Da pakker jeg tingene til sambo....

[Potetstappe]

Uff.. Skrev ett innelgg her for 3 dager siden, om at jeg tvilte på at forholdet kom til å holde. Sambo fortalte meg at han ikke visste om han elsket meg lenger.

Men han ville at vi skulle jobbe med forholdet og finne på mer sammen.

 

Dagen etter hadde han fri, og vi skulle være sammen. Vi sov lenge, og ble vekket av at en kamerat av han kom å lurte på om han kunne få noe hjelp med bilen. Sambo reiste sammen med han dit de pleier å mekke. Jeg sendte meld og spurte om vi kunne rekke en butikk som stengte 20. Det kunne vi sa han. Kl 20.15 fikk jeg meld om at han hadde glemt klokken. Kl 22 kom han hjem, og vi kjørte en tur uten å si et ord til hverandre. Kom hjem og så sovnet vi. Han sa han ikke skulle på jobb før på kvelden dagen etter og da kunne vi rekke den butikken jeg villle, og vi skulle kose oss sammen. Men han våknet kl 7 av at de ringte fra jobb og lurte på om han kunne jobbe. Han sa til meg at siden jeg ikke våknet før om et par timer så skulle han jobbe litt, og at han var hjemme i 10-11 tida. Kl 11.45 våknet jeg og ringte han, og han sa han var ferdig om en times tid og så kom hjem. Ei venninne lurte på om jeg ville være med på stranda, men jeg takket nei siden han snart skulle komme hjem. Så jeg vasket hele huset mens jeg ventet. Plutselig var kl 15 og jeg sendte meld og spurte om han var på vei hjem. Snart fikk jeg til svar. Kl 16.30 kom han hjem. Spurte om jeg skulle være med han på tur, og handle noe duker jeg har sett på. Men jeg hang opp klesvask og han hadde ikke tid til å vente. Så da sa han at han reiste på den andre jobben.

 

Etterpå fikk jeg en meld der det stod unnskyld gullet.

Jeg svarte at det var greit.

Han kom hjem fra jobb kl 2 inatt.

Da bare la han seg på sofaen å så på tv.

Jeg prøvde å spørre om hvordan vi skulle få forholdet til å funke når han ikke er her, og om det egentlig er noe vits. Han sa han tenkte mye på om det var best for baby at vi bodde sammen, eller om det var best at baby bodde med meg så han kunne jobbe 24 timer i døgnet, og ha fri og være med baby innimellom!

Så spurte han om jeg ville bade med han. Så sovnet han.

Halv 5 fikk jeg vekket han og vi la oss i sengen. Han sa ingenting til meg, og jeg visste ikke helt om vi skulle prøve videre eller om det var slutt. Jeg gråt til kl 7 på morgenen idag. Han bare sa, ikke vær så lei deg.

 

Våknet idag, og han skulle på jobb. Jeg spurte om vi fortsatt var kjærster, han sa ja, nusset meg og reiste.

Så hele tiden mens han har vært borte nå har jeg tenkt på hva jeg skal gjøre når han kommer hjem, så vi kan ha det litt fint.

Men ringte nå å spurte når han kom hjem, og da sa han at han var hos pappaen sin og at en kamerat skulle komme dit. Han lurte på hva jeg skulle, jeg sa jeg ikke visste, at jeg hadde lyst å være med han. Da sa han at det gikk ikke idag, men kanskje imorgen.

 

Nå er jeg så lei! Aner ikke hva jeg skal gjøre! Vi som alltid har hatt det så fint sammen.. Jeg elsker han så utrolig høyt! Gruer meg som faen til et liv uten han!

Men allikevel føler jeg at jeg fortjener en mann som virkelig er glad i meg.

Det er bedre å være alene og VITE at man er alene, enn å være sammen med noen og føle seg alene....?

[Xenaen]

Å han er nok gla i deg på sin egen lille rare måte! Men du må jo føle på om det er nok. Ikke sikkert du blir alenemor om du ber han flytte ut en periode, kan hende han kommer til sans og samling. Jeg kan ikke råde deg til hva du skal gjøre, du må finne ut sjøl.

 

Jeg har vært alenemor og ble veldig sterk og veldig sårbar av det. Det er trist på hverdagen når ingen deler de fine tingene. Og slitsomt når du skal rekke alt alene. Men som ting er nå, er du allerede alene om det meste, og du har i tillegg denne følelsesmessige berg-og dalbanen som han lager med sine ja og nei.

 

Men jeg mener det er en ting til du kan gjøre! Sette deg ned og fortelle hva du krever av et forhold - det å holde det en lover, stille opp, vise at man bryr seg osv. Lag ei liste over ting som du MÅ ha for å kunne være i forholdet - også kan han jo fortelle hva han krever av sin kjæreste. Og deretter se om det går an å lage en avtale som IKKE skal bli brutt...

 

Lykke til en masse, husk at det blir annerledes når baby kommer.

 

Og oppsøk gjerne profesjonell hjelp.

 

Stor klem til deg (PS, jeg ble også alenemor før baby ble født, det gikk heeelt fint!)

[jentebabymom]

ta en liten tenke pause

[Gull nr.5]

Hei lillemaven!Uff, så trist å høre at ting er så vanskelig for dere nå..Ut i fra innlegget ditt sitter jeg allikevel igjen med en følelse at dere i bunn og grunn er ordentelig glade i hverandre, og at forholdet allikevel er verdt å kjempe for!Under svangerskapet skjer det jo mye med både oss og kjærestene våre,og vi klarer vel ikke alltid å se ting fra den andres side.....det er vanskelig å gi råd om sånne ting, for til syvende og sist faller jo avgjørelsen på deg.Vil i allefall ønske deg lykke til og håper at dere kommer dere over kneika.Klem fra Tess@

[Potetstappe]

Nå har jeg snakket med noen venninner.

Hun ene har en sønn på 2 år, og lever absolutt ikke i et lykkelig parforhold. Hun og mannen holder på å gå fra hverandre nå, og hun sa det var bedre å alltid ha vært alene, enn å plutselig bli det. Og at det er verre for barna når de er så store at de får med seg hva som skjer når mamma og pappa går fra hverandre...

 

Jeg tenker mye på dette nå. Det er vel bedre at jeg bryter ut nå, og har noen uker å samle meg på, før baby kommer.

Samtidig er jeg så vanvittig feig!

Hvis jeg går nå... Så skal jeg aldri ligge i armkroken hans mer. Aldri mer støtte meg til han når det er noe som er vanskelig, og heller ikke dele gledene mine med han. At han skal bli noen andres, og at det skal komme ei ny jente i livet mitt som kommer til å bli "reservemamma"!

 

Jeg trodde vi skulle greie det her.

Bli en liten familie.

Omtrent annethvert minutt har jeg lyst å be han komme hjem, og si at det er slutt. Men samtidig vil jeg at han skal være hjemme inatt og at vi skal prate.

Men jeg vet jo at når han kommer hjem, så er han så sliten etter jobb at han ikke rekker å si hei engang før han sovner!

 

Jeg føler meg så utrolig dum som ikke bare greier å gå!!!

[Anonym bruker]

Viss du bryt ut no, so tenkjer du berre på deg sjølv. Det er ein unge på veg her. Bruk tida framover, snakk med gubben, snakk med andre som t.d. JM, lege, gode venner. Ikkje bryt ut no, for det kan vera at gubben din har fått panikk for det foreståande. Eg hadde sjølv ei veninne som fikk fødselangst.

 

Bruk tida til å snakka med han. Prøv å forstå han. Det er ikkje "berre" vi gravide som skal bli høyrde og forstått. Det er ikkje alltid enkelt å vera mann heller da. Dei skjønar ikkje alt som me går gjennom, kanskje er me heller ikkje flinke til å forklara oss, fortelja kva som skjer med oss, kva me tenkjer og føler.

 

Eg har "gått" 1 gong. Du skal vera 200% sikker i di sak før du tek avgjersla om å gjera det slutt. Eg sjølv brukte maaaaange år, og var i tillegg sikker på at eg gjorde det rette for meg og barnet mitt.

 

Lykke til!!!! Kjemp for han du er glad i!!!! Vis at du er glad i han!!!!

[SusyQ]

Nei, du tenker IKKE bare på deg selv om du bryter ut nå. Du tenker (som du også sier selv) på barnet inni magen din.

 

Er det bedre for babyen at mamma ligger og gråter seg i søvn? Bedre for den at konflikter, krangler og brudd kommer når den er gammel nok til å få det med seg? Eller er det best at dere bruker tiden fremover nå på å få til et ok forhold og et ordentlig samarbeid om barnet?

 

Ofte kan det være bedre å bryte når en fortsatt har litt respekt igjen for hverandre, i stedet for å vente til bitterhet og sjalusi gjør samarbeid umulig. I et parforhold må BEGGE ha lyst til å jobbe for å få det til å funke, og begge må ha lyst til å tilbringe tid sammen og prioritere hverandre. Hvis ikke er det liten vits.

 

Du og samboeren din trenger hvertfall å sette dere ned og ta en ordentlig prat om hva dere begge trenger i et forhold, og om dere virkelig har det godt sånn forholdene er nå. Prat gjerne med en utenforstående som legen din eller et familiekontor om du trenger råd.

 

Essensen er denne: Et forhold skal gjøre deg tryggere og gladere, ikke mer utrygg, usikker og trist. Da har du det bedre som singel, omgitt av venninner og familie som er glad i deg.

[Potetstappe]

Mener ikke å være krass i svaret mitt nå anonym.. Men alle sier prat med han. Hvordan skal jeg greie å prate med en som ikke er her? Og som omtrent bare sover når han er hjemme?

Jeg prøver ofte å prate med han, men får kun ja, nei eller vet ikke til svar..

 

Det med babyen, selvfølgelig skjønner jeg at det ikke bare er å gå når det er barn i bildet. Men det er da mange menn som går.. Hvorfor skal mammaene få så mye ekstra pes hvis de gjør det.

 

Jeg vil virkelig ikke gå, jeg vil ordne opp!

Men hvordan skal jeg greie det på egenhånd da....

[SusyQ]

Og forresten, Anoonym: Du sier "bruk tiden til å prate med ham". Men hvordan skal hun gjøre det når han verken er hjemme eller vil sette av tid til å være sammen med henne?

 

Noen gangen er det beste å være voksen, se virkeligheten i øynene og ta ansvar for sitt eget liv, sin egen lykke og fremtid.

[lemontree]

Får lyst til å stikke en trompet opp i øret hans og si at nå må han våkne, det skjer ting der hjemme, og han bør være der! Blir slått av det vakuumet det høres ut som at du står i...

 

Denne avgjørelsen tar du ikke aleine. Dere er to. Det høres ut som du er helt alene, og jeg forstår at du føler at du er det - det høres også som at du virkelig ikke når fram - men gir du ham egentlig en sjanse her? VET han hva som ruller seg opp, hva du er i ferd med å avgjøre på vegne av dere begge? Du må i hvertfall gi ham en mulighet til å reagere i forhold til situasjonen! Si ifra at du bryter snart ut av forholdet, og at nå er timen å reagere.

 

Det slår meg at du kan jo også "flytte", jeg mener du kunne kanskje dratt bort noen dager? Jenta deres er syk, men da må han kanskje ta seg av henne, han da. Ikke som en hevn, si bare at nå TRENGER DU VIRKELIG å komme deg ut fra disse fire veggene og få litt luft. Dra bort litt og tenke deg om. Si at du elsker ham, men er fortvilet over at dere ikke snakker sammen, og at han har brutt avtalene dere imellom, som var så viktige. Gi ham en mulighet til å VIRKELIG MÅTTE forholde seg til at han har en familie, at dere trenger ham. Jeg forsto ikke helt det der om at hvis han bodde alene så kunne han jobbe 24 t i døgnet? Er det sant, da? La ham smake på alene-far-tilværelsen noen dager... Såpass lenge at han føler at han har kontroll på det, får det til. (Mye ubalanse i forholdet vårt ble borte etter at jeg var på studietur i Kina i to uker...)

 

Det er virkelig ikke godt å være den som sitter alene og hører veggene rundt seg, og vente og vente. Han vet akkurat hvor frustrert du er, tror jeg, og kvier seg kanskje for å komme hjem - flykter litt? kanskje har han dypest sett dårlig samvittighet, og greier ikke enda en bebreidelse fra en han er glad i som han har skuffet - lettere å være på jobben da, som han vet at han får til...?

 

En liten pause er ikke det samme som at dere kommer til å gå fra hverandre og at alt det du ser for deg kommer til å skje. Du gir virkelig inntrykk av at du elsker ham, og også at han elsker deg. Dere har fremdelses mulighet til å jobbe litt for at dere skal høre hverandre igjen, og det skjer ikke uten at dere tar noen steg.

 

Å som jeg ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Mannfolk er rare. Men ein ting har me som er dei overlegne. Dei er mykje enklare enn oss.

Han er ikkje vekke 100% av tida. Stemmer ikkje det? Du må vera tøff!!!! Krevja at han brukar av tida si til å høyra på deg. Dessutan er du tøff!!! For du er jente! Og eg veit du klarar det!!!!

 

Tenk nøye over kva du vil seia til han. Brett ut alle dine tankar og kjensler. (Kva har du å tapa? Jau alt, spør du meg. For du er oppriktig glad i han. Han har ikkje sagt til deg at han ikkje bryr seg om deg, etter som eg har forstått.)

 

Og viss so gale skulle skje, at han vel å gå....ja, so er han ikkje deg verdig!

 

Gje ivertfall ikkje opp! Utan å kjempa for det du har kjært...med nebb og klø. Det vil du iallefall angra.....sitja att med ein masse ubesvarte spørsmål som gjer deg søvnlaus om natta. Det er betre å få svar enn å gå å grubla.....huff eg er ikkje noko flink å uttrykka meg....håpar du skjønnar kva eg prøver å seia på min klumsette måte....

[SusyQ]

Skjønner kjempegodt at du synes det er skummelt å tenke på et liv uten ham. Men som du sikkert egentlig vet: Frykt er ikke en god nok grunn til å være i et forhold. Ei heller at du er glad i ham (naturligvis er du det, det kommer du alltid til å være) og at det er trygt å ligge i armkroken hans.

 

Du fortjener mer enn som så. Du fortjener en som synes du er verdens beste jente og som blir glad for å få være sammen med deg!

 

Håper virkelig det ordner seg for deg :-) :-)

[Anonym bruker]

Greit nok det at ein skal vera vaksen og ta ansvar. Men, som bestemor mi seier: Det er altfor enkelt i dag...å gå frå kvarandre. Og eg er enig.

 

Eg seier ikkje at ein skal bli i eit forhold for kvar ein pris, men ein skal vita at ein har gjort ALT som står i eins makt for å ikkje angra på ting ein allerede har gjort....

 

Eg og håpar jo sjølvsagt at alt vil ordna seg til ditt beste....lykke til =o)

[SusyQ]

Er enig med bestemora di i at det er "for enkelt" å gå fra hverandre i dag. Men det føler jeg gjelder mest for par som er godt voksne, har vært gift i ørten år og har en lang historie sammen.

 

Hvis utgangspunktet ikke er der når man er så unge som vi, gjør det ofte vondt verre å klamre seg til noe som ikke funker. Istedenfor å drive med seigpining er det ofte bedre å jobbe for å få til godt og vellfungerende samarbeid så snart som mulig,- for barnets skyld.

:-)

[lemontree]

Beklager, lillemavan, jeg forvekslet deg nok litt med en anonym som fortalte mye det samme som deg, men som hadde en datter som var syk for tiden... men bortsett fra det, mener jeg jo det jeg skrev. Det gjør det jo også lettere for deg å dra et annet sted noen dager hvis dere ikke har en fra før, så slipper du å gå oppe i det hele tiden?

 

Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Lurer bare på .... hvorfor må han jobbe så mye da ?? det å være i et forholde er jo hardt , man skal ha tid til seg selv , til venner , og til hverandre , og når det kommer barn i bilde , blir det enda mindre tid å rutte med.. men er det en grunn for at han jobber så mye da ? kan han ikke jobbe mindre slik at det blir mere tid til at dere kan prate sammen om dette ??

[Potetstappe]

Han har startet eget firma, og dette krever virkelig sitt for å gå rundt. I starten måtte han jobbe for at folk skulle "få vite om han", sånn at han fikk kunder. Men så gikk det plutselig så bra at det er hoper seg opp med jobber. Dessuten er mammaen hans kausjonist på et lån han tok da han var 20. Hun har vært innlagt på psykriatisk nå og det er mye krangling dem imellom. Så hun har betalt ut hele lånet hans, og sendt kravet for pengene hun har lagt ut da hun betalte lånet, til inkasso. Bare for å være jævlig, sier hun til og med selv!

Så når et inkasso byrå krever 212 000 av deg, blir du litt stressa å må jobbe mye dessverre:-(

[lemontree]

Da har jeg stor forståelse for jobbingen hans. Har selv en selvstendig næringsdrivende sambo, og selv om han ikke har det presset du beskriver at din lever under, sier også han at egentlig kunne han jobbe døgnet rundt. Nå gjør han ikke det, da, han tar en god del helg, og han henter i barnehagen masse, jeg tror vi er akkurat like mye hjemme. Men da kan han altså det, kanskje ikke din sambo kan det akkurat nå. Innmari sllitsomt for dere begge, men så lenge det er en periode, og dere er enige om det og tar det som et felles prosjekt, er det jo ok. Du viser jo nettopp forståelse for det, også.

 

Men det er tydelig at ingen av dere føler dere verken sett eller forstått, at dere ikke møter forståelse for hva dere sliter med, hver på deres kant. Du sier at dere ikke har noe å snakke om - Hvis du fremdeles har lyst til å prøve å bygge forholdet opp igjen, kunne du ikke spørre litt om jobben? Vise skikkelig interesse, spørre og grave, se om du får ham på gli. Gi ham sympati for at det er tøft nå, skryte av alt han får til. Det er jo spennende det å starte firma, prøv å mobiliser ekte interesse for det, kanskje til og med føle at dette har du en del i, du gjør jo en jobb hjemme for at firmaet skal kunne realiseres. Og så kan du si med et smil at "nå trenger jeg litt skryt for det det har gjort" - og så kanskje kanskje kan dere begynne å løfte hverandre...?

 

Min erfaring er at dårlig samvittighet er skikkelig gift. Det kunne ha forgiftet forholdet vårt. Det er også veldig vanskelig å oppdage. Hos min sambo lå det en masse dårlig samvittighet under en masse surhet og utbrudd. Han følte at han sviktet, og ikke strakk til hjemme, og så gikk han til angrep på meg, særlig hvis jeg sa at jeg var sliten... Det var grusomt. Jeg forsto ingen ting, før vi gikk i terapi sammen, og han opplevde å få sympati for at han jobbet mye, få litt skryt av terapauten. Han vokste 1 meter, og begynte sakte å greie å være generøs tilbake. Nå kan jeg si at jeg er sliten, uten at han tar det som kritikk. Det er en lettelse!

 

Ny dag, håper den blir bra!!!

Stor klem til deg, det trenger du!!!

[julaugmamma]

Dette er bare et bittelite forslag. Har selv en mann som ikke er den flinkeste til å ta tid til prating. Men har funne et par teknikker som virker litt...

- Vi får får nesten alltid snakket ut litt om vi er på biltur. Da sitter vi jo bare der likevel.(holder bare vi skal på kjøpesenteret 3 mil unna...)

- Om vi er på seiltur. Han elsker det, og er mer positiv når jeg tar meg tid til å være med på hans interesser. Jeg føler ofte han er mer imøtekommende mot meg da.

- Skriv det i et brev. Gi det til han, og be han lese det når han føler han har tid. Noen gutter trenger også tid til å fordøye "kritikk" Prøv å kom med forslag til endringer han kan gjøre, f.eks at dere setter av en dag i uka som er for dere og babyen, altså en kveld han er hjemme. Men legg ikka all skyld på han, for dere er to om forholdet. Spør han om det er noen endringer DU kan gjøre..

Som sagt, bare noen forslag...

[Anonym bruker]

Det du skreiv her dahlm, er eg enig med deg i. Greit å vita for ei som har "vore i same båt".

 

Lykke til begge to.....eller alle her inne =) me treng det alle som ein. For uansett....so vil det blæsa litt i segla til alle innimellom....hjå nokon oftare enn andre *uheldigvis*

 

"Carpe Diem"

 

Ha ein flott dag alle saman. Sola skin fra knallblå himmel. Dagen skal nytast so god den kan. Me sjåast kanskje i kveldinga?!

 

Kos

[Gjest]

Jeg er enig med jentebabymom. Ta en tenkepause!

 

Det jeg lurer på når jeg leste innlegget ditt, er: Har dere vært flinke til å snakke sammen? Kommunikasjon er utrolig viktig. Mange er redde for å si rett ut det de føler til hverandre, være ærlige med hverandre.

 

Det at han har sagt at han ikke er så glad i deg lenger er derimot en annen ting. Når du vet det og tingene er som det er, er det kanskje greiere å vite at du er alene, enn å føle deg alene med han.

Og ja, du fortjener en som er vikelig glad i deg. Og HAN finnes der ute, det kan jeg love deg!

 

Det å bli alenemor er ikke det verste som kan hende. Har vært det selv engang. Og det kan være kjempeflott, og du få til det du vil!

 

Men ta det med ro, tenk deg litt om nå. Og ikke ta noen forhastede beslutninger. Kanskje det ville være en ide å snakke med noen profesjonelle om dette. Håper isåfall at hvis dere går fra hverandre nå, så vil du slippe å flytte. At det er han som finner seg et annet sted.

 

Men til slutt, hvis du har tenkt mye over dette, og du føler at det er det riktige, og at det nå er den rette tiden å gjøre det, så skal du bare be han flytte. Få litt avstand til hverandre. Kanskje det vil ordne seg etterhvert.

 

Og husk, du er ikke alene om å oppleve dette, det er det mange som gjør.

 

Lykke til videre i dine valg! Klem.

 

 

[SusyQ]

Det er veldig gode forslag julaugmamma. Menn synes generelt det er letere å prate når de gjør noe -kjører bil- går tur- svømmer - osv.

Da føler de seg ikke så "fanga" som når vi damer setter oss ned med dem i sofane og sier "vi må prate sammen".