Gå til innhold

Hvor mange her lever i gode forhold? Når er det "lov" å gi opp?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har det ikke godt i ekteskapet mitt, og jeg tenker veldig mye på hvordan dette skal gå videre. Jeg er opptatt av ikke å ha urealistiske forventninger, og er redd for å gi opp før jeg føler at absolutt alt håp er ute. Dessverre begynner jeg å tro at vi nærmer oss det punktet nå.

Hvor mye skal man egentlig pålegge seg selv å tåle? Når er det "lov" å gi opp?

Hvor mange her føler at de lever i gode forhold? Ikke perfekte, det tror jeg ikke finnes, men som føler at de har det godt i forholdet? Hvor mange har en mann som tar sin del av nattevåk, stell og husarbeid? Som bygger deg opp, som du vet vil stå ved siden av deg hvis noe går galt? Som synes din mening teller like mye som sin egen? Som trøster deg dersom han kommer til å såre deg? Føler du deg trygg? Elsket?

Jeg setter veldig stor pris på svar. Jeg føler at jeg må prøve å finne ut av hva man egentlig kan kreve av et forhold i den virkelige verden, hvordan folk flest har det.

Jeg ønsker mer enn det meste annet å gi barna mine en god oppvekst med begge foreldrene til stede, men er det noe håp for det når jeg kan svare "nei" på alle spørsmålene over? Noen ganger kan jeg svare "ja", men da er det en uventet bonus, det er ikke noe jeg kan vente meg.

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

har ikke du det godt så har ikke barna dine det godt, dem er ikke tjent med at foreldrene ikke har det bra i et ekteskap/forhold...

 

jeg føler jeg har et godt forhold med sambo, perfekt? nei langt i fr amen vi utfyller hverandre bra=)

og jeg kan svare ja på alle spm dine der over, vi har opplevd mye sammen og jeg vet han vil stå ved min side samma søren hva som skjer....kanskj eikke utroskap men det hadde jeg aldri forventa heller...

 

om man skal få ting til å fungere så må man jobbe for det, og begge må gå helhjertet inn, ikke bare halvhjertet...men jeg synes at du har lov til å si at nok er nok, så lenge du føler at ting ikke er som de burde være for din egen del...kanskje føler han det samme?

 

uff var vel ikke til så mye hjelp jeg....

 

*sender over en klem*

Skrevet

Huff, så leit at du føler det slik. Men jeg tror at i noen forhold kan det være bedre å gi opp, kan hende både du og barna får det bedre slik.

 

Jeg er i et godt forhold, har en mann som stiller opp uansett hva som gjelder, føler meg trygg og elsket selv om vi har hatt vonde dager sammen så er mesteparten gode... Vi krever begge av hverandre av vi er tilstede for barna og hverandre, det er ikke urealitstisk!

 

Hva sier mannen da? har du tatt det opp med han?

Skrevet

Uff - sikkert ikke lett å ha det sånn....selv har jeg et veldig bra forhold (men, nei - ikke perfekt). Vi er veldig flinke å snakke sammen, og det tror jeg er det aller viktigste i et forhold! Vi er bestevenner!

Jeg føler meg veldig trygg sammen med ham og kan ikke tenke meg livet uten ham i det hele tatt. Han tar som en selvfølge sin del av både nattevåk og husarbeid - men i og med at han jobber dobbelt så mye som meg (og jeg jobber 100%.....) så blir det feil å dele det 50-50 syns jeg. Han er veldig omtenksom og hjelpsom, ikke bare mot meg, men mot de fleste. Han er veldig glad i mammaen sin og behandelr henne veldig bra - det tror jeg er et godt tegn;o)

Jeg føler meg veldig elsket, og han er flink å si det og å vise det. Føler meg veldig heldig som har funnet mannen som er far til mitt (snart mine) barn og som jeg vet jeg skal leve sammen med til vi blir gamle...

 

Syns de spm du stiller i inlegget ditt er viktige å kunne svare ja på om et forhold skal fungere. Føler du deg ikke elsket og satt pris på kan jeg tenke meg at det fort går nedenom og hjem...samme med den trygghetsfølelsen - den er i allefall veldig viktig for meg.

 

Lykke til - håper dere finner ut av det på en eller annen måte.

 

*Trøsteklem*

Skrevet

Det er ikke antall ja`er og nei`er på spørsmålene dine som er avgjørende for at mitt forhold er bra, i allefall.

Et forhold er å gi og ta, og respektere hverandre, være glad i hverandre.

Ingen forhold er perfekt, sier du.

Der er jeg faktisk uenig!

Et forhold er i mine øyne perfekt, når to mennesker gjør hverandre lykkelige. Alle opplever nedturer og dårlige dager, men det i seg selv gjør ikke foroldet mindre perfekt.

 

Jeg er selv gift med en veldig snill mann, men han er langt fra feilfri.

Han må ofte ha ting inn med teskje, og sier jeg ikke noe, blir det også skjelden gjort noe.

Vi "kvinnfolk" tenker og grubler mer enn en mann, og blir ofte fornærmet når ikke de er "sånn" som oss.

Menn er menn, noen er mer forståelsesfulle enn andre.

Men en ting som er sikkert, er at om du virkelig prater ut med din, så vil han nok ta seg selv i nakken og ta tak i problemene om du forteller at du ikke lengre ser dere to inn i framtida. Er han glad i deg, vil han gjøre alt for å beholde deg.

 

Menn lever lenge på de gode dagene i ett forhold, og velger ofte å ikke nevne evt. problemer i frykt for at de gode dagene skal forsvinne helt.

Jeg har alltid ment at man er sin egen lykkes smed, du kan ikke sitte å vente på lykken. Den må du gripe selv.

Og om det innebærer at du må gjøre en kraftanstrengelse i forholdet, så sett i gang!

Ofte hjelper det lite å gå rundt å være misfornøyd, om man ikke velger å ta opp problemer.

 

Du spør når det er lov å gi opp.

Jeg mener det er lov å gi opp hvis man blir bedratt, eller mishandlet enten psykisk eller fysisk.

"Jeg har ikke lengre følelser" er ikke en grunn for meg.

 

Det var i gode og onde dager at vi lovet å elske og ære hverandre, og det har jeg jammen meg tenkt å gjøre.

Det skal mye til før jeg gir opp mannen jeg gikk til alters med.

Ingenting skal være uprøvd når den beslutningen taes.

 

Du ble vel ikke mye klokere av mitt svar.

Jeg er bare av den oppfatning at gresset er skjelden grønnere på den andre siden, og så lenge man ikke blir som jeg sa bedratt eller mishandlet, må man jobbe litt for det man har. Det er alt for mange som bare gir opp når følelsene og håpløsheten overmanner en, og man ender som skilt.

 

Jeg vet at den dagen jeg giftet meg med min, var jeg så forelsket som det bare er mulig å bli, og jeg VET at med litt innsats fra begge, vil de følelsene ALLTID være mulig å hente igjen.

 

Det er han jeg har fortiden og deilige minner med, og uten han i framtida klarer jeg ikke engang tenke på.

 

Klem til deg, håper alt ordner seg.

Skrevet

Han vet godt hvordan jeg har det, jeg har tatt dette opp med ham flere ganger. Dessverre virker det ikke som om det fester seg og får noen følger. Han kan være forståelsesfull da, men når det gjelder skjer det ikke noe. Hvis vi ikke avtaler npoe annet, er det jeg som tar meg av den minste både på natten og om morgenen. Jeg orker ikke å diskutere det med ham om morgenen, for han blir så sint, kan skjelle meg ut fordi jeg vil ha ham til å stå opp når han er trøtt. Problemet er at han alltid er trøtt, det å sove kommer foran det meste annet for ham. At jeg også er trøtt etter en våkenatt er ikke med i regnestykket hans. Når vi er på besøk hos foreldrene mine kan han sove til klokka er ett/ halv to på formiddagen, jeg synes det er så flaut. Om hverdagene må jeg snakke til ham tre og fire ganger før han står opp, jeg tar meg av ungene, han stuper inn på badet og rett på jobb. Jeg har vært hjemme i permisjon til nå, jeg orker nesten ikke tenke på hvordan morgenene skal bli hvis jeg begynner å studere.

Hvis han sårer meg, og det gjør han ofte, blir han sint på meg for at jeg kan tro at han mente det slik og slik, ikke lei seg fordi han gjør ting som kan oppleves på den måten.

Det føles som at dersom ikke jeg drar lasset, blir vi stående helt stille.

Jeg er fryktelig sliten nå, mest mentalt.

Skrevet

Min mann gjør halvparten av husarbeidet, takker for maten jeg lager til ham, deler på alt arbeid med guttungen og min mening teller like mye som hans. Vi er begge stae, men diskuterer ting vi er uenig i og kommer alltid forholdsvis smertefritt til en løsning. Vi har like verdier og lik humor.

 

Dette er ikke urimelige ting å forvente i et forhold. Jeg tror du kan finne en bedre mann. Mange har, så hvorfor må du slå deg til ro med en egosentrisk drittunge?

Skrevet

jeg lever i et godt forhold nå, men har et brudd bak meg. Det var 7 års samboerskap med kamper hver eneste dag for å overleve og berge dette merkelige forholdet.

Når skal man gi opp? Når man har kjempet for mange kamper over for lang tid? Når man er utslitt av alle kampene, når man ikke har mer å kjempe for? Vi prøvde virkelig, men hos oss var det jeg som hadde alle feil, og jeg greide ikke å endre meg, hehe. Man endrer ikke den grunnleggende personligheten... Og når man innser det, så er kampen over, og vi valgte å gå fra hverandre.

For min del var det et avgjørende øyeblikk når jeg innså at jeg ikke gledet meg til samboern kom hjem fra jobb. Når jeg helst så at han reiste på en jordomseiling eller noe. Og var han borte en helg, så hadde jeg det veldig, veldig fint, i motsetning til når han var hjemme. Å grue seg til å se partneren sin, det er vondt og da var det best for OSS å bryte. Det ligger selvsagt mange ting bak her som jeg ikke vil utdype her.

 

Forskjellen er stor, og etter bruddet fant jeg fram til "mitt gamle jeg". Vennene mine kjente meg igjen, og jeg hadde det bedre enn på lenge. Da jeg flyttet ut og leverte fra meg nøklene, så gråt jeg ikke en tåre, alt var bare en lettelse. Det sier vel mye.

 

Forholdet mitt nå er noe heeeelt annet. Kan ikke sammenlignes, og selv om ikke alt er rosenrødt, så enes vi alltid før eller senere:)

Så når man skal gå fra hverandre, det er vel ulikt fra persn til person, men dette var mine erfaringer:)

Skrevet

Grunnen til at jeg begynner å føle at vi er ved veis ende snart, er akkurat det du sier: Jeg kjenner at jeg blir nedstemt når det nærmer seg den tida han kommer hjem fra jobb. Jeg blir glad når det er en av de dagene han trener, da er han borte nesten hele kvelden.

 

Han har alltid vært slik at dersom jeg er fortvilet og sitter og gråter rett foran ham, så ser han bare rett i veggen eller fortsetter å kjefte på meg. Han gjør ingen ting for å trøste eller finne ut hvorfor jeg er så lei meg. Slik har det vært i snart seks år, jeg orker snart ikke mer. Det bryter meg så veldig ned, selvtilliten og selvrespekten er snart helt borte. Dessverre er jeg redd dette er nettopp en del av den grunnleggende personligheten hans, noe som ikke kan endres. Det makter jeg ikke!

Skrevet

vi har bare vært sammen 2 år,men vi kjenner jo hverandre og tror ikke vi vil forandre oss,og etter vi fikk vår lille sønn,så vet jeg at jeg skal prøve alt for at vi alltid ska få det greit,men hvis man ikke har det greit og likevel har prøvd,så vil jeg si det er lov og gi opp,for man skal tross alt ha et godt liv selv og tror heller ikke ungene har det så mye bedre om man bor sammen og ikke har det bra.

 

Man vil gjør alt for ungene men man skal jo ha det godt selv også husk det,og barna merker at foreldrene ikke trives sammen mer...så tror nødvendigvis ikke alltid at de har det bedre om foreldrene bor sammen.

 

Menfor di om ikke min mann gjør like mye hjemme,og står opp og tar lillegutt på natta,så gjør han andre ting for oss,står opp kl 5 hver dag og går på jobb og kommer hjem kl 20....og det er ikke det at han ikke vil hjelpe til om natta men jeg sier at jeg skal ta det,syntes han skal sove det tumene før han skal på en lang arbeidsdag...

 

Og han er også veldig flink til og vise og si hvor mye han elsker meg....

Skrevet

Når man selv ikke har det godt er det på tide å gå. Barn, uansett alder, merker når mamma og pappa ikke har det bra sammen. Og jeg synes dete r viktig å gå fra hverandre før man kommer så langt at man blir bitter og sint. Det går også veldig utover unga. Man må sette opp en liste med hva som er det ABSOLUTT viktigste i et forhold, så så krysse ut det som ikke stemmer i forholdet. Hvis du må krysse ut bare EN så er det en enorm dealbreaker, så må du se på om det er noe som kan forandres på, om han er villig til å gjøre noe med seg selv. Men strengt tatt mener jeg at hvis man VIRKELIG er ment for hverandre, burde man ikke behøve å forandre seg..uansett hvilke uvaner man har.

 

Samboeren min er fantastisk. Og han ville aldri funnet på å såre meg. Han elsker meg, gjør meg trygg, lytter, står ved min side, og tar sin del av arbeidet.

Vi er ikke perfekte, vi krangler vi også (småkrangler), men vi er perfekte for hverandre

Skrevet

uff stakkars deg,jeg syntes rett og slett at dere skulle ta en pause og flytte fra hverandre og føler ingen av dere noe savn så har dere gjort det rette,du skal ikke ha det sånn at du ikke gleder deg til mannen din kommer hjem men motsatt,og du sliter deg selv ut med alle disse tankene i tillegg til å ta deg av dine barn alene,flytter du så slipper du tenke på han og får også litt fri når han skal ha ungene,som jeg mener han må stille opp for..

 

Hvordan syntes barna at pappa er? Merker de noe?

 

Min mann sier at vi må gi og ta,og er vi ikke enige så setter vi oss og finner en løsning som passe begge og møtes på midten,sånn må det bare være,vi må sette hverandre i hverandres situasjon og ta det derfra,han ser med en gang om jeg er lei meg eller missfornøyd og trøster meg og vi ordner opp,han er bare helt fantastisk akkurat der,han klarer ikke se at jeg er lei meg om det bare er for en filleting så setter han seg ned og lytter og gjør meg glad igjen...

 

Når ikke mannen din bryr seg om slike ting og ser du ikke har det bra så blir jeg lei meg på dine vegne...ta en pause du og se hvordan det går,det er DITT liv.

Skrevet

Det høres veldig ut som mitt og min ekssamboers forhold du beskriver. Vi var sammen i 11 år før vi bestemte oss for å flytte fra hverandre i vår. Han har alltid vært glad i andre mennesker og hater å sitte hjemme. Før vi fikk barn synes jeg dette var greit, men etter at vi fikk barn har jeg følt meg helt alene i forholdet. Han har hatt det på samme måten. Nå etter at han flyttet har jeg det helt forferdelig, fikk en skikkelig depresjon. Men samtidig vet jeg innerst inne at jeg kommer til å få det mye bedre uten han. Synes ikke man skal pine seg i et forhold, det er barna det til syvende og sist det går utover. Det merket vi på vår eldste. Hun var veldig mye sint, men nå er hun så snill og grei. Så hun er blitt roligere av at det ikke er så mye spenninger i heimen.

Det er en tøff avgjørelse å ta, men det er ikke bra å pine seg til å være i et forhold som tærer på dere alle sammen.

Skrevet

Hmmm...Tror jeg hadde tatt ungene og reist!

Lei deg en leilighet i nærheten av foreldrene dine! Av og til trengs det "oppvekkere" for at menn skal skjønne! Og er mannen din oppriktig glad i deg( selv om d kanskje ikke føles sånn nå) så vil han jobbe for å få deg hjem igjen! Men om mannen din kan forandre seg, er du da villig til å gi alt en ny start?

Skrevet

Han er flink til å gi meg pusterom i hverdagen, er jeg ikke opplagt jager han meg i køy for å ta en dupp. Han tar ofte barna med på utflukter, så jeg kan slappe av hjemme alene.

 

Han stiller 100% opp for meg i hverdagen, og er flink til å ta hensyn til meg og mine behov i en hektisk hverdag. Dessverre er han ikke alltid like flink til å få meg til å føle at jeg blir satt pris på, ved å gi komplimenter eller å si at han er glad i meg. Han er heller ikke den som overrasker med roser, men husker alltid bursdager og kjøper flotte gaver til jul. Alt i alt er han en super partner. Det er forresten han som har tatt det meste av nattevåk.

 

Om du føler at du kaster bort livet ditt, vil jeg si det er et alvorlig signal om at du bør gjøre noe. Og ikke heng deg for mye opp i "en oppvekst med begge foreldrene", om dere ikke har det bra sammen. For det er tross alt viktig at man selv har det bra også.

Skrevet

Jeg og mannen min har det godt. Ikke perfekt, men kan svare ja på alle spørsmålene dine.

Men det finnes jo både gode og onde dager i livet. Og iallefall når man er gift, har man lovet hverandre å stå sammen uansett. Jeg vil si det er urealistiske forventninger å tro at stemningen i et forhold skal være god hele tiden -det går vel i faser?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...