Da bikkja vår hadde en ekkel byll

[Gjest]

Bikkja vår hadde en ekkel byll på ryggen en gang. Det var en talgbyll. Mora mi hadde en tid i forkant før det gikk hull på byllen vært redd for at det kunne være en kreftsvulst, men en dag så gikk det hull på den byllen og talget kom ut og resten kunne klemmes ut. Det var mora mi som oppdaget det og som klemte ut resten av talget. Jeg husker at da mora mi fortalte at ho hadde oppdaget at det var gått hull på byllen og at ho hadde klemt ut talget, så kommenterte ho at jeg grein litt i fjeset da jeg hørte beskrivelsene av byllen. Da ble jeg fryktelig flau og sjenert. Jeg ble sjenert og skamfull fordi jeg følte meg pysete fordi jeg syntes noe var vemmelig og ekkelt som mora mi ikke reagerte på. Når mora mi indirekte kritiserte meg for det, så fikk jeg for meg at jeg så for meg i flere dager etterpå at det var talgbyll på maten min og jeg hørte for meg at mora mi sa "spis byllen, du!".

 

Var jeg unormal og pysete og dum og sprø som syntes det var ekkelt med den talgbyllen når mora mi ikke syntes det? Jeg følte meg mindreverdig og skamfull og dum når jeg reagerte med avsky på noe, når mora mi ikke gjorde det. Jeg syns det er flaut å være pysete når de som er rundt meg ikke er det. I fjor så hadde min svigemor et stygt sår som ikke ville gro. Svigerinna mi beskrev det såret som svært stygt å se på, verken jeg eller min mann så det, men svigerinna mi sa "du skulle bare sett hvor stygt det ser ut, jeg advarer deg virkelig mot å se det". Jeg fortalte mannen min det svigerinna mi hadde sagt, og da sa han at "før hadde jeg store problemer med å se blod og stygge sår ovs. men nå gjør det meg ikke noe". Da ble jeg flau og tenkte at jeg tror jeg ville reagere hvis jeg så det såret. Jeg kan jo ikke vite når jeg ikke har sett det, men jeg kan ikke for at jeg grøsser av ekle ting og ting som ser stygt og vondt ut. Så selv om jeg per definisjon er voksen så føler jeg meg veldig barnslig og dum som grøsser av bla. store ekle talgbyller og stygge sår,...

 

Har jeg grunn til å være flau for det?

[Gjest]

det er ikke noe å være flau for vel, jeg har det sånn med spytt og snørr.. såå hæslig å tråkke i en spyttklyse på gata, eller om noen spytter i nærheten av meg føler jeg at de spytta på meg og det er så hæslig:S

[Gjest]

Apropos spytt: Da jeg gikk på barneskolen, så ble jeg mobba fordi jeg bla. var redd for smitte. De andre barna på skolen hadde glede av å kline spytt på meg fordi jeg var så redd for smitte. Ungene flokket seg rundt meg når lærerne ikke så meg, og mange av de jeg gikk sammen med i klassen elsket å kline spytt på munnen min for å plage meg - fordi jeg var redd for smitte.

[Gjest]

fy faen så jævlig:S jeg har en sær fobi for teip,plaster, klistremerker og lignende.. pga ting jeg opplevde som lita.. det visste de i klassen min på videregående (!) og ofte hadde de teipa ned hele pulten min med teip:S jeg kunne kaste opp bare noen kom mot meg med en teipbit så det var ikke spesielt gøy:(

[Gjest]

Fobi mot teip var en rar fobi. Jeg har lest om at det finnes noen få i verden som har fobi mot eggeskall, det er visst en uhyre sjelden fobi. Noen har fobi mot tyngdekraften og uendeligheten, det er visst også sjelden.

 

Den gangen elevene klinte spytt på meg, så gjorde ikke lærerne en dritt for å hjelpe meg. Det var i Belgia. Når jeg gråtende gikk til lærerne og klaget over det jeg ble utsatt for, så sa lærerne tvert at de ikke trodde meg. Elevene nektet også å innrømme det de gjorde mot meg, så jeg gikk og led forferdelig psykisk fordi jeg ble mobbet så fælt på skolen. Ennå, selv om det er 20 år siden, så kan jeg se for meg og kjenne for meg den fortvilte følelsen, elevene kom stadig til meg og klinte spytt på meg og smilte ondskapsfullt. Men jeg var helt alene i verden og ingen ville hjelpe meg, verken lærere eller foreldre.