Har dere et nært forhold med foreldrene deres?

[Holly❄️]

jeg har vel et nært forhold til mamma, men hun er likevel mamman min, ikke en venninne.

 

Forholdet mitt til pappa er anstrengt... hatt mye og slite med gjennom årene, så vi har ikke hatt et så veldig bra forhold...

 

Nå skal mamma og pappa skilles, og er bitre fiender. Pappa har plutselig blitt veldig interessert i og tilbringe tid sammen, noe jeg syns er rart... hvorfor nå liksom? Han forskjellsbehandler oss også, uten og tenke så mye på det tror jeg... (kjenner det er sårt og skrive dette)

 

Er glad i dem begge...

[Mille**]

Forholdet mitt til mamma har gått litt opp og ned, kan til tider være litt anstrengt. Faren min er en alkoholisert psykopat (ja, faktisk), har ikke snakket med han på 13 år. Er glad i mamma da.

[Harald Ripultfør]

Mamma har jeg, og har alltid hatt en kjempegodt forholdt til! Jeg skjønnt emeg aldri på vennindene mine som hatet mamma'n sin hele tiden.. hehe..

 

Pappa har jeg ikke noe godt forhold til. Han har vært borte i store deler av oppveksten min, og jeg har aldri kunnet stolt på at han skulle stille opp. For ca en mnd siden sa jeg til han at jeg ikke ville ha kontakt med han mer.. Og det er trist iblandt men når jeg tenker litt mer på hva han har gjort så er det egentlig bare deilig. Jeg har jo ikke bare meg selv å tenke på lenger, og jeg vil ikke at jenta mi skal ha en bestefar som han.

 

Jeg føler ikke at jeg mangler noe heller. Har alt jeg trenger av støtte og kjærlighet hos mamma'n min.

[Mamma Mim]

Veldig godt forhold til mamma og pappa!

De er supre! Når jeg opplever noe nytt, det skjer noe i livet vårt.. Mamma er den første jeg ringer! Snakkes nesten hver dag! Ofte flere ganger i løpet av dagen.. Litt trist at de bor så langt borte..

Har en søster, hun bor ved foreldrene mine.. Men de forskjellsbehandler ikke og vi har begge like godt forhold til våre foreldre!

[Minesmå:)+en til!]

Jeg har et kjempenært forhold til Mor. Uten henne hadde jeg følt meg litt tom på en måte...hihi. Jeg hadde et godt forhold til Far, men harn døde i 2001.

[Gjest]

Huff... ikke morsomt for barna når skilsmisser ender med bitre fiender.... uansett hvor gamle man som "barn" har blitt.

 

Mine foreldre hadde en forferdelig bitter skilsmisse. Jeg har alltid vært pappajente og tok nok mest hans side i oppgjøret selv om jeg forsøkte å holde meg passiv.

Tror det er lurt for senere at man gjør det klart ovenfor foredrene i en slik situasjon, at det faktisk er dem som skiller seg og at barna bør holdes utenfor. Det er ufint om foereldrene "bruker" barna i slike tilfeller...

 

Jeg er også veldig glad i begge mine foreldre, men er nok mest lik pappa og vi går nok bedre sammen enn meg å mamma. Henne klarer jeg bare å tilbringe kortere perioder sammen med. Hun er en av de personene i verden som kan irritere meg aller mest...hehe )

[Sentralstøvsugeren]

Egentlig ikke til noen av dem......

Faren min har jeg ikke pratet med på flere år

Mamma prater jeg med når jeg må....

[Karoline's*mamma]

Har eit godt forhold til begge foreldra mine, men mest til mamma.

 

Er det noko som skjer i familien, er ho den første eg ringer til. Ser eller snakka med mamma minst en gang dagen. Pappa ser eller ringer eg til ca 2-3 gangar i veka. Set kjempe stor pris på dei begge, men mamma er jo mamma

[Gjest]

...hehe.... "foreldrene" var nok ikke dagens ord for meg.... ;o)

[Tyra79]

Min mor er død, hun fikk bare oppleve vår eldste. Han var skatten hennes, og hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for ham. Vi hadde et godt forhold (sykdom tatt i betraktning.) Jeg tenker mye på hvordan vi hadde hatt det i dag dersom hun hadde vært i live, jeg tror vi hadde hatt et veldig nært og fint forhold. Jeg drømmer ofte om henne, da kommer hun med råd og forteller meg hvordan hun ville ha gjort ting. Er nok savnet etter henne som kommer frem når jeg sover;-) Liker disse drømmene da!!

 

Min far har jeg også alltid hatt et godt forhold til. Nå ser jeg at vi holder på å gli fra hverandre, og det skremmer meg!! Han har ny samboer. Hun er forsåvidt snill og grei, men totalt forskjellig fra min mor. Dette gjør at min far tar avgjørelser han aldri hadde tatt dersom det var min mor han bodde med. Jeg har blitt skuffet over ham flere ganger det siste året. Uansett om jeg forteller ham om hvor skuffet jeg er, har han en forklaring på hvorfor det ble slik. Til tider har jeg ikke orket å snakke med ham, jeg føler at han har løyet for meg om verdier min mor og far gav oss barna i oppveksten. Enten har han løyet for meg hele barndommen, eller så lyver han for meg nå... Ingen av delene liker jeg. Så jeg må vel si at jeg trodde og håpte at jeg kunne fortsette å ha et nært forhold til min far, men slik forholdet har utviklet seg er det bare overflatisk...

[Mamma til gutt06+jente mai-10]

Jeg har et veldig godt forhold til mamma og pappa. Kanskje spesielt mamma. Føler jeg ska snakke om alt (nesten) med henne.