er det bare meg som tenker slik??

[Anonym bruker]

jeg er nå i uke 31 i svangerskapet,og man skulle tro at jeg kunne begynne å glede meg over det lille vindunderet i magen...og alle spør om når jeg skal begynne å kjøpe inn ting,og gjøre istandt barneværelset,vennina mi som er i uke 24 har jo kommet lengre enn det jeg har gjort...men sannheten er at jeg faktisk kvier meg for å begynne...en del av meg vill så gjerne,men en annen del av meg tørr ikke,da jeg er hysterisk redd for at noe skal gå galt...enda jeg har vært på 3 ultralyder,og alt var i tipptopp standt med nurket mitt,jeg kjenner gode daglige spark,og alle prøvene man tar til svangerskapskontroll var kjempe fine,og jeg har ikke hatt verken blødninger eller smerter hitill i svangerskapet...men likavel har jeg slike tanker...huff blir så irritert på meg selv,og tenker også på samboeren min,som ikke kan vente til å begynne å kjøpe inn ting og tang...han har jo ventet lenge nok allerede...er det bare jeg som har det slik??

[Anonym bruker]

Jeg vet hvordan du har det. Dette er min nr 2 og alt er anderledes.

Mamma og jeg er veldig like og hun og fikk jente først for så å gå gravid med en gutt ( som jeg gjør nå ). Hun mistet denne gutten i 7 mnd ca der jeg er nå. Kjenner ekstra godt etter på alle tegn jeg nå.

Vet jo at sansynligheten er veldig liten, men det ligger hele tiden i bakhodet.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde det slik når vi ventet førstemann, men det var sikkert fordi jeg hadde en spontanabort i uke 8 først. Jeg torde nesten ikke kjøpe noen ting og, bare de mest nødvendige tingene som vogn, stellekommode, seng ol. Og jeg måtte forsikre meg på butikken om at jeg fikk levert det tilbake om det gikk galt. Klær hadde jeg nesten ikke.

 

Men det gikk bra og med andremann hadde jeg det litt mer klart og nå med tredjemann en det meste klart. Men husk, ALT trenger ikke å være ferdig til babyen kommer, man har ganske god tid etterpå også!!!

 

Men prøv å gled deg den siste tiden, når du har et normalt svangerskap vil det nok gå bra med deg også.