trenger svar fra dere menn her, jeg er fortvila!

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer har vært sammen i snart 3 år, og vi har ei jente på snart 1. Det første året vi var sammen var alt bare flott og bra, han kunne ikke få nok av meg!

Da jeg ble gravid så var bestekompisen hans ekkel mot meg, la meg til på msnlista hans og satt og prakka på meg at jeg ødela livet til samboer.

Da jeg tok dette opp med samboer gikk han i forsvar ovenfor kameraten, jeg hadde nok bare misforstått osv. Kompisen hans trakkaserte meg under hele svangerskapet og ingen sympati fra samboer!

Da fødselen starta ble jeg egentlig ganske redd, dette var jo skremmende, men ingenting fra samboer. Natta var kjempelang siden jeg gikk med vonde rier og helst ville sove. Jeg satt nede i stua og gråt fordi jeg var redd, og da jeg prøvde å vekke samboer for å få noen trøstende ord så snudde han seg bare og sa at han var trøtt.

Da jenta vår ble født var det han som ble redd, han stakk fra meg og svikta meg da jeg trengte ham mest! Jeg hadde depresjoner, særlig i starten og da han kom hjem fra jobb gikk han rett opp på pc rommet for å spille eller bare sitte der...og jeg stod igjen med barnet og ville egentlig bare grave meg ned!

Dette pågikk i noen måneder, jeg tok det opp mange ganger, fik respons men ingen endring...

Vi har kranglet så enormt mye nå det siste året, om alt, og slik det er nå så sitter jeg igjen med inntrykket at jeg ikke er god nok...

Han er ikke interessert i meg, holder kun rundt meg om jeg spør om det selv, og eneste jeg gjør som er bra er at jeg rydder huset og passer barnet. Jeg er også veldig grei å ha når han vil ha sex, men sett bort fra det så driter han fullstendig i meg...

Og slik jeg har det nå er jeg veldig usikker på om jeg bare skal gå fra ham, jeg elsker han, men følelsene mine for han begynner å blekne nå som han ikke engang prøver å pleie det vi har. Han er mer interessert i bilen, pcen eller til og med å jobbe i hagen...han gidder ikke engang å kose med datteren sin når han kommer hjem fra jobb fordi han er sliten, og når han kommer hjem kl 5 og hun legger seg senest kl 7 er det liten tid for dem...Nå i det siste har jeg også begynt å prate med en annen, har vært helt uskyldig og samboer har visst om det hele tiden, han bryr seg ikke, men dette fyren gir meg komplimenter til den store gullmedaljen. Han får meg til å føle meg verdifull, og jeg vet jeg er betatt av ham.

 

Trenger desperat svar her, for jeg vet ikke hva jeg skal eller bør gjøre!

[Gjest]

sårri altså, men typen din høres ut som en skikkelig dust! det første du bør gjøre er å fortelle han alt dette, og gi han en sjanse til å forbedre seg. hvis han ikke prøver å forbedre seg ville jeg gått fra han. hvis han ikke hjelper til likevel kan du like gjerne ta deg av datteren din alene. og jeg skjønner at det er utrolig vanskelig å ta det valget, men det er kanskje enda vanskeligere å bli i et slik forhold? det må jo gå utover deg psykisk...

 

forøvrig har msn en knapp som heter 'blokker' som man bruker på folk som trakasserer.. så hvis det skulle skje igjen er det ingen grun til å finne seg i det.

[Anonym bruker]

takk for svar, men må påpeke at dette er jo de negative sidene...han er utrolig snill mot meg og har aldri vært stygg mot meg på noen måte, men dette begynner å bli tungt for meg nå...vi har tatt det opp flere ganger allerede, jeg ikke en person som pleier å finne meg i slike ting...

gang på gang har han sagt at det skal bli bedre, og det har blitt bedre enn det var tidligere, men nå begynner mine følelser for han å blekne, jeg føler ikke jeg får noen kjærlighet tilbake, og selv om jeg virkelig elsker han så er det ikke slik vi burde ha det!

jeg vet ikke om jeg tørr gå fra ham heller, vi har så mye sammen og jeg ønsker jo at vi skal klare det.

igår sa jeg til han at vi ikke har det samme lenger, vi prata om det og han mente at alt var bra og gikk opp å spillte på pcen slik som han har gjort hver dag i de to siste ukene...

eneste jeg ser til ham er når han vil ha sex, da er jeg god nok, når jeg lager middag til ham, morgenen når han står opp, når han sitter og ser tv og når han legger deg...

jeg ser jo selv at det ikke skal være slik, men hvordan vet jeg at jeg bør gå fra ham?

 

tro meg, jeg blokka fyren, men da fikk jeg sms av ham istedet...

[Lady Ivory]

Ser du vill ha svar av menn, men jeg klarte ikke la være å svare deg. Vet det er vanskelig å se selv når du er midt oppe i situasjoen og følelsesmessig engasjert, men det virker som det du beskriver er et egoistisk mønster fra hans side. Bare det å la deg oppleve det du gjorde av fødselen alene, er utilgivelig mener jeg. Tror du må spørre deg selv om du virkelig elsker ham så mye at du vill akseptere å leve slik, eller om den du virkelig elsker er den du ønsker han var. Mulig han var en annen da dere møttes, men tror du ikke det var lettere for ham å spille "drømmemannen" da, og at den du ser nå er mer den han er og kommer til å forbli? Kanskje han ikke er klar for å leve et familieliv hvor man må gi og ta, og da er det værste man kan gjøre å prøve å tvinge ham til bli det.

 

Men først og fremst trenger du som kvinne og som mor en du VET vill være der for deg, og som støtter deg i enhver situasjon. Spesielt for den lille sin skyld..

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar Lady Ivory, litt feil innledningsvis, for jeg setter pris på svar fra alle som kan ta seg tid...

Ting begynte å bli bedre en liten stund nå, faktisk på torsdag da vi satt oss ned og snakka ut om ting. Men idag raste det sammen igjen...

Så sitter jeg og vurderer om jeg skal gå fra ham, for dette klarer jeg ikke mer.

Nå nettopp skjelte han meg ut...for en helt tåpelig grunn!

Tingen er den at jeg får fødselsstipend, og fikk alle pengene for sommeren på fredag den 15...Jobben hans har et litt rart system så de får ikke lønn i juni måned, men har rett på 5 ukers betalt ferie når de selv ønsker. Iallefall, han fikk ikke så mye i feriepenger, og siden jeg fikk 16000 inn på kontoen så satte jeg over 8000,- til han.

Dvs at jeg hadde 8000,- igjen på min konto. Jeg betaler leia og betalte osloturen vår, og etter det har jeg bare 2400,- igjen.

 

Vi ble enige om at jeg skulle få ta tatovering denne måneden, han var positiv til det, mente at nå som vi hadde så mye penger så kunne jeg få lov til det osv.

 

Idag ble han sur fordi jeg spurte om han ikke kunne holde jenta vår litt, siden han ikke hadde sett henne i hele går..Han skulle egentlig ut å handle, men plutselig mente han at jeg kunne gå å handle, greit for meg så jeg spør etter kortet hans(siden jeg hadde akkuratt nok til leia og tatoveringen) og da tilta han helt...

Plutselig var det jeg som skulle betale maten, noe jeg har gjort tidligere, men nå har jeg jo ikke like mye penger siden jeg har satt over halvparten til ham. Han klikka helt, er vanskelig å gjenta det han sa...men mye som virkelig såra meg.

 

Så nå sitter jeg her og angrer på at jeg har rota meg borti ham!

[Lady Ivory]

Huff.. Føler med deg ettersom jeg var i et lignede forhold en gang. Det du må tenke på, er at du må ta vare på deg selv. Selv om samboeren din ikke skader deg der og da med oppførselen sin, tenk på hva å leve sånn gjør med deg over tid! Og jeg synes fremdeles ikke det virker som om han er klar for å ta vare på noen andre enn seg selv.

 

For ikke å snakke om datteren din. Hun er uansett det viktigste nå. Og selv om jeg også synes det er uheldig å splitte opp en familie, er det enda viktigere at hun har et stabilt hjem. Og selv om det ikke virker som hun merker at du har det vondt så gjør hun det. Og barn merker veldig godt at det er mye spenning rundt dem. Dette er den tiden hun bygger opp tryggheten hun skal ha resten av livet vet du. Og hvis du til stadighet går rundt å føler deg utrygg på forholdet og er stresset gjør det noe med henne.

 

Det er mulig samboeren din bare trenger litt tid på seg og en "wakeup-call", men uansett synes jeg du må gi ham et ultimatum. Enten inkluderer han seg med familien og støtter deg, eller så går du. Du er mor først og fremst, deretter kjæreste. Og at du har det godt er viktig.

[Anonym bruker]

Det er bedre med en lykkelig folrelder enn to ulykkelige foreldre.

 

 

Og samboeren din *er* jo faktisk slem mot deg, du lider og har vondt pga hans handlinger. Selv om han kanskje aldri ville løfte en finger mot deg, eller innser hvor vondt han gjør deg så kan han ikke kalles snill. Beklager.

 

En snill mann ser sin kjæres behov.

En snill mann stiller opp.

En snill mann hjelper sin kjære og støtter henne.

En snill mann lar ikke moren til sitt kommende barn sitte i kjelleren alene og gråte av frykt.

 

Du fortjener noe bedre og han fortjener ikke deg.

 

Datteren din fortjener ikke en pappa som ikke er der for henne.

 

 

 

 

 

Bruk gjerne han "andre" til å gi deg styrke til å bryte, men du bør kanskje ikke gå fra ett forhold til ett annet, heller gi deg selv tid til å rett og slett finne tilbake til den fantastiske personen og mamma'n jeg er sikker på du er. Stå på dine egene ben og innse at du ikke trenger en mann for å være lykkelig!

 

(huff, nå hørtes jeg veldig überfeminist ut.... : ) Jeg er lykkelig gift og ingen mannshater, altså!)

[Anonym bruker]

tusen takk for svar fra dere, det betyr enormt mye å få støtte.

 

Etter den ubehagelige hendelsen har ting endret seg. Samme kveld han klikka på meg kom han opp og beklaga seg, sa at han var lei sei for hvordan han oppførte seg osv. Jeg antar at det ser ut som om jeg ikke tør gå fra ham, men det er ikke tilfellet. Jeg ønsker virkelig ikke å gå fra ham, han er mitt alt...selv om han kan oppføre seg som en drittsekk og gjør at jeg er lei meg. Vi har hatt både oppturer og nedturer. Under nedturene er jeg kjempedeppa og var veldig langt nede da jeg skrev dette innlegget. Men oppturene er helt vidunderlige.

Denne andre mannen jeg nevnte har jeg kutta kontakten med, jeg følte jeg ble mer negativ ovenfor samboer bare ved å prate med ham og lengte etter en som kunne gi meg "alt".

Dette virker sikkert utrolig forvirrende, men jeg har ment alt jeg har skrevet om samboer og om mine følelser.

 

Faktum er at jeg klarer ikke dra fra ham, vi har så utrolig mye sammen, og når vi har det bra så er det himmelsk. Jeg håper bare at ting endrer seg fremover nå...at vi kan slippe unna krangler og uenigheter som gjør livet vanskelig å leve.

 

Jeg tar gjerne imot råd(mulig også kritikk over at jeg er naiv og godtroende)

[godiva med 3 gull]

Kan jeg spørre hvor gamle dere er??

Synes virkelig han er slem med deg, og han er nok klar over det selv. På den andre siden er det veldig mange forhold som går i stykker når man får første barnet!!

Begge er slitne, ikke overskudd og tid til hverandre og ting man tidligere kunne prioritere..

Vet godt hvordan det sårer når man føler seg alene om alt!!!!

Ville anbefale deg å gå til familierådgivning om du føler han er noe å satse videre på!

Vi gjorde det for en tid tilbake, og det hjalp faktisk veldig!

Det verste vil jeg tro er at han ikke er veldig opptatt av deres barn. Det er hvertfall noe jeg fant VELDIG sårende.

 

Men om du tror dette er en oppførsel som faller han naturlig... ja da ville jeg nok dratt var jeg deg. Du skal tross alt ha et godt liv..

[PrincessElisabeth]

Vi er rimelig unge begge to, jeg blir 20 og han er 21..

Jeg vet at han ikke er slik til vanlig, men slik har det vært en stund nå...men han har også forklart seg.

Han sier nå at han var ikke klar for å få barn nå, han ville egentlig hatt litt senere, men siden vi ble gravide så ville han ikke ta det bort.

Han sier at da hun ble født så ble han redd og skremt fordi det var virkelighet nå, og han har beklaga seg mange ganger for at han lot meg sitte alene.

Helt ærlig tror ikke jeg at han ser hvordan han er og hvordan han burde være. Han er sliten etter jobb, og det er jo forståelig, men jeg prøver å få ham til å innse selv at hun er glad i ham og vil ha litt nærhet med ham.

Og nå i det siste har han hatt mye overskudd og leker masse med henne, det har gradvis blitt bedre, særlig etter alvorspraten vår. Nå har han ferie og idag har han kosa masse med henne...DET gjør meg SÅ lykkelig!

 

Ting er virkelig på bedringens vei mellom oss to også, vi kommuniserer mye bedre enn på lenge etter jeg la alle kortene på bordet og sa at vi kunne ikke ha det slik. Og sa at hvis dette ikke bedra seg hadde vi det bedre fra hverandre.

Idag har han fiksa skapdøra på kjøkkenet og hjulpet meg med oppvasken(noe som nesten aldri har skjedd før) så jeg er kjempe glad nå

Jeg håper bare det holder seg slik, vi kan selvsagt krangle slik alle andre gjør.

 

Min mening er at å få en baby inn i et parforhold kan være en stor utfordring, og for min del gjorde det ikke noe bedre ved at jeg var deppa i svangerskapet og etter fødselen.

Nå har dette snudd seg kraftig, muligens fordi jeg endelig har kunnet begynne med trening og slanking(sliter med meg selv)

[PrincessElisabeth]

har bestemt meg for å ikke være anonym lenger, gitt mange opplysninger her som definerer at det er meg så ja...kommer ut av skapet:)

[Anonym bruker]

Huff... Leit å måtte dra deg ned når du virker så lykkelig, men det er virkelig ikke normalt å bli så glad bare fordi samboer har kosa med datteren sin og hjulpet til i huset....

Det er ting som du burde tatt for gitt.

Han samboeren din virker ikke god, og jeg ser flere tegn hos dere som tyder på at det er noe alvorlig galt.

Kom deg bort fra ham før jenta di blir så stor at han kan sette noen spor hos henne.

[Leirha]

Sorry å si det, men for guds skyld kom deg bort fra ham... Virker ikke som om han er videre intressert i verken deg eller barnet deres! Tror du vil få det MYE bedre uten han, selfølgelig blir det tøft i den første tiden, men det gir seg fortere enn du tror.

Vet hva jeg snakker om, har nemlig kastet bort 5 år av livet mitt på en som oppførte seg akkurat maken til det du nevner.

% år er altfor mye, skulle ønske jeg hadde gått før, men slett med usikkerthet, og trodde jeg var mer glad i han enn jeg var.

Selføgelig er du glad i han, men du ska ikke finne deg i alt.

 

Jeg vet at både min sønn og jeg hadde utrolig bra av å komme oss vekk.

Nå har jeg funnet drømmemannen(rett etter at jeg flyttet ut), vi skal gifte oss neste sommer og venter barn til ny året... Folk jeg kjenner og ikke kjenner sier jeg er en helt annen person nå enn før, en positiv, glad, ernergisk person som har mye å gi.

Imotsettning til før, da jeg bare var lei og trøtt...og skuffa.

Jeg vett det ikke er lett å gå, men tenk...hvordan vil du egntlig leve DITT liv?

 

Ønsker deg virkelig alt godt.

[Sissy-mams]

Kjære deg.

 

Det er tydelig at kameraten til mannen din er sjalu. Det er stor forskjell på modenheten hos gutter/menn i den alderen som disse mennene er. Får et inntrykk av at mannen din kanskje blir litt dratt mellom kameratrollen og den rollen han har som far og samboer.

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver i innleggene og svarene dine. Bortsett fra at jeg er 18 år eldre enn deg, har eldre barn og er skilt fra min første mann (det var en knalltøff prosess!). Jeg ble helt fortvilet da han sluttet å bry seg om meg. Han kranglet på det meste som hadde med økonomi å gjøre, selv om hans økonomi var mye sterkere enn min. Han spanderte ikke engang en kopp kaffe på meg når vi var ute. I ettertid viser det seg at vi som personer er veldig ulike, at han alltid har vært vant til å få viljen sin på alle felt og "straffer" dem som ikke lar ham få det. Vi gikk til familievernkontoret og fikk terapi der før vi gikk fra hverandre. Det burde vi gjort mange år før. Da kunne kanskje utfallet blitt anderledes, jeg vet ikke. Det var veldig nyttige samtaler vi hadde, men jeg opplevde også at han hadde veldig liten innsikt i hvilke konsekvenser det han sa og gjorde hadde. Uansett vil jeg anbefale at du bestiller time hos familievernkontoret. Når jeg leser hjemmesiden din og innleggene dine her får jeg inntrykk av at dere har et godt utgangspunkt. Alle forhold må jobbes med, og da er det veldig viktig at begge parter gjør sitt. Det hjelper ikke at bare du gjør ditt beste. Han må også investere tid og krefter for at det skal fungere. Dere er ganske uerfarne på en del ting som har med kommunikasjon og forventninger i et parforhold, og her kan familievernkontoret hjelpe dere. Det er en gratis tjeneste, med mange dyktige folk. Tiden dere bruker der er til det beste for dere og det herlige lille barnet deres.

 

Lykke til. Håper det ordner seg til det beste for dere alle tre.

 

Varm klem.

 

[Anonym bruker]

er dette så ille jenta mi så kom deg vekk. du kommer til å ødlegge deg selv, og det barnet trenger ikke en far som bare svikter. finn deg noen som tar vare på deg. kanskje han skjønner alvoret når du reiser. lykke til! om du kjenner på magefølelsen din vet du nok allerede svaret.

[Bdancer]

Jeg tror faktisk det var litt sannhet i det kompisen hans sa... Han virker ikke klar for å bli pappa og familiemann - og dette har kanskje han snakket med kompisen om. Han er ikke klar for denne livssituasjonen, og kompisen mener du er "slem som tvinger han til det" når du ble gravid. Ikke vet jeg om det svangerskapet var planlagt... men uansett om det var det, så har han kanskje ikke tenkt igjennom dette nøye nok og befinner seg nå i en situasjon i livet han ikke var klar for. Dette er jo ikke din skyld da. Vanskelig for en utenforstående å vite, men slik det høres ut så driter han faktisk i deg og er antageligvis ikke så glad i deg lenger (selv om det gjør vondt.. man vil jo gjerne tro det motsatte). Jeg hadde spurt han om hva han tenker rundt forholdet sånn følelsesmessig fra hans side, og hva han tenker rundt hans innsats for familien. Da får du nok svar du trenger for å eventuelt gjøre det slutt.. hvis dere flytter fra hverandre så må han faktisk ta mer ansvar. Farsbidrag + samvær.