til dere som gikk gjennom det meste alene

[Anonym bruker]

Hei... Jeg hører ikke til her inne enda, har 7 uker igjen til termin, men lurte litt på hvordan ting har ordnet seg for dere som gikk gjennom mesteparten av svangerskapet alene, tenker på hvordan det har gått etter at babyen er kommet til verden. Jeg føler meg til tider så sinnsykt ensom, å savnet etter å ha en partner å dele alt me har bare blitt sterkere ettersom tiden for fødsel nærmer seg, Føler at hele livet mit står liksom på vent nå, kontakten me mange har dabbet ganske mye av osv,, Så det jeg lurte på, er om en føler seg like mye alene etter at baby er født, eller om at dere følte ting ble lettere da?

[Anonym bruker]

Er ganske mange år siden jeg var der du er nå, men skal prøve å huske litt....

Jeg følte meg enormt alene gjennom svangerskapet, men etter hvert som fødselen nærmet seg bare gledet jeg meg til jenta skulle komme. Men jeg hadde familien min der da, de var en stor støtte for meg.

Ingen av venninnene mine hadde barn, så vi levde liksom forskjellige liv.

Etter fødselen savnet jeg en som kom hjem til middag. Det var vel egentlig det. Savnet egentlig ikke noen partner, bare at noen skulle komme og "holde meg med selskap", hvis du skjønner. Jeg var liksom alene med jenten hele døgnet. Savnet voksenkontakt. Men det kan man jo få av andre enn en kjæreste, vennen og familie funker vel så greit det.

Etter en stund var jeg bare ufattelig stolt over at jeg klarte å ta meg av jenten min helt alene, og oppdra henne til å bli en så flott jente.

 

I dag er jeg ikke lenger alene, er gift og har et barn til. Livet har "ordnet seg", og vi har liksom blitt den "kjernefamilien" jeg ønsket å være.

 

Mitt råd er vel å benytte deg av de tilbud som fins der du bor: barselgrupper, babysvømming osv. Dette for å få kontakt med andre med barn, det er veldig godt å ha noen å diskutere kolikk, bleieutslett, amming og lignende med....

 

Livet blir hva du gjør det til!!

 

Lykke til med babyen!

[:::) Frøken Velferdsrett]

hei :-)

 

jeg har vært alene hele tiden. å jeg kjenner meg igjen i det du skriver. men det blir bedre etter vært. nå babyen har kommet møter du mange andre med barn som du blir venner med. man bytter litt vennekrets rett og slett.

kveldene blir jo ofte litt ensome da, men det er egentlig ganske deilig :-)

 

hvordan sammarbeid har du med pappaen? går det fint der? har dere noe kontakt?

 

min erfaring er at det er vanskelig i en tid også blir det bare bedre og bedre etter som man finner sin plass i sitvasjonen :-)

 

lykke til! dette kommer til og gå så bra :-)

[Anonym bruker]

Hei, Hi her igjen, takker for svar:) Barnefar er inni bildet, han skal ta sin del av ansvaret, kommer nok til å bli et bra samarbeid der, men han fant seg ei ny dame når eg var 4 måneder på vei. Så det er ikke så mye støtte i han nå...Vi var aldri isammen hadde bare noe på gang en periode, som endte i at jeg ble gravid... Så det er litt sånn rar situasjon, føler liksom jeg må forsvare meg litt, at det ikke er en helt akseptert situasjon liksom...Har masse familie å venner, å vet jo de bryr seg kjempemasse å sånn, men føle det e veldi ensomt fordi om, føler jeg trenger andre så mye mer enn de trenger meg akkurat nå, å det er en situasjon jeg ikke liker, er ikke vant til å føle sånn som nå... Har liksom alltid hatt mitt å styre me, å ikke trengt andre så mye som nå, å jeg vil ikke innrømme for noen hvordan jeg egentli føler heller, vil liksom virke sterk, at dette er noe jeg takler helt fint liksom... Mye pga av situsjonen, dette å være, bli alenemor, vil ikke at folk skal tenke stakkar hun liksom.... Har jobbet å vært opptatt me eksamener å sånn frem til nyligt, nå går jeg bare hjemme å venter, så det er jo sikkert det også som gjør at en føler seg veldi ensom til tider, blir lange dager osv... Satser på det blir bedre:)

[:::) Frøken Velferdsrett]

ting blir mye bedre når babyen kommer. da dukker det opp folk fra fjærn og nær for og titte på hun :-)

også møter du masse mammaer. som du har noe tilfelles med.

 

jeg følte at folk så mye mere ned på meg før babyen kom. av en eller anden grun så virker det ut som om folk syns det er rarere at man går gravid alene en at man har barn alene.

ingen kommer til og tenke noe stykt om henne.

jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt "han er så heldig som kom til deg og har så mange som er glad i han." jeg har til og med flere ganger fått høre "tenk og være så ønsket a"

hehe.. han er jo selvsakt ønsket, men blir alike vel paff når folk sier det.

 

så lenge du og pappaen ikke krangler så busta fyker så kommer alt til og gå flott :-)

[FrøkenSprøken]

Jeg følte det også slik som deg, men ting har bare blitt bedre og bedre etter at lillegutt ble født. Faren hans var ikke spesielt trivelig i svangerskapet, men han har gradvis forandret seg til å bli en flott far og en god støtte.

 

Hvor i landet bor du?

Hvis du bor i en by kan du jo ta kontakt med Amathea. De har barselgrupper for single mødre. Da er det flere som ikke har noen lage middag til, og man kan bruke tiden på det man vil.

 

Jeg synes på mange vis det har vært lettere å være alene, for jeg har fått legge opp hverdagen min slik jeg har ønsket. Sovet når jeg ville, og spist når jeg ville. Vært ute med venner når jeg ønsket det.

Slapp å konsentrere meg om å være en god kone i tillegg til småbarnsmor.

 

 

Lykke til så mye:)

[Snuppa!]

Hiver meg på det studentmamma og Erlend sier om amathea! Jeg er så glad for at jeg tok kontakt med de! Jeg og 3 andre alenemødre gikk på svangerskapskurs der og vi møttes der også det første året etter babyene var født. Nå er det 3 år siden vi 4 alenemødrene begynte der og vi har så god kontakt,vi har vært en enorm støtte for hverandre. Så vil virkelig anbefale det!

[Gjest]

kjære deg!

det er tungt å være alene, spesielt de siste ukene før babyen kommer. husker det veldig godt selv, selv om jeg da hadde samboer, som aldri var hjemme. gå rundt og tenke og gru glede seg og føle seg totalt uforberedt (slik følte jeg det hvertfall) rett etter babyen var født flyttet jeg og synes det har gått veldig bra! hvis jeg noen gang er sliten og lei tenker jeg bare at dette øyeblikket vil jeg aldri få igjen. han vil aldri være så liten noen gang igjen, og om hele livet mitt står på vent en stund gjør det ingenting, for det som er viktig er her og nå ta i mot all hjelp du blir tilbudt, av venner og familie. ta kontakt med barselgruppen din, og bli med på forskjellige aktiviteter. hjelper å komme seg ut, være med på mødretrim, babysvømming, babykino, cafe osv. jeg tok kontakt med amathea og nå har vi vært en gruppe på 5 voksne og 5 barn som har treff hjemme hos hverandre en gang i uken, og gjerne oftere. nå har barna 1 års dag i disse tider og det er koselig å ha noen i samme situasjon:) lykke til, du vil klare deg helt fint!

[tonebf]

hei!

 

jeg har vært alene helt fra starten av og joda er ensomt osv men jeg flyttet hjem til mamma da jeg fant ut dette og hadde da familie rundt med hele tiden, men savnet etter og være med venner osv var jo der.... mistet de fleste vennene mine men så kom jordmor med et forslag, amathea... gikk da på svangerskapskurs med 4 andre jenter og 2 av de jentene er i dag 2 flotte venninner som vi er mye sammen med, vi skal f.eks reise på ferie til sommeren =))

utrolig glad for at jeg traff de!

 

kveldene er litt ensome n¨år mini har lagt seg og man sitter bare hjemme og ser på tv men men blir vant til det også+ at man setter ekstra pris på besøk når det kommer

 

lykke til =))

[AneB]

kjære deg HI!!

 

Dette kommer til å bli bra, det kan jeg love deg!

Det jeg ikke kan si noe om er hvor lang tid det kommer til å ta før alle disse triste følelsene går over.

For meg tok det ca 6 mnd. Det jeg syntes var det verste med å være aleine var at jeg manglet noe å dele babyen med.

Hun er jo verdens søteste, mest fantastiske lille skapning, utviklingen går så fort og hver dag gjør hun ting som jeg gleder meg utrolig stort over. Men i begynnelsen ble jeg like lei meg som glad og stolt fordi det bare var meg der som så alle disse tingene.

 

Også hvis det var noe jeg var usikker på, om hun var syk eller hva jeg skulle kle på og sånne ubetydelige ting; det å ikke ha en å konferere med og bli enig med, liksom.

 

Jeg gråt nestenhver dag i 4 mnd, av dårlig samvittighet fordi det føltes så urettferdig ovenfor jenta å sette henne til verden under sånne omstendigheter. Men etterhvert har jeg innsett at for henne er det dette som er normalt!

 

Jeg var også aleine under graviditeten, og følte hele tiden at jeg måtte forsvare at jeg ikke hadde tatt abort. Selv om jeg bare fikk positive tilbakemeldinger fra folk.

 

Nå er datteren min snart 9 mnd, og jeg elsker hver dag av livet vårt sammen! Storkoser meg og er så ufattelig glad for at akkurat hun har kommet til meg!

Når jeg hører på venninner med samboere, så er jeg noen ganger overbevist om at det er jeg uten samboer som har det verst. Jeg gjør som jeg vil, jeg forventer ikke noe av noen og blir heller ikke skuffet fordi forventninger ikke blir innfridd. Jeg krangler ikke med noen om hva som må gjøres, og jeg gjør det husarbeidet jeg vil når jeg vil.

 

Bær magen din med stolthet, snuppa! Det står stor respekt av at du tar ansvar for det livet dere har skapt!

Du har utrolig mye fint å se frem til og glede deg til.

 

Stor klem til deg!!