åhhhh, blir gal snart...

[Anonym bruker]

Har vært sammen med samboeren min i snart fem år, vi har et barn sammen. Hele forholdet har for min del vært mye opp og ned, jeg har vært ærlig med han om dette, men han synes jeg leter etter feil/ting jeg ikke er fornøyd med. Jeg synes jo det er ganske merkelig at vi har så vidt forskjellig syn på ting, at han er fornøyd, mens jeg er forholdsvis ofte ikke er fornøyd med forholdet. Grunnen til at jeg ikke har det så bra er vel at jeg ikke lenger har de helt store følelsene for han, har vært slik ei god stund, ca et år. Han er veldig snill, gjør alt for meg og jeg har ikke så mye å utsette på han, bortsett fra at jeg ikke vet om jeg elsker han lenger. Kjeder meg rett og slett i forholdet... Når vet man at nok er nok, når det er på tide å avslutte forholdet? Tenker selvsagt at barnet vårt fortjener foreldre som er glade i hverandre og som bor sammen, men hva med meg? Blir sprø av å tenke og gruble så mye over dette.

[Anonym bruker]

Huff, høres ikke bra ut. Har samme problemet, og skulle gjerne kommet med et råd, men jeg har dessverre ingen løsning. Vet bare at jeg ikke tør å forlate mannen min - vil at barna skal ha det så fint som mulig, og da er det best at vi er sammen og at jeg biter i meg en del ting. Men jeg har det ikke særlig fint.

[Anonym bruker]

Dere kunne kanskje prøve familirådgivning for å sette tanker og følelser litt på plass, snakk med helsestasjonen kanskje de kan formidle kontakt.

[Anonym bruker]

Har det akkurat på samme måten. Vi har vært sammen i snart 7 år og goft i 2. To barn.

 

Jeg tenker at jeg ikke lenger ser på han som en kjæreste men som en bror. Jeg elsker han, men ikke som en mann, som en bror. Jeg er alltid sur. Alltid sliten. Hvor bra er det for barna da? Tror jeg vil bli en bedre mor når jeg får det bedre selv. HAr ikke hatt det bra på 2-3 år. Kun små perioder. Han vil jo ikke være med en som ikke er tiltrukket av han og som ikke orker tanken på sex med han.

 

Jeg har bestemt meg for å gå. Men tar det pent. Ikke noen raske avsluttninger. Pakker i tankene. Planlegger, må fikse penger osv, derfor tar det pent. Vil såre han minst mulig. Det er ingens feil. Vår tid sammen er bare forbi. Nye ting venter i eventyret livet.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Åhh, det er så vanskelig... Jeg er også vedig mye sur og sint, et voldsomt temperament som jeg ikke hadde før. Bestemmer meg gang på gang at jeg må ta meg sammen og at ting kanskje blir bedre, men det funker jo ikke i lengden. Er jo ikke rett ovenfor han heller... Men skjønner ikke hvordan jeg skal tørre å gjøre det slutt, han kommer til å bli knust, alt det praktiske, alle drømmene jeg hadde for familien vår... Samtidig vet jeg at det ikke kommer til å være oss to for alltid. Godt å lufte litt tanker.

 

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tenkte også sånn. VAr livredd for å såre han. Altså, vi har snakket sammen i dag. Blitt enige om separasjon i dag. På en måte var han lettet fordi han vil ikke hadet sånn han heller. En kjerring som alltid er sur og truer med å gjøre det slutt med gjevne mellomrom. Poenget det gikk mye lettere enn jeg hadde trodd. Som reglel gjør det det. Er følelsene døde er de døde. Man kan ikke blåse liv i et lik.

 

Gjør det pent, ta det sakte. Ikke si jeg gjør det slutt uten at han er forberedet. Du må snakke med han at du ikke har det bra lenger, eks at du ikke kjenner deg igjen. Hva med å prøve terapi? Eller er du helt sikker på at det er dødt. Gi det i porsjoner. Så han ikke får sjokk. Har du fortalt han om tankene dine? HAn vet du ikke er fornøyd?!?

 

Skjønner deg godt. HAr hatt det akkurat på samme måte lenge. Dårlig samvittighet ovenfor barna, det praktiske, følelsene hans. Men barna har det ikke bra sånn som det er nå heller. jeg er jo alltid sur og sliten. Og det praktiske-det ordner seg-alltid.

BAre skriv mer, jeg skal sjekke her hver dag.

[Anonym bruker]

Takk for svar:-) Har snakka sammen vi også, men det ble jo det samme gamle...Jeg sier de samme tingene jeg har gjort mange ganger før, han stiller selvsagt alle de rette spørsmålene, men virker vel litt oppgitt over at jeg ikke bare kan ha det bra... Var inne på tanken om å prøve terapi, men jeg vet ikke... Ble i allefall enig om at noe må skje nå før ting blir veldig destruktivt. Og hva skjer, joda, etter en dag er det tilbake med kjefting og krangling, og jeg klarer bare ikke å slutte å irritere meg over han. Jeg er lei meg nå fordi det for alvor begynner å gå opp for meg at jeg ikke har noe særlig følelser igjen for han:-/ Vet ikke helt om han skjønner, og tar innover seg det jeg sier, selv om jeg alltid har vært direkte med han. Eller så er det nettopp derfor, at vi har hatt de samme samtalene så mange ganger før, uten at det har blitt slutt. Vet ikke helt om jeg egentlig vil være alene heller, vet ingenting... Synes bare det hele er trist. Hvor lenge brukte du på denne prosessen?

 

HI

[Anonym bruker]

Beklager sent svar, har hatt problemer med både gubben og internettoppkoplingen.

 

Han brukte også alltid det mot meg. At problemet mitt var at jeg levde i fortiden. Mente at jeg dro fram gammelt dritt hele tiden. Men det var jo ting som hadde såret meg dypt og ødelegger for nåtiden. Også mener han at jeg ikke kan ha det bra. At jeg må fokusere på det negative. Men det blir jo sånn når man har det dårlig. Man blir jo opphengt i det fordi ingenting fungerer. Den helvetes pmsen hadde jeg og. 14 dager der jeg irriterte meg grønn over han. Alt han sa og gjorde irriterte meg, bare ved å se på han ble jeg sur. Blir..

 

Vet ikke hvor lang tid prosessen tok. Har gått å klaget i to år. Så møtte jeg en i helgen som sa ting i klartekst til meg og da var det bare en ting å gjøre. Slutte å lure seg selv og kalle en spade for en spade.Har også gruet for det praktiske, økonomi osv. Men det ordner seg!

 

Nå er det 4 dager siden vi ble enige om separasjon. Føles så deilig. Plutselig ser jeg lyst på fremtiden, gleder meg til morgendagen, har mer energi, ser mer muligheter.

[Anonym bruker]

Dette er som og lese mine egne problemer-følelser og tanker!!! For litt siden så fortalte jeg han at jeg følte meg utslitt og deprimert pga at jeg synes forholdet vårt vanskelig.

 

Først sa han at han syns at alt var fint og at det var kansje sånn at jeg burde snakke med en psykolog!!!

 

Da sa jeg igjen:jeg føler meg trist pga forholdet vårt går til helvete--------- neida svare han..forholdet går dårlig for du er trist?

 

 

Han bare nekter og innse fakta noe som gjør at jeg prøver å unngå å snakke med han.Det er da jeg sjønner meg selv på hvorfor jeg er så innsluttet når det gjelder følelsene mine------han gjør det faktisk bare verre.Forholdet blir ikke bedre når vi snakker ut...jeg har innsett at han er totalt blind og faktisk ganske tett.....

 

 

Er så lei !!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg føler jo at det bare er meg det er noe galt med. Bare jeg kunne klart å være litt fornøyd så hadde alt blitt bra. eller tatt litt mer på han eller hatt litt mer sex. Tar hele skylden selv følelsesmessig, selv om jeg også ser han feil. Han har det sikkert sånn han og. Han føler jo også masse på at han ikke kan gjøre meg lykkelig osv.

Med en gang vi bestemte dette så var alt min feil hvertfall. Mitt syke hode, mitt frihetsbehov. Det tok tid før han innså noe. Jeg tror det er fordi vi er så forskjellige menn og kvinner. De har ikke samme følelser som oss.

 

Høres ikke ut som du har det noe bra nei. Så irriterende å ikke bli forstått.

[Anonym bruker]

Ja MEN det er nok ikke bare din feil!!!!

Det er det jeg også sliter med!!!

 

For det er jo kun jeg som er sur og sint hele tiden..Men jeg må bare innse at det faktisk ikke bare er min feil ...Han har tatt plassen som offeret i forholdet.Da kan han bare grine å gå ned på kne å be å si: Jeg mente det ikke sånn f.eks.eller ikke gå fra meg bla..bla.. bla!!

 

Jeg har blitt skikkelig bitch p.g.a jeg har innsett at han har på en måte lurt meg.lurt meg til å tro at det er bare jeg som skal bli fikst så skal alt gå bra mellom oss!!!!Han er liksom en snille uskyldige som bare får kjeft for ting som han mener jeg har missoppfattet.

 

Ellers så har har påstått at forholdet vårt er bra nok som det er når mitt hjerte faktisk blør....Alle di gangene jeg har sagt:Sorry baby men vær så snill å la meg gå...Jeg er ikke lykkelig!!! Du trenger ikke være min hoggestamme og jeg trenger å føle meg lykkelig

 

 

Men neida han har overtalt meg sikkert tusen ganger og jeg har slitt med dårlig samvittighet for at jeg har såret han og gått tilbake.Jeg har slitt pga jeg har følt at han har fortjent mye bedre enn meg som stadig går fra han

 

 

Men nå har jeg endelig fått øynene opp!!!

 

 

Han skal faen ikke få offerrollen for seg selv lenger!!!

 

Alle di gangene han har overtalt meg til å tro at alt mellom oss skal ordne seg...Han har brukt mye av min eller vår dyrebare tid for å få meg på gli..Han er ikke så uskylding som jeg ville ha det til!!!!!!!!!

 

 

 

 

OFF:=)

[Anonym bruker]

Nå som jeg har beveget meg litt fra han følelsesmessig ser jeg også hvor mye manipulering jeg har vært utsatt for. Han har et veldig bra selvbilde-liksom, har jo ikke det inni, men later som. Og klarer alltid å legge skylden på meg. jeg som er sur, jeg som er vanskelig osv. Men ser overhodet ikke seg selv. Jeg sliter meg skyldfølelse pga tidligere opplevelser og var lett å lure der. Trodde bare jeg forandret meg så ville det bli bra. Men hva med han? Han har jo ingen problemer så det var ikke noe vits for han å gå i terapi. Latterlig. Han sliter så jævelig med forholdet til foreldrene sine, men har bare lakt lokk på alt. Og later som alt er bra. Så stresser han rundt som han skulle vært hyperaktiv, og hvor kommer det fra. Selvinnsikt ja. Huff skulle ønske jeg var lesbisk, jenter har det lettere sånn, de skjønner hverandre.

 

Men du. hvorfor trenger du han tilatelse til å gå? Det bestemmer du selv?Han kommer aldri til å la deg gå v egen fri vilje. Du bestemmer over ditt liv. Hvis ikke, ha er du da?? Da har du gått i martyr fellen. Kom deg ut, noe bedre venter. Du bestemmer over deg. Du klarer deg. MAsse hjelp å få for enslige. Blir ikke fett, men hva så? Friheten er viktigere og det å ha det bra. Da blir du en bedre mor og.