Noen som har vært med i en sorggruppe her?

[Twintipp og himmelblå]

Hvor hendvendte dere dere hen? Og følte dere at dere fikk noe utbytte av det?

[Gjest]

sjekk om kreftforeningen har en lokal sorggruppe der du bor. Har aldri prøvd så jeg vet ikke noe om utbytte, men det virker som en god ide.

[Gjest]

Ja.

Det var gjennom Leve jeg kom i kontakt med dem, tror jeg.

Fransiskushjelpen i Oslo som arrangerte gruppa.

 

Hadde veldig utbytte av det, men så ble det nok.

Skal begynne igjen når babyen er født(og klarer å være et par timer uten meg)

 

En ting er å ha venner å snakke med, det hjelper jo veldig det også.

Men det er litt annerledes når det er flere andre som har opplevd noe av det samme som deg.

[Gjest]

Leve er jo etterlatte etter selvmord, men jeg vil tro at Fransiskushjelpen har flere "typer" grupper.

[Twintipp og himmelblå]

Takk for svar...

Oj, da Trubbel.. Vet ikke hva din "skjebne" er, men kondolerer...:-(

 

Føler jeg har behov for å snakke med noen som ikke kjenner meg, noen jeg vet ikke forteller meg kun hva jeg vil høre, og som vet hva jeg går igjennom..

 

Må man prate mye eller kan man velge å snakke når en føler for det? Det er ikke slik at en blir enda mer lei seg da, av alle de andre triste skjebnene?

[Gjest]

mamma har vært med i en sorggruppe nå. Ta kontakt med sykehuset der du bor, da betaler du bare en liten egenandel. mamma har litt blandede følelser for det egentlig, synes noe har vært positivt og noe ikke så positivt. jeg tror hun har hatt godt av det fordi hun har ikke taklet sorgen på en veldig bra måte.. Jeg personlig har måttet sørge for meg selv. Det kurset mamma har vært på har de måttet snakke alle sammen, fortelle om den de har mistet litt hver gang o.l.

[Gjest]

Faren min tok livet av seg, men det er mange år siden nå.

 

Det er utrolig deilig å gå i en sånn gruppe altså, selv om det tidvis er veldig tungt. Du får jo gjerne høre en del triste historier fra de andre..

Det er den tyngste delen av å gå i sorggruppe.

 

For min del var det grunnen til at jeg sluttet, det ble for mye sorg, og for mange triste skjebner, rett og slett.

 

Men det er kanskje ekstremt i en etterlatte etter selvmord-gruppe, det kan bli fryktelig makabert..

Naturlig nok.

 

Du sier selv det du føler for. Noen i gruppen min sa veldig lite før det hadde gått ganske lang tid. Det er opp til deg selv hvor mye du vil si, ingen tvinger deg til å si så mye. Vet ikke hvordan det er i andre grupper, men hos meg fortalte man bare hva man het, hvem man hadde mistet og når i presentasjonsrunden. Så var det opp til hver enkelt hvor mye mer man ville si.

 

Det aller beste med gruppene er det med å bare være sammen med andre som har opplevd (nesten!) det samme som deg..

[Twintipp og himmelblå]

Ok.. takk for svar mami..

Kan jeg spørre om hva du mener med og ikke takle sorgen på en god måte?

Jeg føler bare at alle andre forteller meg saker og ting, men ingen virkelig vet hvordan jeg har det.. Tror det hadde vært godt å prate med noen som VET..

[Twintipp og himmelblå]

Huff da Trubbel... så trist å høre om pappan din:-( Det må ha vært tøft..

Og takk for at du ville dele dine erfaringer.

Kanskje jeg har bedre av å snakke med en psykolog eller noe, er nettopp det som tar piffen fra meg, at mine nærmeste har det like ille som meg, og det blir en jo også litt nedbrutt av.

 

Jeg vil bare videre i livet, og orker ikke denne prossessen her.. Synes det er tungt! Vil bare fungere som alle andre, gå på jobb, lage middag, rydde osv. Og håper jeg kan få hjelp til å komme dit raskere..

 

Sender deg en god klem Trubbel:o)

[Gjest]

Hun er vel fortsatt veldig sint og frustrert fordi pappa døde og det ødelegger nok mye for henne.. Jeg tok et valg ganske tidlig om at jeg ikke orket å være sinna samtidig som jeg sørget, tror derfor at jeg fikk sørget mer ordentlig med en gang. Jeg skjønner veldig godt hva du mener, etter en stund blir det også sånn at folk nesten forventer at du skal ta deg sammen, lurer på hvorfor du er trist og gråter for eks, noen har også spurt oss om vi er lei oss fortsatt (ikke et år siden han ble borte engang) Folk forstår ikke før de havner i situasjonen selv..

[Twintipp og himmelblå]

Huff ja, vi sørger alle forskjellig! Den eneste trøsten er jo at det vil bli bedre med tiden.. Mamma mistet også mannen sin, han vi er oppvokst med. Det tok tid, men etterhvert bleknet sorgen og en ble ikke lenger trist av å snakke om ham, men glad:o)

 

Ja, folk tror jeg skal være fit for fight allerede nå, og mener jeg er rar som sørger enda.. Er 3 uker siden mamma døde! Synes det er veldig vanskelig å få til et liv som ikke inneholder mamma jeg, har jo aldri opplevd det før, og tapet er enormt for meg..

[Gjest]

Det er ikke så synd på meg lenger, det er snart 13 år siden det her.

Problemet mitt var at jeg ventet for lenge med å snakke med noen.

 

Jeg begynte hos psykolog rett før jeg begynte i sorggruppen, faktisk, det hjalp det og altså.

 

Det dummeste du kan gjøre er å prøve å forte deg med å komme videre, tror jeg. Før eller siden kommer sorgen til å innhente deg.

Det skjedde med meg i alle fall.

 

Sender en klem tilbake, Tonje.

[Gjest]

kjære Tonje,

 

det vil jo bli bedre, men 3 uker er ingenting. Jeg tror også det er ting du kan gjøre for deg selv som kan hjelpe. Lag en minnebok til Theodor. Har ikke gjort det selv, men leker med tanken nå for jeg blir trist hver gang jeg tenker på ungene som vokser opp uten en mormor. Skriv dagbok, kanskje du ikke orker hver dag, men sett ord på følelsene dine. Skrive dikt fungerer også som bra terapi for mange. Bruk folk rundt deg.....meg for eksempel.

 

klem

[Twintipp og himmelblå]

Takk for svar dere... Det setter jeg veldig stor pris på skal dere vite!!

 

Jeg er bare så lei av å være lei.. Føler jeg har vært lei meg så lenge, da alle mnd. i forkant også.. Vil ha et normalt liv, et liv som andre.. Føler det slettes ikke er greit å ha et liv uten mamma!! Vet jeg må, men orker ikke mer, blææhh!!! Har dager som er bedre enn andre altså, men tenker bare, hvorfor MEG og hvorfor MAMMA, mamman min???!!

Den snilleste og godeste av dem alle, og det er helt sant! Mamma var kjent for at hun hjalp alle, hun var der for alle, og jeg er avhengig av å snakke med mamma flere ganger hver dag!!

 

Savner hun så veldig!! Savner å se smilet til mamma, savner lukten av henne, savner at hun klør meg på ryggen, savner alle rådene, savner samtalene, savner alle de sene kveldene! Savner alt, så veldig...

 

Godt å få skrevet det ned her og, det er fanken så tøft til tider..

En vet ikke hva en har før en mister det.............

[Gjest]

den verste følelsen av dem alle er at det er så jævlig urettferdig......kjenner igjen tankene dine og følelsene dine, og det blir bedre. Men som sagt det tar tid. Først skal man gjennom det 1. året med alle merkedager. Så er det et nytt år og ikke alle dager er like viktige. Nå er det snart 6 år siden mamma døde....i august. Morsdagen er dritt på en måte og jula er alltid litt preget av savn. Bursdagen hennes er jeg helt lost. Bruk sommeren på deg selv, Theodor og mannen. Så snart du begynner å jobbe blir hverdagen annerledes. Du får nye ting å fokusere på.

[Twintipp og himmelblå]

Takk for svar og hjelp vennen, igjen må jeg vel si.. God du! :-)

Ja, det er så jævlig urettferdig!!!! Håper at vi en dag forstår mer av hvorfor dette skjedde oss.. Kanskje ett sted, til en annen tid er det en mening med dette!! Og den bør være jævlig god, for å si det mildt...

 

Jeg har en genser jeg kjøpte til mamma som fortsatt lukter som mamma, den tar jeg frem når det stormer som verst!

Heldigvis er ikke alle dager like dritt som i dag.

 

Håpe på en bedre dag i morgen, og da får jeg feripenger og tenkte å unne meg noe nytt:o))

 

Takk for at du er så god vennen!

 

Klem

[Ella i farta]

Jeg mistet stefaren min i selvmord i april i år. Har foreslått sorggrupper for mine to søsken (teknisk sett halvbror og stesøster) men det er ikke noe de har villet enda tror jeg...de liker egentlig best å snakke med kjente, så sånn er vi jo forskjellige. Personlig føler jeg ikke kan gå i sorggruppe fordi han ikke var min pappa. Skjønner følelsen din, mistet min morfar for når jeg var gravid med snuppen og var ikke "ferdig" med sorgen før for noen mnd siden. Da ble jeg veldig bitter for at jeg måtte starte på nytt. Men grunnet mye storm rundt han før han valgte det han gjorde, føltes det jo alle for oss også litt lettende...det at vi kunne leve faktisk nesten normale liv igjen.

 

Har samme forhold til mamma som du beskriver tonje og hadde det med morfar også...det er virkelig katastrofalt å miste en så sentral og utrolig viktig person i livet ditt. Men etterhvert tenke på minner med glede og ikke sorg...men det vil nok alltid gjøre vondt, spesielt når det skjer ting som du gjerne ville fortalt henne. Du er heldig som i alle fall har minner, for dte er noe min bror på 6 år ikke vil ha like mye av:( Føler minner selv også som en stor trøst i så stor sorg.

 

Skjønner godt hva du mener med at folk ikke forstår, at de tror livet går videre. Spesielt søstra mi sliter med det som går på skole, at ingen av vennene hennes skjønner hvorfor hun går rundt og er deppa osv...er som mamma og sa, folk forstår veldig i en kort periode og så orker de ikke mer...og det kan jeg godt forstå, for ingen vil jo egentlig ha el omgi seg med sorg:(

 

Sorgen går jo i bølger og man må tillate seg og ta alle sjansene man får på å stenge den ute...sånn at man får ladet opp. Jeg gjorde det veldig automatisk med min morfar...fordi jeg kort etter fikk et lite barn og ikke kunne fokusere på den sorgen da. Så det var først når han ble litt større og greide seg mer selv at sorgen kom helt plutselig og for fullt, 15-16 mnd etter. Da sørget jeg intensivt i noen mnd og nå begynner det å bli bedre.

[Gjest]

Jeg mistet lillesøsteren min for 2 år siden... Det er mange som tror at sorg er noe som går over like fort som det kommer, men da har de aldri opplevd sorg. Jeg finner megselv i å ha søsteren min i tankene mine i mange av mine handlinger om dagen. Jeg finner megselv i å måtte avbryte aktiviteter jeg driver med fordi jeg føler at hennes nærvær er for sterkt. Jeg har hatt ganske store problemer med å godta faktum som det er, spesielt også pga. blandende følelser av skyld. Jeg har snakket en del om søsteren min, men det er vanskelig for meg å riktig gå inn for hva jeg føler. For meg er det litt mer slik "det er ingen som vil forstå, uansett"... Selv om jeg vet vi er flere der ute som deler samme skjebne, ja kanskje sitter tilbake med samme følelsene.

 

Det ER tøft å miste noen... Noen ganger kommer man kanskje aldri helt over den største kneiken fordi det er en viss person man føler seg knyttet til, eller fordi man angrer så dypt på alt man ikke gjorde, fremfor det man gjorde. I mitt tilfelle ser jeg ofte tilbake og tenker "jeg skulle ha gjort ditt, eller jeg skulle ha gjort datt"...

 

Det er innmari slitsomt å leve sånn i sorg. For jeg må så ofte skjule det... Sette på et smil, være den samme glade jeg var før alt skjedde... Det er jo ofte slik at det er umulig for folk å virkelig forstå... Ikke alltid kanskje selv om vi tror det, men det har jeg i hvert fall overbevist megselv om..

 

Jeg lukket megselv og mine virkelige følelser rundt dette inne veldig lenge.... Sorggruppe tror jeg ikke hadde vært noe for meg. JA, det er folk som deler sorg slik som meg. Folk som har mistet de de har kjær. Men jeg føler nå slik at situasjonen rundt det som skjedde med min søster og min følelse av tap rundt det er så spesiell at ingen noensinne riktig vil forstå meg.

 

Jeg har valgt å gå til psykolog, og det har hjulpet meg litt. Jeg føler en lettelse ved å bare kunne snakke om alt mulig, selv om jeg er ganske påpasselig med hvor mye jeg åpner meg her og. Gradvis så får jeg hvert fall snakket om det... OG, kanskje det blir lettere med tiden...

 

Sorg er jo ikke en prosess som varer 3 uker også er alt fint... Det er jo ganske utrolig hvor dype spor et menneske kan sette...

 

Jeg tør nå hvert fall ikke påstå at jeg vet hvordan du har det... For det VET jeg faktisk ikke ettersom vi alle opplever og føler sorg så forskjellig.... Men jeg har nå hvert fall en anelse, og sender deg mange klemmer!