Midt i natta

[Anonym bruker]

Skjønner ikkje koffor man skal kunne vere våken klokka halv 4 på natta, med tusen millioner tanker i hodet, som man ikkje skjønner kor kommer fra, man vet jo så inderlig vel, at de er ikkje verdt det, nå de bare sårer og turer på som de vil!

Likevel sørger man over ett tap som man vet innerst inne man sjøl har godt av, man vet i sjela at man har det best uten han, for det er ikkje bra, verken for en sjøl eller barnet midt i situasjonen at en har kontakt, fordi, ens humør er så svingende fra trist i 3 uker, til lykkelig i 1 uke, så snur det, og når man tror man har nådd bunn, så klarer han overraske likevel.

 

Merkelig er det, kor avhengig en blir av sin egen smerte, kor vanskelig det er å gi slipp, kor man går gjennom ild og vann for en person, som bare bruker en når han vil. Kors man gjer alt for at denne personen skal ver glad, for å kjenne litt nærhet, og tro for ett sekund at han faktisk bryr seg.

 

Så stikker han, så er det tomt, og man føler seg ensom, så ser man på barnet sitt, smiler, og tenker: Uten pappa din, hadde eg ikkje hatt deg, for det vil han vere verdt alt i verden.

Men av den samme grunnen, klare man ikkje gi slipp, og glemme, alle de gode stundene, og man prøver å huske de vonde, og man husker, men de gode stundene er for sterke, så man holder fast, bare i en siste flik av ett håp, om at han til slutt skal innse at det er oss, oss som er familie, det er oss han er glad i.

 

Man tror det skjer, så blir man skuffet gang på gang, likevel, trakker man i sine egne fotspor, sitt eget håpløse håp, time etter time, dag etter dag, måned etter måned, plutselig har det gått ett år, og man skjønner ikkje kor tida for, barnet blir større, det er den eneste forandringen en føler har skjedd! For følelsan er der, like sterke som dag en, og det eneste man tenker er; når kommer han og holder meg igjen, for man glemmer at man blir forlatt i kulda etterpå.

 

Men, eg ser på barnet mitt, og eg smiler, for barnet mitt; elsker eg overalt på jord!