Odyssey og det nydelige nurket

[Stratos med 3 barn]

Ser du kommenterer i en tråd med den "stikkpinna". Har du født på ahus kanskje? Hva mente du med det?

[Gjest Odyssey&Mikrovampyren]

Fordi dette var typisk A-hus behandling. "feie bort" hendelser og gi totalt blaffen i pasientene sine. Dette gjelder ikke bare meg, altså. Så jeg ikke virker som en bitter pasient.

Jeg var kjempepositivt innstilt til ahus pga den fine oppfølgingen jeg fikk i svskapet men det endret seg jævlig fort etter det som hendte etterpå. Syns bare hele greien hørtes veldig ahus ut. Ikke bli hørt, og så feid bort.

[Stratos med 3 barn]

Hadde du giddi å fortalt meg hva som skjedde med deg under og etter fødsel? Har en histore selv forstår du, også skal jeg ha et barn til i november, så nå lurer jeg fælt på hva jeg skal gjøre :/

[Gjest Odyssey&Mikrovampyren]

Ja, det er greit, tar litt tid å rable ned alt men bare vent litt'a

[Gjest Odyssey&Mikrovampyren]

Møkkapc. Hadde skrevet kjempelangt så kortsluttet det. vi prøver igjen.

 

Møtte opp på a-hus 24 mai for å ta keisersnitt. Ble møtt av en svensk jordmor som skulle ha hovedansvaret for meg. Gikk for å ta kateter og veneflon , ble satt på et bad av alle ting. Hun presterte å sette veneflon fem ganger feil, og ble like sint hver gang mens jeg blødde som bare det og skyldte på meg. Fikk så inn en annen som tok det på to minutter og ikke så noe problem med årene mine.

Da ble den svenske jordmoren veldig sur og hardhendt, ba meg flytte meg på den og den måten ogble fryktelig irritabel. Jeg spurte hvilket rom vi kom å få, siden vi skulle ha enkeltrom pga bekkenløsningen min, angst samt at jeg hadde blitt operert. Da ble hun kjempesint og spurte hvem som hadde lovet meg dette - da viste jeg henne et papir på dette og hun ble rasende. Spurte henne om rommet var opptatt og om det var stor trafikk , "nei, men ska jag kasta ut non sjuke mammor då?" som at jeg på en måte krevde at noen som hadde det verre skulle bli tilsidesatt. Fikk utrolig dårlig samvittighet og begynte å gråte. Så satte hun kateteret kjempehardt og feil, jeg kunne ikke bevege meg og lå på en benk og gråt, fire meter fra callingen. Spurte henne om kateteret skulle gjøre så vondt , men det var visst bare meg det var noe galt med. Jeg gråt og gråt og ba henne hente mannen min, og jeg var veldig redd for å måtte være alene etterpå, men hun bare gikk. Jeg lå og gråt og var redd for operasjonen i nesten en halvtime, uten mulighet for å gå til callingen pga kateteret satt så feil. Da hun kom tilbake sa hun "Gråter ni enda???!" så sa jeg.. hent mannen min. Da hadde hun også vært og snakket med de andre på avdelingen som sa at jo, silje skulle få enkeltrom. Dette var hun veldig snurt for og brukte mot meg senere i oppholdet mitt.

Så kom tiden for at jeg skulle trilles ned til operasjon, og da klarte hun å smelle sengen i veggen så kateteret datt på gulvet og trakk enda mer, jeg begynte å hyle igjen fordi dette gjorde virkelig vondt. Da ba hun meg bare om å "slutte å syte, alle tålte litt knall og fall".

Hun var rett og slett veldig vemmelig mot meg. Da vi kom til operassjonalen var hun VELDIG snill om meg "Vi må passe på silje, hun har litt ekstra bagasje" osv.

Ble møtt av operasjonsteamet og ble flyttet over på en benk. De spurte hva som gjorde vondt og jeg sa kateteret. Hm, sa de og syntes liksom det var litt rart men ingen gadd å sjekke det.

Ble møtt av en anestesilege som var veldig hyggelig men..(kopierer fra bim her), dette hendte:

 

Hadde ks på torsdag. Har kommet meg fint, var oppe 3 timer etter kset og spiste middag i kantinen osv. Så ingen komplikasjoner etter keisersnittet.

Men..

Jeg ble trillet inn på operasjonsbordet klokken 1020, og i mine papirer står det at jeg har enorm sprøyteangst, men legen leste ikke journalen min, og jeg prøvde å si det men jeg ble på en måte ikke hørt. Han traff ikke spinalnerven min. Det gjorde sykt vondt da han prøvde å sette sprøyten, og det eneste stedet jeg kjente den var i venstre lårbein, som en jævlig strekk som at foten ble dratt ut. Dette sa jeg og han ble mer og mer frustrert fordi ha nikke traff. Jeg gråt og gråt og gråt og ba de legge meg i narkose, fordi det var så fælt. Mannen min satt på naborommet og hørte alt og ble rimelig fra seg han også. Jeg ba han ringe en annen lege, for han traff jo ikke, og mange av de andre sykepleierene sa det samme, ring bakvakten. Men neida, han hadde gjort dette 1000 ganger før så han kunne det. Ja tydeligvis ikke. Jeg ba om å få xylocain fordi dette gjorde så vondt - han nektet å sette den fordi da ville det bli to stikk i stedet for ett, men HALLO han hadde allerede stukket meg fra 1020 til 1050!!!!!!!! Tror jeg hadde klart ET ti liksom. 1115 ringte han ENDELIG bakvakt, og da kjente jeg at jeg blødde i fra ryggen. Bakvakten kom og leste journalen min, og sa "her går det mot en narkose, men jeg treffer nok så det skal du få slippe".. Satt der med bt på 145/115 og pulsen i 134 liksom.. og gråt.. hadde grått siden 1030.. Han traff heller ikke og satte bedøvende sprøyte så det ikke gjorde vondt.. Men jeg var så lei meg.

Plutselig 1128 sier de "her blir det narkose" og jeg får helt panikk og skriker at nei dere får ikke lov, jeg nekter, jeg må se mannen min, vær så snill, slutt osv.. men de hørte ikke på meg .. 1130 sovnet jeg og 1132 var hun ute.. Nå har jeg en "sjøsyk" følelelse i ryggen der jeg ble stukket, samt 10 stikk hvor jeg ble stukket gjentatte ganger og det er HER det gjør vondt, i ryggen og venstre lårbein.. Er så redd noe galt er skjedd, kan jeg ha blitt skadet?

Kan jeg klage på dette og hvor gjør jeg det? Er så lei meg for at ting ble som det ble.. Mannen min hørte meg gråte fra 1030-1128 og ingen gadd å tenke på han en gang der inne mens han ventet.. ganske vondt for oss begge (

 

Dette var selvsagt ikke noe særlig da det sto i mine papirer at jeg hadde sprøyteskrekk... Var heller ingen som snakket med mannen min, unntat hun svenske drittkjerringen som sto og smilte til han og sukket litt. Da hun kom inn og de hadde bestemet seg for at her blir det narkose, just like that så sa jeg at "du må si til tom at det blir sånn.." og jeg gråt og gråt og sa jeg vil ikke ha narkose, jeg føder faen meg heller vanlig, og jeg mente det virkelig. Jeg skrek til de at de fikk ikke lov å operere meg etter alt dette, hvorfor hører dere ikke på meg ropte jeg. Siste jeg husker er at jeg sovnet og tenkte at "nå dør jeg, og jeg blir aldri mamma i alle fall".

Fikk senere vite at mannen min ikke fikk vite at det ble narkose før han hørte at ungen skrek.

 

Så ble jeg trillet på barsel og da begynte det sinnssyke ammepresset. Greit, jeg skulle prøve - enda jeg har 2 brystreduksjoner. Den svenske jordmoren rett og slett rev og slet i puppene mine , og ungen begyte å gulpe blod fordi jeg bleh elt ødelagt. Da sa jeg at jeg gjerne ønsket å pumpe i stedet fordi dette ble for smertefullt. Men nei ikke faen, i følge jordmor, her skulle ungen settes til og gjerne gulpe blod. Jeg sa at hun kunne la være å dra meg i puppene - dette var ekkelt for meg grunnet endel seksuelt misbruk - men hun fortsatte mens jeg hadde jævlig vondt.

Fra 07 til 21 hadde ikke jenten fått NOE mat og hun skrek og skre og melken kom jo ikke - men det kom klumper.. og det begynte å gjøre skrekkelig vondt.. Da sa mannen mi nat vi ønsket å gi henne tillegg så hun sluttet å skrike, og at jeg begynte å bli tilstoppet, men da sa jordmor sverige : "Ønskar ni inte at gjøre hva som er best for barnet?" jo sa vi, men nå skriker hun og er så sulten. "Ni forstør jo hele ammingen, kan da faen ikke være så jævlig vanskelig å amme den ungen?".. Heldigvis kom min stemor og fikk nektet henne adgang til rommet. Men ammingen gikk enda ikke bra. ETterhvert orket jeg ikke være der - datteren mi nble flere ganger lagt på magen uten grunn osv.

Har nok glemt noe nå..

 

Dro hjem 3dje dagen , og melken kom ikke før 7 dager etterpå, og da var det ikke mer etter alle kulene.

Har vært my plaget med hodepine og ryggsmerter etter spinalbedøvelsen som feilet, og dette sa jeg klrt fra om på barsel, så de ringte og ba meg komme. Tok blodprøver og konkluderte med at her var ingen infeksjon, så hvorfor jeg hadde vondt i ryggen var jo merksnodig.

Ble møtt av en anestesilege på barsel som skulle diskutere med meg og han presterte å si "hvilken operasjon hadde du".. Ehh...

ETter å ha prøvd å prate med ham fikk jeg ingen gode svar, bare at "det er ingen infeksjon" og "vi stikker tre ganger" ja sa jeg, 3 ganger ,men jeg har 8-10 stikk i ryggen og ble stukket i over en time "..." sa han da.. Tilslutt fikk han hastverk og sa "Beklager stikkingen, jeg skal si i fra til de som gjorde det".

Når jeg har prøvd å ringe barsel i ettertid fraskriver de seg bare alt ansvar.

 

Hehe dette ble langt og knotete og har nok glemt masse. Uansett skal jeg aldri sette mine ben på det sykehuset der igjen. Ble veldig skuffet over at alt det negative innfridde med meg og.

 

Hva er din historie, da?

[Bertie_84]

Oi! Ville bare si at jeg synes VIRKELIG synd på deg:s

Det var godt at det gikk bra med dere tross alt!

 

 

[Stratos med 3 barn]

Huff! Nå vet jeg ihvertfall ikke hva jeg skal gjøre.....!

[Stratos med 3 barn]

Her er min historie:

På overtidskontroll syns jeg de hadde veldig liten respekt for meg som kvinne og for vaginaen min, om jeg kan si det slik... :/ Ble strippet og når jeg syntes det gjorde vondt, bare lo legen av meg og sa at om jeg ikke tålte det, kom jeg ikke til å klare en fødsel. Veldig oppmuntrende for en førstegangsfødende.

 

14 dager på overtid, ble det satt inn et ballongkateter. Fikk bekjed om å reise hjem igjen, hvilket jeg gjorde. Ballongen ramlet jo ut igjen idet vi kom hjem, så vi reiste bort igjen for å få modningspiller. Måtte da bo på sykehuset på 4 mannsrom, hvor det gjerne var både 5 og 6. Fødselen startet for den ene etter den andre, med stønn og ynk, så der var det bare ikke mulig å være! Satte meg i gangen, men det var jo rett utenfor døra til fødestuene..... Var skikkelig nedpsyket etter 2 dager med modningspiller og andres fødsler!

 

Endelig; 16 dager på overtid begynte det å skje noe. Jm ville ikke ha meg gående i gangene på natta så de ga meg en pille å sove på, noe som bare virket sånn delevis. Vannet gikk, noe de ikke trodde på så jeg måtte faktisk gå ut av senga for å bevise at vannet rant nedover bena mine. De skiftet da bare på senga å ba meg legge meg igjen. Fikk faktisk ikke fødestue før jeg sto på alle fire i senga og hylte som en gris. Stakars de 4 andre på det rommet den natta sier jeg bare!

 

De putta meg i dusjen som smertelindring og gikk. Det var bare såvidt jeg klarte å trekke i snora før det svartnet for meg. Spøy som en gris og var kjempe svimmel og kvalm, så alle tips om å gå, stå, puste rolig osv osv ble egentlig bare tull for meg. Måtte ligge på ryggen i senga og lukke øynene. Konsentrete meg om ikke å kaste opp ende mer eller besvime. Klarte ikke drikke vann eller prate. Jm var dessuten sur på meg fordi jeg ødela hele vaktordninga deres, fordi jeg ikke ønsket studenter under fødsel (gammel incest sak som ligger bak).

 

Etterhvert fikk jeg epidural, det eneste jm ville gi meg av smertelinding. Den viket litt på en rie og det var det, men riefremkallende dråper kunne hun ikke slå av! Så da ble smertene mine værre etter epidualen enn før.

 

Pressriene startet og jm tok på fødekappa kl 13. Kl 14 gikk hun igjen for ikke noe skjedde. Så da lå jeg der alene da, mens mannen min løp rundt for å få folk til å se til meg ihvertfall innimellom..... Kl. 16.30 kom det ei annen jm småhysterisk inn til meg å sa jeg hadde liggi altfor lenge med pressrier, så hun tilkalte leger. En haug av leger, hvorav den ene også var sur fordi mannen min sendte studenten ut igjen! Barnet ble forsøkt tatt med kopp, men denne glapp to ganger. Ny lege ble tilkaldt og da sa barnelegen at han ikke gadd vente lengre, så de fikk ringe han om noe skjedde.... Han sto nemlig å pratet i mobilen.....

 

Ny lege kom og da ble det fart på sakene. Full fart ned for hatsesnitt og etter det gikk det kjempe bra! Følte jeg fikk bedre oppfølging. Legen som utførte snittet beklaget 100 ganger rett etter snittet og var tom oppom meg på barsel for å se hvordan det gikk, så hun kan jeg ikke få fullrost godt nok.

 

Jeg ble lovet en avsluttende samtale om fødselen før jeg skulle hjem, men da satte de en uinteressert jm på saken, så det ente med at jeg måtte fortelle hvordan jeg hadde opplevd fødselen, uten at hun hadde noe å bidra med. Ikke veldig beroligende!

 

På barsel hadde jeg generelt inntrykk av at de hadde veldig mye å gjøre og dårlig tid til alt. Jeg turte ikke la sønnen min være sammen med de ansatte der på natta blant annet, for da lå det hauger av unger der og gråt og gråt..... Det tok noen dager før jeg forsto at ikke melken min var kommet også og det skuffer meg i grunnen at ikke noen tok tak i meg de nettene jeg gikk frem og tilbake i gangen, nyoperert og med en hylskrikende unge. De spurte om jeg hadde ammet han og det hadde jeg jo, men jeg var rett og slett for omtåket til å sjekke om det kom melk....

 

Skal snart føde igjen jeg da.... Gruer meg noe voldsomt! Veldig usikker på hva jeg skal gjøre.

[Gjest Odyssey&Mikrovampyren]

Leste det i den andre tråden, hehe. Uff mente ikke gjør deg mer redd da.

 

Men jeg ville ha bytta sykehus. Neste gang går jeg for kongsvinger eller Riksen.

[Stratos med 3 barn]

Jeg er bare så usikker på om det hjelper.....! Mye av dette er jo mennskelig og det er da de "samme folka" overalt eller? Vanskelig å tro at all dritten er havna på ahus liksom....

 

Nei fy. Jeg trøster meg med at det gikk rett vest sist, så det kan vel ikke bli værre? Og det kan jo i grunnen du også gjøre :/

[Gjest Odyssey&Mikrovampyren]

Sant nok, jeg fikk jo et planlagt katastrofesnitt, Hehe.

 

Men ahus har et frynset erykte helt fra den gangen de het SiA.. nekter å tro at det er bare tilfeldig at det er så mye om akkurat de..