Trenger råd fra dere stemødre....LANGT

[Anonym bruker]

Vil bare begynne med å si at jeg er ute etter råd, ikke etter utskjelling fra sinte biomødre, da kan dere heller la være å svare.

 

Jeg har i 5 år vært stemor til min manns 4 barn. De er i alderen 6-13. De har en oppdragelse som er stikk i strid med det meste jeg står for, (de lyver, stjeler i huset, har dårlig hygiene og er grisete, er stygg i munnen, er frekke mot andre folk, ødelegger tin i huset,sprer usanne ryker,har null bordskikk, er BORTSKJEMTE som F...i tillegg er de masete og klengete etc)Alle er ikke like ille da men... Dette er selvfølgelig begge foreldres ansvar, men det skal sies at far virkelig har prøvd å bedre oppdragelsen. Desverre er barna mest hos mor og hun tror ikke på oppdragelse, men lar dem stort sett styre seg selv, Da er det veldig vanskelig for far og rette opp det negative den tiden de er hos oss. Selvfølgelig er det på en måte synd på dem, men mor er umulig å snakke med. De første årene var jeg den perfekte stemor som stilte opp hele tiden, faktisk mer enn jeg burde ha gjort. Jeg var oppriktig glad i dem og brydde meg mye om dem. Den siste tiden har det vært veldig mye problemer med dem, eller mest med moren. Hun er virkelig noe for seg, og bruker all sin tid, enten hun eller vi har barna, på å sende stygge sms, spre stygge rykter om oss osv. Dette har gått lengre enn jeg tør fortelle her, men jeg kan si at det har fått min mann, (som er en fantastisk far for barna sine til tross for at han ikke alltid er like flink til å si fra) til å bryte sammen flere ganger. Dette påvirker også selvfølgelig vårt forhold. Vi har også en sønn sammen på 11 mnd, og nå kjenner jeg at jeg bare blir mer og mer redd for at disse barna skal påvirke ham til å bli sånn som dem. Sikker mange som syns jeg er slem, men jeg greier rett og slett ikke at de er i nærheten av ham, tar på ham osv. Er hele tiden redd for at de skal smitte han med noe ( de er alltid syke).... Ikke bare det, vanskelig å forklare å jeg kan rett og slett ikke noe for det, men jeg klarer bare ikke at de skal ha særlig mye med han å gjøre. Tror dette har kommet fordi det har vært så mye styr rundt dem med moren og pga alt hun har gjort for oss. Vet at dette ikke er barnas feil, men de snakker om henne hele tiden og stakkarene tro jo at dama er helt fantastisk. Er helt greit at de er der av og til og blir kjent på en måte, men jeg vil ikke at de eller gutten min skal tro at de er søsken, er viktig for meg å forklare mitt barn at de har en annen mamma å at selv om de gjør ditt og datt etc så gjør vi ikke sånn i vår familie. Ikke sikkert jeg forklarte så bra hvordan ting er, men det jeg egentlig har begynt å vurdere er om jeg bør forlate mannen min. Jeg kunne aldri tenke meg og be ham velge mellom meg og fortiden sin, men jeg er ikke sikker på om jeg greier å ha det sånn lengre. Jeg elsker ham virkelig og bryllupsdagen vår var den beste dagen i mitt liv bortsett fra fødselen da så klart, men jeg er ikke lykkelig sånn som det er pr i dag og jeg vet ikke annen råd. Kan ikke nekte ham å ha barna sine uansett hvor mye de ødelegger og griser...men jeg vil ikke leve sånn lengre. Noen som har et råd? Hv ville dere gjort? Ville dere ha ofret kjærligheten? Tror også at sønnen min ville få det bedre hvis han ikke måtte oppleve alt bråket og helvete de steller i stand hver gang de kommer, samt at jeg ville være mindre fortvilt.

[Gjest]

hei, kjenner meg igjen i noe av din situasjon. Stedatteren min har også en oppdragelse som ikke ligner grisen. Vi har diskutert mye og han har faktisk tatt tak i det verste. Men nå har jeg rett og slett tenkt til å sette meg ned med sambo og lage en liste over regler, rutiner og goder vi har i huset vårt. Slik at det senere blir lettere å lære ungen min de grensene og reglene. Jeg hadde også helt angst for at det skulle bli umulig å gi babyen min de verdier, kosthold og manerer som jeg vil kreve av mitt barn. Pga stebarnet. Tok meg en pause fra hele samværet jeg. jobbet og dro bort når hun var her en liten stund. Trengte en timeout. hvis du har muligheten til en slik timeout anbefales det og ofte er det mye som kan løses hvis mann setter seg ned og snakker med mannen. Og selvom mor ikke setter grenser og krever at de oppfører seg betyr ikke det at dere ikke kan kreve noe når de er hos dere. Lykketil... håper virkelig det løser seg og at barna, mannen din og babyen får glede ut av samværet.

[ana baroma]

Huff, må si at jeg fostår deg godt. Sånn hadde heller ikke orket å ha det! Når ungene er så store, så kan de tilpasse seg, og de kan fint følge reglene som er i deres hus. Men det kreves at man er konsekvent og at man bruker tid og krefter på det.

 

Den moren burde jo absolutt ha seg en smekk. Dersom hun sender SMS med trusler osv er jo det ulovlig, bare så det er sagt. Og hun kan også anmeldes for sjikanering dersom det er andre ting hun sender på telefonen. Er hun helt frisk? Det spørsmålet ville jeg stilt meg dersom det du skriver her er sant.

 

Jeg ville snakket med både barnevern og familievernkontoret for råd og veiledning. Mor trenger tydeligvis veiledning på dette med oppdragelse og grensesetting, og der kan BV hjelpe til. Hvis det er så ille at far bryter sammen og du vil bryte ekteskapet (som ellers er godt), så MÅ dere få hjelp før alt rakner for dere! Og om du flytter, så vil uansett ungen dere har sammen måtte ha noe med sine søsken å gjøre i forbindelse med samvær. Og er det verdt det?? Vil det løse problemene disse 4 barna tross alt har?

 

Få hjelp fra kvalifiserte fagpersoner og finn en vei ut av dette før dere går til grunne!!

Lykke til!

[Anonym bruker]

takk til begge dere som har svart. Nå har det seg sånn at vi allerede rømmer huset når de kommer. Drar til mine søsken, mine foreldre eller på tur. Sønnen min kan ikke ha noen av lekene sine framme når de er der, og sover han bråker de til han våkner. Derfor syns jeg ikke det er rettferdig mot ham å være der når de har samvær lengre.

Når det gjelder mor, er det umulig å snakke med henne. I hennes øyne er hun verdens beste mor, og alt hun gjør er riktig, både i henhold til barna og de andre avgjørelsene hun måtte ta i dagliglivet. Min mann er dårlig når det gjelder å ta opp ting med henne også, for hver gang han har prøvd har det resultert i krig. All hjelp uten fra er uaktuelt for ham, han er et typisk mannfolk der!

Å når det gjelder framtidig samvær, ville jeg nok ha flyttet veldig langt vekk. Både for bedre jobbmuligheter og for å komme nærmere min familie. Han ville ikke på noen måte ha fått et veldig regelmessig samvær så lenge sønnen vår er så liten, men ville vært velkommen til oss så ofte han ønsket det. For fremtiden ville jeg ha krevd at han hadde vår sønn på ulikt tidspunkt enn de andre.

[ana baroma]

Da må du jo nesten gi han et ultimatum, få orden på ungene sine, eller miste deg... Huff, dette høres så fælt ut!! men av og til renger jo mannfolk en vekker for å få fiksa ting. Og de det er mest synd i her er jo de fire ungene som må oppdra seg selv, vokser opp til å bli like ufordragelige voksne, og som kanskje får en redusert livskvalitet fordi man ikke skal be om hjelp utenfra???

Sett hardt mot hardt før det går alt for langt for dere begge... men det har de kanskje allerede gjort?

[Anonym bruker]

Oppdra barna dine helt uavhengig av hvordan stebarna oppfører seg. Fordi om dette kan skape avstand mellom barna, blir det underordnet din rett og ditt behov for å oppdra barna dine slik som du vil, og ikke minst dine barns rett til en god barndom med en god oppdragelse.

Du må være streng og kanllhard, for det er kalrt at stebarna vil påvirke fellesbarna, men du må presse ditt gjennom. Det vil gå opp for din mann at han er nødt til å følge opp. Stebarna dine er også såpass store at de kan vises ut av rommet om de etter reprimande ikke endrer oppførselen.

Det dreier seg om hele atmosfæren, hele stemningen i hjemmet, og det påvirker hvordan vi forholder oss til hverandre. Jeg kjenner meg delvis igjen i det du beskriver, og det er ikke lett å ha det slik. Det er ikke lett når hverdagen med og uten stebarna er totalt forskjellig.

Ødelegger, griser, kjefter, krangler, surmuler, roter, bråker, det er rett og slett ikke noe kos med dem i hus.

Når de ikke er hos oss, har vi gjerne litt musikk på, vi prater sammen, samtaler om ting som er noe. Det er en rolig og vennlig atmosfære, som egner seg til både lek og læring. Vi ler og tuller, og det er ikke slenging med dører, skriking, slåssing, og guffent. Vi spiser måltider og sitter ved bordet, og ruller ikke rundt på sofaen med hodet ned i en pose.

For meg er det viktig å signalisere til våre barn at det er slik vi har det når stebarna ikke er her som er normalt og det er uakseptabelt å ha det motsatt, og at etikke nytter å prøve seg på samme galeien.

 

Bli beinhard, stå på ditt, ikke bry deg om du da kan virke nedlatende. Det er de som gjør feil, og din mann med dem. Gi ting en sjangse til, bare aksepter at din mann her er litt svak, men gå ikke i fra han av den grunn. Sats på forholdet og på familien. Ta time.out, og begrense den negative innvirkeningen. Lykke til :-)

[#februar#]

Huff og huff. skjønner nå at jeg ikke skal klage.Det skal ikke være lett.Men jeg tror på det de andre skriver at du må holde deg hard og stå på ditt. Alle barn ser opp til de som er større enn seg,og vil ta etter alt de gjør-både bra og dårlig..... så du kan nok regne med at barnet ditt vil ta etter de andre dersom ting ikke forandrer seg. Har litt av den samme situasjonen som deg,men bare med en 10 åring heldigvis. Null oppdragels hos moren,surver,klager,raserianfall osv...god læremester for våre felles sønner på 3 år og 5mnd.Jeg står på mitt,han får oppføre seg ved bordet,rydde etter seg,ikke rope og skrike osv. Det blir det samme maset hver gang han kommer fra mora,og jeg blir den store stygge ulven i og med at far ikke er hjemme omtrent når han er her.

Mitt råd:stå på ditt,lag regler(bra kort og lignende er effektivt) ikke gi opp:-)