Orker ikke tanken på sex...

[Anonym bruker]

med samboer lenger!!

Han irritere meg så mye, gjør lite hjemme, "ser" ikke hva som skal gjøres, stiller opp for foreldre hver gang de ringer og spør om hjelp til noe-uten og ta det opp med meg. Siden forrige fredag har han vært borte

8 av dagene, fra 4-8 timer...og det går jo selvfølgelig utover meg og barna hans... virker som han ønsker og prioritere og stille opp for andre og når været tillater det så er det hobbyen hans som står for tur! Selv om jeg da kanskje foreslår noe koselig med barna VÅRE istedet! Når han drikker blir han sørpe full, husker ingenting, mister verdisaker, kommer hjem på morran-og er vi i samme rom vanker som regel noen ufine gloser. FLAUT synes jeg dette er, også ovenfor våre venner! og så absolutt en sexkiller!!

Når jeg tar dette opp med han(gjort det 100 ganger) synes han det er jeg som er vanskelig-og nevner andre som får lov til og gjøre ditt og datt selv om de er gift og også har barn....Også sier han at han ikke får lov til noen ting av meg stakkar...prøver bare si ifra hva jeg synes om div ting når det blir litt for mye, men jeg nekter han ikke noe...hadde jeg gjort det så bryr han seg ihvertfall ikke om det!

 

Og så er han sur fordi han ikke får sex! Det er det siste jeg har lyst til med han om dagen! Da skylder han på at det er derfor han er så sur....Jeg vurderer det verste nå, gå fra han men vet ikke om jeg har hjerte til det ovenfor barna mine...eldstejenta er i en sårbar alder nå..ikke vet jeg om jeg klarer det økonomisk heller. Vil ikke flytte fra det deilige hjemmet "mitt"...

 

Skikkelig lei meg og rådvill om dagen!

 

[Anonym bruker]

Dette er vel ting son kan ordnes opp i. Han t5enger å få litt mer forståelse for din situason. Familieterapi er glimrende til å få menn til å forstå at de må ta ansvar. De er rett på sak de, og menn hører mer når det kommer fra andre enn oss.

[Anonym bruker]

Takk for svar, får bare håpe det ikke er gått for langt allerede...føler meg som mora hans...

 

Hvor kan jeg da henvende meg!!

[Anonym bruker]

Hei. Vet ikke om jeg er så enig med den forrige anonyme her dessverre. Kan nemlig relatere dette til mitt tidligere forhold (bortsett fra at vi ikke hadde barn sammen). Han gadd aldri finne på noe med meg, skulle alltid vanke med kompiser. Stilte masse opp for familien, og glemte meg. Han hadde alkoholproblemer også. Hver gang han drakk så ble han stup dritings, gadd ikke ringe meg eller ta tlf når jeg ringte- og kom hjem på morgenen. Det var forferdelig flaut å gå ut sammen med han og andre fordi han drakk seg så inderlig dritings, også i situasjoner det ikke passet inn.

 

Nå vet jo ikke jeg om din samboer har alkoholproblemer, så det skal jeg ikke uttale meg om. Men jeg vet hvor vondt det er å bli glemt og tilsidesatt av en travel kjæreste. Og dessverre må jeg si at det bunnet i at han rett og slett ikke satte pris på meg. Han respekterte meg ikke, og på slutten tror jeg heller ikke han var noe særlig glad i meg. Han hadde rett og slett ikke lyst til å tilbringe tida si sammen med meg. Han brukte også argumentet om at "alle andre" fikk lov til å gjøre så mye, ingen andre jenter nektet kjæresten å gå ut og drikke seg sørpe hver helg eller å spille fotball med gutta heller enn å være sammen med dem. Men i ettertid har jeg skjønt at det var bare sprøyt. Rett og slett ren løgn. Jeg ville bare ikke innse det, for det var så vanskelig å gjøre det slutt.

 

Jeg tror det viktigste for deg er å ikke bli låst inn i en slik situasjon. Det er ikke særlig ålreit for deg å tenke på at du har kastet bort år av livet ditt på en mann som ikke har lyst til å tilbringe tid med deg og barna deres. Og det er viktig å ikke bare utsette det, og tenke at det sikkert blir bedre. For det blir ikke det. Han kommer ikke plutselig til å forandre seg, for han trives med denne livsstilen. Og du viser han jo at det er greit for deg at han driver på sånn, siden du blir hos han. Dermed er det ingen grunn for han å forandre seg.

 

Det du bør gjøre er å legge press på han. Hvis du ikke vil gå fra han, må dere komme dere til samlivsrådgivning hvor dere kan lufte problemene for en tredjepart. Og han må vise at han er villig til å prioritere annerledes- ikke ved å si det, men ved å gjøre det. Hvis ikke ville jeg faktisk pakket sakene mine og gått. For jeg har vært i et sånt forhold, han forandret seg aldri, og jeg har i ettertid aldri angret på at det ble slutt. Jeg har opplevd andre menn etter det som prioriterer meg, som setter pris på meg. Livet er for kort til å bli hos en mann som ikke vil ha deg.

[-Hengebuksvinet-]

Det er lite sannsynlig at han plutselig våkner, han trives med denne situasjonen. Men kan du noensinne bli lykkelig med en sånn mann?