Hva hadde DU gjort i min situasjon?(langt)

[Anonym bruker]

Jeg og min barnefar gikk fra hverandre,for vel ett års tid siden. Han gikk ifra meg,fordi han hadde dop-problemer(som ingen visste av før det kom for endag)og han var også en del utro.Han skylde på meg for alle problemene,med at jeg hadde for stramme tøyler på ham.

 

Etter dette søkte jeg støtte i en god venn.Jeg og vennen min utviklet etterhvert følelser for hverandre,og sønnen min ble veldig glad i ham.Barnefar så vi ikke mye til.Han brukte månedene på å drikke seg full,røyke hasj,og gud vet hva annet han eksprementerte med.

 

Så kom julen,og da kom pluttselig barnefar med den,at han var rusfri.Familien var enig,og jeg bet fem på.Jeg savnet ham fortsatt veldig,bruddet var utrolig tungt for meg. Han skulle vurdere å komme tilbake til oss,om jeg da kuttet kontakten med vennen min.For barnefar mente alt var hans skyld,og hadde opparbeidet seg et hat mot ham. Enda så vondt det var,kuttet jeg kontakten,i den tro,at dette var til mitt barns beste.Ingen kunne vel være bedre enn pappaen hans?Min sønn får heller ikke se ham,og han spør mye etter ham,noe som gjør meg vondt,fordi de fikk så utrolig god kontakt og han var flink med ham.

 

Etter en knapp mnd,finner barnefar det for godt å stikke av. Dette fordi han finner et par sms fra min venn,på telefonen min.Han kaller meg en hore,og vil aldri mer se meg. Like etter oppdager jeg at jeg er gravid..

 

Barnefar nekter på at den er hans(såklart er den hans).Vennen min og jeg,bestemte oss for bare å være venner,men altså da i skjul. Ingen støtte er å hente hos barnefar,og jeg tar abort mer eller mindre mot min vilje,og sliter forferdelig med avgjørelsen. I ettertid blir jeg plaget av angst,da særlig panikkangst,usikkerhet og utilstrekkelighetsfølelse. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet ovenfor mitt barn,som nå savner pappa og lurer på hvor han er.

 

Min venn støtter meg gjennom alt dette,da han ser hvor tungt jeg har det.Barnefar tar ikke engang kontakt. Min sønn får igjen kontakt med min venn,og er glad for det.

 

I april, finner barnefar ut at det BARE er oss for ham. Og sier at jeg må tilgi ham alt,han vil prøve med oss.Han skal bli så mye bedre. Han skaffer seg ny jobb,og jeg er forferdelig forvirret. Jeg greier ikke samle tankene,og tilslutt lar jeg ham flytte inn hos oss.

 

Det blir bare sus og dus til å begynne med. Vi har det fint sammen,drar på ferier og koser oss hjemme.Han er flink med meg,og med sønnen sin.Men jeg måtte love at denne vennen ALDRI fikk ha kontakt med min sønn igjen. Noe som jeg (???)gikk med på. Min venn får det også veldig vondt,og føler seg brukt. Jeg føler meg svært nedenfor og forvirret etterhvert,og føler meg som verdens VÆRSTE mamma.

 

Tiden går, og etterhvert begynner han å oppta sin rolle i familien. Han bestemmer det meste,sover til langt på dag,slutter jobben,røyker hasj om natta mens vi sover..

Familien min har aldri vært særlig snill mot meg,og han ber meg kutte kontakten med dem. Hvis jeg ikke kutter kontakten med hele familien min,går han ifra oss.Dette fordi han ser hvor vondt de gjør meg. Sant nok,men er det han som bestemmer om jeg skal kutte kontakten eller ikke? Han forbyr meg også å ha kontakt med denne vennen min.Og andre samtlige venner,som har kontakt med denne vennen,eller har ulike meninger med barnefar(vi har for det meste felles venner,da vi er vokst opp sammen).. Jeg greier ikke annet enn å synes at dette er helt feil...Men når jeg sier imot,forteller han meg hvor dum jeg er,og at jeg ikke ser mitt eget beste.

 

Jeg ber ham roe ned festingen,jeg synes 2-3 ganger i uka er ALT for mye.Han svarer med at jeg får ikke lov å bestemme over ham. Tilslutt går han med på å kutte ned. Dette var altså igår. Da har jeg slitt massevis i flere uker,både med skyldsfølelse og redsel for at sønnen vår på 3 år,skal få følger av alt som har hendt det siste året. Idag,da jeg kom fra jobb lå det følgende beskjed til meg her hjemme: Jeg kunne dra til helvete. Han hadde sett på tlf min at jeg hadde kontakt med denne vennen enda. Han ville ikke se meg mer. Jeg forsøkte å forklare og greide etterhvert å roe ham ned. Vi er jo bare venner.Disse følelsene er det lenge siden vi hadde..

 

Javel,sier han. Men han skulle fortsatt ut å drikke. Idet jeg sier at da trenger han ikke komme hjem i det hele tatt, bare legger han på til meg. Dette er det siste jeg hører ifra ham, og nå regner jeg med han er på fylla...

 

Nå er jeg så lei meg. Hva i alle dager skal jeg gjøre fremover?Jeg aner ikke hvilke avgjørelser jeg skal ta!Og nå er jo ungen min så utrolig knyttet til pappa igjen!Hvorfor gjør jeg bare feil hele tiden????Alt jeg vil er at sønnen min skal ha det bra,og så greier jeg å drite sånn på draget konstant?!?!?!?!

 

Hva ville dere gjort med denne fyren? Hjelper det å si at : såklart har han gode sider. eller: jeg har gjort mitt mot han jeg også.....?

Glemte å legge til at det er han som eier leiligheten. Er ikke jeg som sitter på pengene her nei.

 

Råd mottas med stor takk. Føler meg som VERDENS dårligste mamma.Helt sant.

[Gjest -<<-]

Hva jeg ville gjort med ham? Ingenting.

 

Ikke sluppet ham innom døra, ikke pult ham, ikke hørt på ham osv.

 

Er leiligheten hans, så flytt.

 

 

[Silja FullFres McQueen]

Signerer pila... Hold deg unna han, en gang for alle.

[Anonym bruker]

Så det er ikke min feil? Jeg mener....jeg har jo gjort mitt oppgjennom.Har lagt mye press på ham for å få ham til å være en ordentlig pappa. Men hva med sønnen min da stakkars?Hva skal jeg si til ham? Vi var jo nettopp i syden sammen alle 3,og han er jo blitt så glad i ham igjen.. jeg hater meg selv altså.

[Gjest -<<-]

Til sønnen din sier du det de fleste foreldre som ikke lever sammen burde. Mamma er glad i deg, pappa er glad i deg, mamma og pappa får ikke til å bo sammen, det er ikke din feil.

 

Om faren er i stand til det bør ungen ha samvær med ham. Om han ikke er i stand til det, forklarer du dette til ungen og presiserer at det ikke er hans feil.

 

Har det noe å si hvem sin "feil" det er at dere ikke funker sammen og at faren høres ut som en krontulling?

[Anonym bruker]

Men vil han få varige men av alt dette styret?Pappa ut og inn av livet en par ganger,kompisen min inn og ut av livet noen ganger også...Herregud fatter ikke hva jeg tenker med.

 

Er han såppass at han forstår dette da?Han blir 3 år nå straks.

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg søkt profesjonell hjelp snarest. Får du ikke psykolog, bruk prest eller andre. Jeg sier ikke det på en spydig måte, men det virker som om du på rad og rekke tar dårlige beslutninger, sikkert fordi du mangler trygghet og perspektiv.

Ville sagt du trenger hjelp, hjelp til å leve et normalt liv. Og glem begge dem to karene, du blir neppe lykkelig med noen av de.

[Anonym bruker]

Neida...tar det til meg jeg. Har forstått at jeg tar dårlige beslutninger,og det værste er at jeg faktisk tok dem for ungen min sin skyld.Trodde jeg gjorde bra beslutninger liksom.Jeg ville bare ha en stabil mann i livet hans.For det har han jo ikke.Og han var så glad nå når pappa var tilbake.Herregud jeg har lyst til å kvele meg selv her jeg sitter.

[Gjest -<<-]

Nei, han forstår det neppe. Derfor må du forklare som best du kan, på hans nivå.

 

Nei, han får neppe varige men. Men det er selvsagt ikke optimalt for unger å leve med stor grad av uforutsigbarhet i omgivelsene.

 

Som sagt, ditch faren. Ditch kompisen din også. Etabler deg sammen med ungen, la det gå en stund før du roter deg bort i flere forhold. Og la disse utvikle seg sakte - du behøver ikke involvere ungen i ethvert mannfolk du måtte flørte litt med på by'n, liksom.

[Anonym bruker]

nei guri meg det ville jeg aldri gjort da..Men denne vennen min var ganske nære oss liksom. Jeg skal ta rådet ditt.

[Anonym bruker]

Du er ikke VERDENS dårligste mamma, du har gode intensjoner og det er viktigt !

 

MEN føler at jeg må være litt brutalt ærlig med deg nå... er du klar ?

 

DU har ikke ansvaret for at faren til gutten har dop problemer

(ja jeg mener hasj bruk er ille nok)

 

DU har ikke ansvaret for å fixe opp i farens liv slik at gutten din får en god pappa

 

DU har ingen skyld i at faren til gutten behandler deg dårlig, fordi det gjør han !

 

DU har rett til å velge dine egne venner selvom faren til gutten blir sjalu

 

DU er ikke avhengig av denne mannen selvom han eier leiligheten, som aleneforeldre så vet du vel at det finnes stønader som kan gjøre overgangen til et mer selvstendigt liv lettere.

 

Alle har sine gode sider, men dessverre så er det slik at han ikke er klar for å ta rollen som EKTE far. Du vet hva jeg mener....

Festing flere ganger i uka, hasj bruk, psykisk manipulering av deg (ja, det er det han holder på med). Han er ikke engang klar for å være EKTE samlivspartner. Hvis du tenker deg veldig nøye om...

 

Er det dette du ønsker for deg og din sønn ?

 

Det at du begynner å stille spørsmål er et GODT tegn !!! Du SER det selv at noe må bedres og det gjør at du ikke er VERDENS dårligste mamma, skjønner du. Ha litt mer tro på deg selv...

 

At sønnen din trenger en far skal ikke være til enhver pris, han er heldigvis liten ennå. Så selvom du tror det beste for han er at du og faren er sammen, så MÅ du se at dette ikke er et sunt forhold dere har.

Og at noe må endres NÅ. Ikke i morgen, ikke om en uke. Men akkurat NÅ der du sitter og leser disse linjene. Tenk nøye etter....

 

Fortjener ikke du og sønnen din noe bedre ? Kom deg ut før gutten blir eldre og begynner å skjønne litt av hvert.

 

Uansett hva du har gjort mot han, så fortjener du ikke hvordan han behandler deg. Dette er ikke et sunt parforhold, men du vet det innerst inne. Ikke sant ? Det skal ikke være slik = Jeg har gjort mitt mot han så nå må jeg bare ta imot det jeg får. Gir fra meg all verdighet og kontroll over livet mitt (kontakt med venner/familie) fordi han ønsker det.

Ingenting som skurrer her når du tenker over det ?

 

Kutt ut faren til gutten så fort som overhodet mulig, fokuser på å være god mor for gutten din. Selvom han kommer til å savne faren sin i begynnelsen, så gjør du det beste for han når du tenker langsiktigt.

Og innerst inne så tror jeg du vet det...

 

Du skriver at du tror du er verdens verste mor, det tror jeg ikke noe på.

Du har gjort det du trodde var det beste, men du må nå innse at det beste for gutten din er et roligt, stabilt liv, med sunne mennesker rundt seg. Og etter det du beskriver (uansett gode sider) så er faren hans ikke en sunn rollefigur for sønnen deres på dette tidspunktet.

 

Ikke vent noen år til sønnen deres blir eldre, kom deg ut NÅ...

 

Alle kan være pappa, men det å være en GOD pappa er noe helt annet.

 

Håper at når du har lest igjennom svarene så tar du en avgjørelse som endrer livet deres til det bedre ... TENK LANGSIKTIGT...

 

 

 

 

 

 

 

[happygrl 23 - liten prinsesse]

å herregud.. må bare si det.. så det nemlig på et program om konemishandlere/psykopater. kall dem hva du vil..

 

det første de gjør er å be partneren kutte ut familie og venner.. deretter prøver de å bryte deg ned psykisk.. til du til slutt er avhengig av den personen og ikke klarer å bryte ut av forholder...

 

 

 

KVITT DEG MED HAN! det er ikke noe å tenke på en gang.. søk støtte hos vennen din, be om tilgivelse for at du har "brukt" han og skån sønnen din for denne forferdelige faren som på meg virker som en egoistisk drittsekk.. unnskyld språket.

 

men jeg må si det altså, han høres ut som en prototype konemishandler.. selv om han ikke har slått ellernoe altså, så er det mange konemishandlere som mishandler uten vold...

 

lykke til! ønsker at alt går bra med deg og den skjønne sønnen din.

[M by M]

Gå fra han for godt. Men da mener jeg for godt! Flytt til et helt annet sted og begynn på nytt.