Hvordan forholde seg til kjærestens datter

[AFC*]

Om to uker er det 6 måneder siden jeg fikk kontakt med ei veldig flott dame på et nettsted. Vi har hatt daglig kontakt på msn hele tiden, og vi hadde en del dater før vi ble kjærester for 6 uker siden. Hun har ei datter som er 26 måneder. Første gangen jeg traff datra, kom de sammen med bestemora og samboeren på besøk til mine foreldres småbruk (3 uker siden). Der fikk datra se på sauene og lammene. Det var stor stas å få gi lammene melk fra flaske. Jeg var ganske tilbaketrukket i situasjonen, siden kjæresten min ikke ønsket i involvere datra ennå. I dag ble jeg presentert som en venn av mora, og vi var sammen i fire timer. Datra er kjempesøt og veldig snill. Vi var innom masse kjedelige butikker, og ingen sutring fra henne i det heletatt.

 

Både jeg og mora ønsker at jeg etterhvert skal behandle henne som min egen. Den biologiske faren er lite involvert for tiden. Problemet mitt er at jeg føler meg veldig klønete når jeg skal forholde meg til henne. Jeg har absolutt ingen erfaring med barn (tiltross for at jeg er 30 år) og aner ikke hva jeg skal gjøre. Vil jo at hun skal trives sammen med meg og bli glad i meg. Ønsker derfor å få mange konkrete tips om hva jeg kan gjøre sammen med henne for å bygge opp tillitt.

[Gjest]

Jeg syntes det høres litt feil ut at hun ber deg om å behandle henne som ditt eget sånn uten videre.

Viktig for deg som person å ta dette med barnet som det faller deg og henner, ikke bli liksom dyttet på hverandre så fort.

Uansett om den biofar ikke er så mye i bilde er det ikke mer rett å forvente at du skal stille som far.

 

Det er ikke vanskelig å få tillit hos et barn hvis man virkelig ønsker, det viktigste er å vise at man bryr seg, lytter, trøster, viser innteresse for barnet og ikke bare fordi det er barnet til din dame.Hvis du skjønner.

Finn på ting sammen, i små doser i starten og mer siden. Fortell ting som er viktig og spesielt for deg, som barnet forstår.

Lykke til=)

[ostekaka]

Jeg tror dere har en tid med mye sjalusi og reaksjoner foran dere. Jenta er vant å være alene med sin mor, og nå blir du iintrodusert, riktignok sent og hensynsfullt, men på et eller annet tidspunkt vil hun føle sin posisjon truet.

At jenta virker snill og grei det har du sikkert rett i. Men er ikke det mest reøevante, de fleste barn er snille og greie. Det går noen diskusjoner her nå, om barna er normale eller ikke, ting hadde liksom vært lettere om en er steforelder til en normal, snill, etc unge. En kan verken si at en unge er slem eller unromal fordi en må mase om å rydde opp etter seg. noen barn er oppdradd til at det er naturlig andre er ikke det.

Jeg tror problemene der ligger i at barna ikke er ens egne, og mangel på innflytelse en har som voksen over hvordan en har det i eget hjem.

Personlig tror jeg kvinner er flinkere til å gi sin nye partner innflytelse, og jeg tror også det blir mer situasjonen når barnet har liten kontakt med sin biologiske far.

Om du klarer å akseptere at hun ikke er din, men at dere kan få det fint sammen alikevel, om mor lar henne bli litt din, om dere gjør ting sammen. Du må også akseptere at blir det en situasjon, så trenger dette barent å bli vist at hun er elsket mest. Det må du akseptere til en viss grad. Men en må passe seg at en ikke glir over at slike utprøvinger skal skje annenhver dag.

At du føler deg klønete rundt unger, det vil jo gå seg til. Jenta er jo bare 2 år, du får raskt mye erfaring. Ting går seg til :-)

Bare husk at små barn er ikke så flink til å kommuniser sine behov alltid, en kan ikke forvente at de kan si ting om når de blir lei seg, såret, sint. De reagerer ofte med gråt, sinne, frustrasjon over ikke å greie å uttrykke seg, og over at de defor ikke blir forstått. De kan ha roblemer med kommunikasjon til de er temmelig store. Mine stebarn var mye større, trasset til en 9 åring kom som et sjokk på meg. Tenkte jo han kan jo snakke, kan han ikke bare si hva som er i veien. Men er ikke alltid så lett. For den som ikke er vant med unger kan det være litt rart, men tror det er helt naturlig og helt vanlig. Jeg hadde problemer med å takle det.

Lykke til :-)

[Heldige meg:-)]

Jeg tror ikke du skal gjøre noe stort nummer utav dette. Jenta er 26 mnd, og om kort tid vil hun ikke huske annet enn at du har vært tilstede.

 

Men noen ting på veien:

- snakk mye med moren om barneoppdragelse og hvordan dere vil at du skal sette dem.

- begynn å sett grenser med en gang, det blir vanskeligere hvis du venter.

- hvor går dine grenser, og hvordan vil du sette dem overfor jenta?

- huske at målet ikke er det viktige her, men veien dere går

- hvem er du og hvordan vil du ha det - og så finne middelveien sammen med barnet og moren.

- NYT! Og ta en dag om gangen.

 

Jeg tror ikke at dette bør bli en tid du skal grue deg for. Vær deg selv, sett deg på gulvet og la henne komme til deg. Åpne hjertet ditt og vis at du er trygg på situasjonen. Men det viktigste er at du er klar over hvor dine grenser går. (F.eks: Nei, jeg vil ikke at du drar meg i håret, da får jeg vondt. - Isteden for at du "lider" deg igjennom for å tekkes henne. Dårlig eksempel, men du skjønner sikkert.)

 

Lykke til på ferden, og gratulerer med en splitter ny familie.