Likegyldigheten skremmer meg.

[Anonym bruker]

Jeg er blitt så likegyldig til min manns barn. Nå gidder jeg ikke engang kvi meg til de kommer, ser på det mer som et nødvendig onde, et irritasjons moment. Ikke er jeg sint, lei meg, eller noe, bare likegyldig.

Jeg er jo blid når de kommer, prater jo med dem, og spør hvordan det går, og hvordan de har det på skolen og med venner. Men er ikke så veldig engasjert.

 

Jeg har prøvd i mange år å få fint forhold til dem, og prøvd å hjelpe dem så godt som mulig med hva det måtte være. Det har vært en turbulent tid, nå har ting gått seg til. Men dette er verre enn verst. Bryr meg ikke om dem.

[Anonym bruker]

Skvatt til når jeg leste innlegget ditt... skulle tro det var jeg som hadde skrevet det selv. Har det akkurat likt som deg. Helt likegyldig. Har gitt de opp. Bryr meg faktisk mer om naboungene...

[Anonym bruker]

Jeg vet min mann sikkert savner litt mer entusiasme fra meg, når han forteller ting om dem, ting fra skolen, at de har vært flinke, morsomme, og jeg prøver så godt jeg kan. Å så bra, og Åså koselig, ja den x, h*n er jo så morsom. Fellesbarn har jeg jo en enorm entusiasme for. Kan klappe henrykt over den minste ting, maser prater og forteller.

Jeg vet jo at dette blir feil, det er ikke riktig ovenfor min kjære, det er heller ikke riktig ovenfor barna. Det er bare veldig vanskelig.

Det hjelper ikke å finne på koselige ting sammen slik at vi skal få et bedre forhold, jeg blir bare sliten av dem. En og en har vi også forsøkt. Funker dårlig. Nå er det blitt sånn at om det er jeg som kjører på ting og tang, så er det helt stille i bilen, og vi er noen skravlebøtter hele gjengen. Som voksen er det jeg som må bedre ting, men jeg får det ikke til.

Er sikkert ikke bedre at jeg følte at de trampet over alle mine og barnet vårt sine grenser etter fødselen. De ville gjøre alt, og skulle brele seg til om de ikke fikk. Jeg var sikkert litt overbeskyttende, men jeg var ikke helt meg selv i tiden etterpå.

 

Hva gjør du for å bryte dette?

[ana baroma]

Ta tiden til hjelp... Følelser er ikke lett å endre på, men du kan velge å FORSØKE å gjør ting bedre. Ta små ting i hverdagen, forsøk å få til en god samtale med barna, gjerne en og en. Forsøk å vise litt ekte interesse for hobbyer, skolefag, interesser, klær eller hva det nå er de liker og ikke liker. Kanskje vil følelsene endre seg da på sikt?

At man er overbeskyttende for nyfødte er ikke unormalt, selv jeg har vært et "offer" for hønemødre, hehe. Og jeg er da ikke et barn!! Men man må forklare barna hvorfor det blir sånn og sånn, og heller finne noe de kan gjøre/være med på av stell og kos. Veiled, ikke kjeft, det er stort å bli søsken... Så forsøk å kanskje gi dem bittelitt mer ansvar/oppgaver i forhold til den lille? Og for all del, dette er unger, og det er ingen lek! Så å ta fatt i oppgaven er faktisk ganske viktig.

 

Aner ikke om dette er til hjelp, men bare du kan snu mønsteret...