg gikk til det skrittet at jeg sa til han at jeg syntes det var best at han ikke var sammen med meg mer for jeg føler at jeg øderlegger livet hans. Han ville ikke føre snakk om at vi skulle gå fra hverandre og han sa at han bytter da ikke meg med en festival. Måtte le der jeg stod og storgråt...Han er bare så utrolig snill og jeg vil bare at han skal ha det bra og prøver hver dag og bli glad i meg selv men det går bare ikke. jeg ser at jeg er fin også men det er tanken på at sambo ser noen han liker bedre får meg til å gråte. Jeg prøver å ta en dag om gangen og er veldig glad når det er regn ute. Det er trist men sant. Ønsker slik at det skal bli vinter igjen og ikke alle er så lettkledde. Jeg har ikke angst for å gå ut eller noe og liker å gjøre alt jeg ikke klarer å gjøre sammen med sambo. Hele problemet er at jeg ser for meg at han ser på alle jentene vi går forbi og om det er noen som jeg synes er penere enn meg så tenker jeg at han synes at hun er mye finere enn meg og forestiller seg ting med henne.. Nå har jeg permisjon med min minste og på dagen når han er på jobb så gjør jeg alle tingene jeg ikke klarer sammen med han. Jeg tør ikke si til han hva jeg har gjort for da kan det hende at han plutselig vil gjøre det samme. Jeg kan ikke si alle gangene jeg har vært å trent for jeg vet at han har vært inne på tanken med å begynne å trene. Å der på treningsstudioet er det mange jenter som går lettkledd og noen er tydeligvis der bare for å vise seg frem for de trener nesten ikke. Har spurt han om han har gitt beskjed om at vi ikke kommer i den 30 årsdagen men han hadde ikke gitt beskjed om det. lurer på om han egentlig ser for seg at vi ikke er sammen mer da og at han kan gå i den likevel..? Jeg vil ikke tro det men tanken er der.

Beklager at jeg skriver rotette men får ikke til å skrive ryddig når jeg bare må skynde meg og skrive det jeg tenker på. Tusen takk for svar.

[Anonym bruker]

Huff du har det ikke greit og jeg føler med deg. Jeg har hatt det sånn før jeg og. Men rett på sak. Du er sykelig sjalu og du må gjøre noe me det. Selv om ikke den psykologen du gikk til hjalp, må du prøve noe annet. Det finnes mye å velge mellom, ikke bare psykiater og psykolog. Du selv må komme deg ut av dette mønsteret. Jeg skjønner godt at du føler deg mindre verdig og sammenlikner deg med andre jenter når du forteller det du gjør. Men ingen andre kan gi deg et bedre selvbilde. Du må gjøre jobben selv nå. Vil du ha det sånn resten av livet? Blir ikke bedre av at du bytter partner, mønsteret bare repeterer seg. Prøv eks å ta kontakt med dixie senteret. støttesenter for kvinner utsatt for vold. Lykke til!!

[Anonym bruker]

Er enig med anonym over her, du høres sykelig sjalu ut og du bør nok ha mer hjelp..samtaleterapeut kanskje.

 

Det må da være en grunn til at din partner vil være sammens med akkurat DEG.og INGEN andre..har du tenkt på det??

 

Ha det i bakhodet når du går rundt å titter på andre jenter...han ser tydligvis ikke på andre jenter.Han virker mer opptatt av å trøste deg og vise deg at han er glad i deg...hvorfor bekymrer du deg for ting som KAN skje...sett heller pris på det samlivet du faktiskt har..bidra til å gjøre det sterkere..

 

Det er alltid lettere å sette andre i bedre lys, halvparten av de "pene" jentene er nok ikke sååååå vakre som det du skal ha de til. Mange av de har kanskje dårlige personligheter også..

Utseende er ikke verdt en dritt i ett forhold..det er faktiskt det indre som teller. Om du har noe å bidra med, og hvordan man stiller opp for hverandre.Man blir glad i en person, ikke i bare utseendet...

 

Lykke til.

[Reem]

Kjære deg.

Dette er en veldig vanskelig situasjon å være i. Jeg har ikke hatt det sånn men min mann har det.Så situasjonen for meg har vært omvendt.

I begynnelsen av vårt forhold var alt helt supert men etterhvert begynte min mann å forandre seg.

Hvis jeg skulle noe måtte alltid min mann være med,han nektet meg å gå i bursdager hvis det var menner der og vi gikk heller aldri ut for han hatet at andre så på meg,og uansett hvor mye jeg sa at jeg var bare hans kunne han aldri tro på dette.

Han hadde det som deg,og hadde det ikke bra.Han nektet å gå til psykolog,så vi begynte å snakke sammen i stedet.

Vi prøvde å gå steder hvor det ikke var mye folk.Vi gikk turer og trente sammen ute i naturen.Etterhvert begynte vi å invitere vennepar over til oss,folk vi kjente,og som han stolte på.

Gradvis ble han bedre,og i dag er vi gift og har ei datter på snart et år.

 

Det er svært få både psykolger og fastleger som kan hjelpe deg i denne prosessen.

Dere må prøve å lage et slags program i sammen.

Og inkluder gjerne barna.

Litt etter litt vil du se ting begynne å gå seg til.

Han er kun interessert i ditt beste,og vil aldri forlate deg for noen andre,tro det eller ei.

Hvis du vil kan du gjerne sende meg en PM så kan vi snakke mer.

For jeg vet dette kan ta både tid og krefter.

Masse lykke til