Angående flytting fra venner og kjente...

[Solskinnsbolla & solstrålene]

Ser det er en del som svarer i en tråd her at de aldri ville flytta langt fra venner og familie fordi da ville de ende opp som ensomme og viggo venneløse... Hmm... blir litt betenkt når jeg leser sånt...

Er jo dumt å la store sjanser gå fra seg p.g.a. sånne tanker! Man må ikke gå inn for at det blir forferdelig, da er det jo dømt til å gå i dass!

Flytter man til et sted man ikke kjenner en sjel, så må man jo bare komme seg ut blant folk da, bli kjent med folk. Man må jo i butikken, i barnehagen med ungen(e), møter folk i den nye jobben, ta seg en tur på byen inni mellom osv osv osv... Og som en annen skrev i et innlegg der, det er jo bare å rope ut her på dib, så finner man sikkert flere i samme trakter.

 

Man må ikke være så negativ til nye ting! Se lyst på det, og gi det en sjanse. Er jo ikke verre enn at man kan dra tilbake om ting ikke skulle fungere..!

[imsdal med julesmak]

Enig med du i det! Men så tok jeg baggasjen min med meg og flyttet 170 mil for å bo der min kjære bodde. Selvfølgelig savner jeg familien min, og de savner meg, men det er ingen livsnødvendighet for meg å bo vegg i vegg med min familie jeg stoler så pass på meg selv at jeg er sikker på at jeg klarer meg fint, og det har jeg også gjort de 6 årene jeg har bodd her. Kunne aldri tenke meg å flytte tilbake. Men andre kan jo føle det anderledes enn meg, uten at jeg dømmer de for det.

[Gøril (210406)]

Enig med deg Solskinnsbolla! Veldig godt skrevet

[Solskinnsbolla & solstrålene]

Jeg dømmer de ikke, alle er jo forskjellige, men man må jo kunne gi ting et forsøk. Så kan man heller si at man har prøvd og det funka ikke (hvis det ikke gjorde det...)...

[chill+enda en til]

Denne signerer jeg på. Jeg flytta fra østlandet til vestlandet for å jobbe for 5 år siden, Eneste jeg kjente her var tanta og onkelen min, Har ikke angret EN dag. Man skaffer seg fort et nettverk via jobb, studier (heldig der), på butikken, via bhg osv.

Man har veldig godt av å ta noen sjanser her i livet, og man kan vokse godt på å oppleve og å bo på et nytt sted.

 

[Fru HottenTott♥♥]

Enig med HI... Flyttet selv 6 timers kjøring med bil unna min familie og venner fordi min kjære fikk jobb her vi bor nå - ingen av oss kjente noen på den nye plassen.. Men omgangs kretsen blir bare større og større... Nytte ikke mure seg inne, og tenkte negativt... Alt går..

[Mamma til gutt06+jente mai-10]

Jo det er sant det. Men nå er det en gang sånn at vi er veldig forskjellige:) Noen flytter lett på seg, mens andre er veldig avhengig av å være sammen med nære og kjære. Det ser jeg jo bare i familien min. Har en storesøster som flyttet på seg for flere år siden, mens jeg selv må innrømme at jeg er for glad i å bo her, og for "avhengig" av familie og venner.

[Northernlights]

Jeg skal flytte 150 mil. Man får nye venner, og samtidlig beholder man de beste fra den "gamle" plassen.

Jeg er spent,nervøs og glad påsamme tid.Både gleder og gruer meg på mine vegne,men aller aller mest på barnas.

 

Man må tenke positivt, ellers blir alt bare fælt.

Jeg gleder meg fks til digert svømmebassenge rett utenfor, selv om man da må være uhyrlig forsiktig mht minsten.

Jeg får bare passe på enda bedre.

[Gjest]

skrev på det andre innlegget..

 

jeg og mannen min kjøpte leilighet på finn.no, og flytta 250 mil, fra stort hus, og egen bedrift, alt av familie og venner.. + at jeg var 1 månde på vei. vi hadde bare lyst å gjøre noe nytt.. jeg trivdes egentlig ikke der vi bodde, og ville bort. har bodd her nå i 1 år, og stooor trives, fått masse nye venner, og en liten gutt kom i januar )

[chill+enda en til]

Northernlights:

Du har jo flyttet fra Norge til USA også, slik jeg har forstått det... Da flytter man langt da

[fleXibel]

Det er enkelte som er avhengige av å ha venner og kjente rundt seg og er ikke så interessert i å få et nytt nettverk når de har allerede en fra før som de er trygg i...

 

Jeg flyttet fra hele sulamitten og angret ikke. Var litt tøft i begynnelsen, men nå når jeg drar tilbake til hjemtraktene en tur så savner jeg det "nye" hjemmet mitt..kan liksom ikke komme hjem til den nye plassenfort nok

 

Har nok mye med at etter jeg flytta hit så fikk jeg barn, giftet meg... og fikk nye bekjente..

[Katja]

Jeg og sambo flyttet 90 mil fra hjemplassen vår, fordi vi hadde lyst til å prøve noe nytt.

Vi trivdes fra første stund, og det ene prøveåret, ble til 7 år (og 2 barn).

Etter at vi hadde fått barn nummer to, flyttet vi tilbake til hjemplassen vår, for at ungene skulle få voksne opp med slekta i rundt seg.

Vi har bodd "hjemme" i 6 år nå, og både jeg og sambo savner den plassen vi bodde på i de 7 årene.

Vi snakker ofte om å flytte tilbake, men syns ikke vi kan gjøre det for ungene sin skyld.

Så man kan godt etablere seg på ett nytt sted, å få venner er ikke vanskelig hvis man går aktivt inn for å møte folk.

[winneboo]

Jo selfølgelig. Men det finnes jo en mellomting da. Jeg hadde aldri orket å bodd så langt fra familie og venner at vi måtte kjørt i timesvis eller ta fly for å besøke hverandre. Til vinteren flytter jeg 1,5 time fra hjembyen min å jeg syns det er helt greit. Kommer jo på en plass jeg ikke kjenner noen, men har fortsatt mulighet til å reise ned til foreldrene mine en lørdag\søndag hvor de får sett barnebarnet sitt.

Syns det er veldig viktig at jenta mi har jevnlig kontakt med de.

Men syns de er tøffe de som greier å flytte på andre siden av landet fra hjembyen, jeg hadde ikke greid det, å heller ikke gjort det.