Bør jeg bli eller gå?

[Anonym bruker]

For snart to år siden ble det slutt med eksen som forlot meg på en nokså ufin måte. Jeg var knust i lang tid, men kom meg videre. Etter få måneder tryglet han om å komme tilbake, men jeg har hatt det godt uten ham, og har ikke hatt behov for å ta opp tråden.

 

Men så møttes vi på by'n en kveld og jeg ble gravid. Jeg er glad for å være gravid og gleder meg til å få barn. Men jeg er veldig forvirret med hensyn til barnefaren.

 

Jeg føler nokså lite. Jeg er ikke sint eller bitter, men ikke forelsket heller. Føler at han er en gammel kamerat med masse gode egenskaper, men jeg kan også lett leve uten ham.

 

Han, derimot, er vilt forelsket, og jeg aldri opplevd, verken før eller etter bruddet, at noen elsker meg så inderlig som ham.

 

I og med at det kommer et barn, ønsker jeg å gi parforholdet en sjanse. Er det uredelig av meg? Han vet at mine følelser ikke er som før, samtidig tror jeg ikke han innser hvor lite jeg faktisk føler for ham ... som kjæreste vel og merke. Som en venn og vordende far er han helt fantastisk.

 

Kan jeg stole på slike følelser når jeg er gravid, eller er jeg ustabil? Jeg er ca. 8 uker på vei.

 

Hjelp. Håper på innspill.

 

[teha]

Hei! Det høres ut som at du egentlig hadde gjort deg opp en mening før du ble gravid. Selvfølgelig er det vanskeligere nå som du venter barnet hans også. Men jeg ville heller tro at du hadde følt en mer tilknytning til han og mer en forelskelsesfølelse om du hadde hatt de rette følelsene for han. Det at han skal bli far kan være nokså overveldende for han og få han til å sveve ei stund. Kanskje har det gjort slik at han har fått mer følelser for deg og at han håper på at nå blir du nå som dere skal ha et barn. Nei, jeg syns du skal lytte til ditt hjerte og dine følelser. Jeg tror ikke du føler det rette for han. Stor klem.

[Elinsa]

Når du er 8 uker på vei har du god tid. Du trenger ikke bestemme deg på lenge ennå. Si det gjerne som det er, at han er en flott venn og farsemne, men at du trenger å tenke grundig gjennom dette.

 

Hvis dere glir inn i et forhold kun på grunn av barnet er sjansen ganske stor for at forholdet ikke tåler så mye som det bør framover. Et brudd senere vil kanskje være mer smertefullt fordi det da vil være traumatisk for barnet også. Samtidig er det ikke sikkert du vil føle deg like selvstendig og "ovenpå" når alt det praktiske har kommet på plass og du har blitt vant til tanken på å dele livet ditt med ham. Jeg får en litt dårlig følelse for dere når du ikke har de rette følelsene for ham.

 

Om du er mer ustabil som gravid? Det tror jeg ikke er hormonelt i så fall. Det er en stor livsendring som kan gjøre enhver svimmel. Og det gjelder for ham også. Det er stort å skulle bli far og ennå så nytt at han godt kan være ustabil han også.

 

Gi deg selv litt tid og lykke til!

[Anonym bruker]

Uff... Velger man å bli gravid med en mann, så fortjener forholdet en sjanse etter min mening.

 

Selv ville jeg nok ikke beholdt barnet. Jeg ville ikke frivillig gått inn i en tilværelse som alenemor.

[Sweet tooth]

Hei, gratulerer med graviditeten. Godt at du kan glede deg over den, selvom du er i tvil om forholdet til barnefar.

 

Jeg synes ikke det er rart at du tviler på følelsene dine i en slik situasjon! Det var ikke planlagt å bli gravid, og plutselig blir alt så alvorlig. Det er bare du som kan finne ut av om han er den rette for deg...jeg ville gitt meg selv tid til å se an forholdet før jeg tok noen besutning, slik at jeg visste med meg selv at jeg ihvertfall har prøvd det jeg kunne, og ikke tatt noen overilt beslutning. Jeg ville vært forsiktig med å si til barnefar at jeg er i tvil om forholdet, det sprer bare usikkerhet mellom dere, og gir ikke forholdet noen god grobunn. Noe helt annet er det å være ærlig på at du er overveldet av situasjonen, og trenger litt tid på å fordøye dette, og håper at han kan støtte deg i dette og at dere kan prate godt sammen underveis.

 

Jeg tror det er vanlig å bli mer følelsesmessig "avsumpet" når en er gravid- det skyldes nok både hormoner og fokuset på hva som skjer i kroppen, på babyen. Det er vanlig å ha perioder der en ikke føle seg så forelsket i barnefar under graviditeten, også i etablerte forhold.

 

Du skriver at du ble såret av barnefaren for et par år siden, tror du at det kan henge i fortsatt, at du ikke tør i slippe følelsene helt løs fordi du har erfart at han ikke var helt til å stole på?

 

Håper du finner ut av hva som er det beste for deg og barnet deres.

 

Beste ønsker fra

 

 

[stavangermamma3]

Enig i at tanken på et forhold da fortjener en ekstra sjanse, men synes ikke en skal sette seg selv til siden bare for å måtte være to.

 

Synes jo heller ikke at et barns rett til å leve opp skal avgjøres av om moren er alene eller ikke. Nå er det jo engang slik at det er oss kvinner som sitter med hovedansvaret i slike situasjoner, men det vet vi da når vi blir gravide???

Klart det er vanskelig å være alene om å oppdra et barn, men er det ikke litt lettvint å bare ta livet av det også?

Var selv alenemor for min datter fra hun var 1 år til hun var 3. Hun har ADHD og er absolutt noe å henge fingrene i , men er sjeleglad jeg ikke tok abort. Hadde jo vært denne fantastiske jenta jeg da hadde tatt bort.

Hun har meg, min familie og en pappa som hun ser i helgene. Nå har hun også en flott stefar.

Tro hun er ganske så fornøyd med livet