Da pakker jeg tingene til sambo....

[Potetstappe]

Uff.. Skrev ett innelgg her for 3 dager siden, om at jeg tvilte på at forholdet kom til å holde. Sambo fortalte meg at han ikke visste om han elsket meg lenger.

Men han ville at vi skulle jobbe med forholdet og finne på mer sammen.

 

Dagen etter hadde han fri, og vi skulle være sammen. Vi sov lenge, og ble vekket av at en kamerat av han kom å lurte på om han kunne få noe hjelp med bilen. Sambo reiste sammen med han dit de pleier å mekke. Jeg sendte meld og spurte om vi kunne rekke en butikk som stengte 20. Det kunne vi sa han. Kl 20.15 fikk jeg meld om at han hadde glemt klokken. Kl 22 kom han hjem, og vi kjørte en tur uten å si et ord til hverandre. Kom hjem og så sovnet vi. Han sa han ikke skulle på jobb før på kvelden dagen etter og da kunne vi rekke den butikken jeg villle, og vi skulle kose oss sammen. Men han våknet kl 7 av at de ringte fra jobb og lurte på om han kunne jobbe. Han sa til meg at siden jeg ikke våknet før om et par timer så skulle han jobbe litt, og at han var hjemme i 10-11 tida. Kl 11.45 våknet jeg og ringte han, og han sa han var ferdig om en times tid og så kom hjem. Ei venninne lurte på om jeg ville være med på stranda, men jeg takket nei siden han snart skulle komme hjem. Så jeg vasket hele huset mens jeg ventet. Plutselig var kl 15 og jeg sendte meld og spurte om han var på vei hjem. Snart fikk jeg til svar. Kl 16.30 kom han hjem. Spurte om jeg skulle være med han på tur, og handle noe duker jeg har sett på. Men jeg hang opp klesvask og han hadde ikke tid til å vente. Så da sa han at han reiste på den andre jobben.

 

Etterpå fikk jeg en meld der det stod unnskyld gullet.

Jeg svarte at det var greit.

Han kom hjem fra jobb kl 2 inatt.

Da bare la han seg på sofaen å så på tv.

Jeg prøvde å spørre om hvordan vi skulle få forholdet til å funke når han ikke er her, og om det egentlig er noe vits. Han sa han tenkte mye på om det var best for baby at vi bodde sammen, eller om det var best at baby bodde med meg så han kunne jobbe 24 timer i døgnet, og ha fri og være med baby innimellom!

Så spurte han om jeg ville bade med han. Så sovnet han.

Halv 5 fikk jeg vekket han og vi la oss i sengen. Han sa ingenting til meg, og jeg visste ikke helt om vi skulle prøve videre eller om det var slutt. Jeg gråt til kl 7 på morgenen idag. Han bare sa, ikke vær så lei deg.

 

Våknet idag, og han skulle på jobb. Jeg spurte om vi fortsatt var kjærster, han sa ja, nusset meg og reiste.

Så hele tiden mens han har vært borte nå har jeg tenkt på hva jeg skal gjøre når han kommer hjem, så vi kan ha det litt fint.

Men ringte nå å spurte når han kom hjem, og da sa han at han var hos pappaen sin og at en kamerat skulle komme dit. Han lurte på hva jeg skulle, jeg sa jeg ikke visste, at jeg hadde lyst å være med han. Da sa han at det gikk ikke idag, men kanskje imorgen.

 

Nå er jeg så lei! Aner ikke hva jeg skal gjøre! Vi som alltid har hatt det så fint sammen.. Jeg elsker han så utrolig høyt! Gruer meg som faen til et liv uten han!

Men allikevel føler jeg at jeg fortjener en mann som virkelig er glad i meg.

Det er bedre å være alene og VITE at man er alene, enn å være sammen med noen og føle seg alene....?

[rampejenta - ny spire]

Huff stakkars deg.. Hørtes ikke noe gøy ut.. Mne kanskje hvis du kaster han ut så forstår han at du mener alvor og at han må skjerpe seg hvis dere skal ha ett forhold... Lykke til..

[litakine og Theodor]

Sender noen trøstende ord - og håper alt ordner seg. Det er uansett bedre å være singel enn det er å være i et forhold hvor mannen ikke elsker deg. Kanskje han tar til vett etterhvert, men uansett virker det som om han trenger et realt spark i ræva, du er tross alt gravid - synes han burde ha ofret litt for din del. Kanskje blir du mer lykkelig uten han - selv om det er skremmende å tenke på

[Tulletutta]

Trur dere må prøve å sette dere ned å snakka skikkelig igjenom problemene deres og ikkje gi opp med eingang. Eg og typen har hatt eit problem med at han jobber for mykje og no endelig har han skjønt det og bytter jobb der det ikkje er så mykje overtid. Virker jo som han er glad i deg selv om han tydligvis ikkje klarer å være der for deg sånn som du kunne tenkt deg. Og det virker som du er glad i han selv om dere er nede i ein dyp dal i forholdet, slik kan det jo avogtil være..

[Potetstappe]

Takk for svar.

Det er nettopp det jeg prøver å si til han. At alle forhold går opp og ned. Ingen bare er LYKKELIGE hele livet uten å jobbe for det!

Men han er ikke enig. Han tror at hvis det er meningen at man skal være sammen, så er man lykkelige og forelsket hele tiden....

[Tulletutta]

Nei sånn er det ikkje det trur eg virkelig ikkje.. Min og trudde det var slik til vi kom i ein skikkelig røff periode for ja vel 1 1/2 år siden. men vi kom over det vi, selv om det var snakk om at me skulle gå i frå kvarandre ei stund, men ville prøve ved å gi kvarandre litt meir tid. Gjere litt meir ting i lag, snakka i sammen om problemene som vi hadde då. og nå er vi sikrere i forholdet oss i mellom.. Men krangler som fillene fyker innimellom for det..

[Potetstappe]

Nå har jeg snakket med noen venninner.

Hun ene har en sønn på 2 år, og lever absolutt ikke i et lykkelig parforhold. Hun og mannen holder på å gå fra hverandre nå, og hun sa det var bedre å alltid ha vært alene, enn å plutselig bli det. Og at det er verre for barna når de er så store at de får med seg hva som skjer når mamma og pappa går fra hverandre...

 

Jeg tenker mye på dette nå. Det er vel bedre at jeg bryter ut nå, og har noen uker å samle meg på, før baby kommer.

Samtidig er jeg så vanvittig feig!

Hvis jeg går nå... Så skal jeg aldri ligge i armkroken hans mer. Aldri mer støtte meg til han når det er noe som er vanskelig, og heller ikke dele gledene mine med han. At han skal bli noen andres, og at det skal komme ei ny jente i livet mitt som kommer til å bli "reservemamma"!

 

Jeg trodde vi skulle greie det her.

Bli en liten familie.

Omtrent annethvert minutt har jeg lyst å be han komme hjem, og si at det er slutt. Men samtidig vil jeg at han skal være hjemme inatt og at vi skal prate.

Men jeg vet jo at når han kommer hjem, så er han så sliten etter jobb at han ikke rekker å si hei engang før han sovner!

 

Jeg føler meg så utrolig dum som ikke bare greier å gå!!!

[litakine og Theodor]

Det er vel aldri bare å gå, hvertfall med barn inne i bildet. Håper dere kommer frem til en løsning som funker mellom dere.

[Gjest]

Hei på deg! Jeg tror nok ikke løsninga er og kaste han på dør, det vil bare såre og ødelegge enda mere for dere. Dere trenger virkelig tid til og snakkes sammen og finne ut av ting, så jeg tror dere trenger hjelp av en samlivsrådgiver. Har selv brukt en slik en og er kjeeeempeglad for at jeg tok i mot hjelpa og ikke dro i fra mannen min, har aldri angra på det valget. Så følg hjerte ditt, og gjør det du mener er best for dere vennen. Du sier jo at du elsker han, men elsker han deg nok til og kunne gi slipp på kameratene sine av og til og gi dere mere tid ????

 

Mulig han også har det vanskelig, så det er derfor han er så mye sammen med dem. Bare en tanke som slo meg!

 

Uansett ønsker dere lykketil :-)

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

hei!!

Det kunne fint ha vært meg som var HI her, for jeg følte meg igjen i absolutt alt du skrev her! Jeg har flere ganger også tenkt at det er bedre og være alene og vite at man er alene, enn at man er i et forhold og føler seg alene, men så er det den tryggheten av og vite at man har han der, og som du sier, det og vite at man aldri mer skal få ligge i armkroken osv. Slik som det virker på meg, så er dere fryktelig glad i hverandre, men er inne i en veldig dårlig periode. Det haddde kanskje vært lurt og forsøke og prate med han, men når ikk det hjelper så er man likelangt. Kanskje han bare trenger en liten tankevekker, og det er gjerne akkurat den alene-uten-deg tiden han hadde trengt for og se hva han mister?

 

Sender mange gode trøsteklemmer hvertfall!

[Patetica fåkksi]

Hei Lillemaven!

 

Leste det andre innlegget ditt her om dagen ogsaa, synes saa synd paa deg som gaar gjennom dette naa..

 

Det eneste jeg kan si er at jeg haaper at det blir bedre, uansett hva du/dere bestemmer dere for. Det er ingen andre enn deg som veit akkurat hvordan du föler det, det er lett aa si "gaa fra ham, han er ikke verdt det" men det er du som elsker ham og baerer hans barn, og du maa ta den avgjörelsen.

 

Jeg syns selvfölgfelig ikke at du skal ha det vondt i mange aar framover bare fordi du ikke tör aa ta den avgjörelsen heller.. eneste jeg mener er at du maa virkelig höre paa deg selv, du vet best, og spör om raad og tanker her om du sitter litt fast.. Det er absolutt ikke lett, spesielt siden dere faar en baby hvert öyeblikk!

 

Önsker deg bare masse lykke til med den avgjörelsen du tar, skal tenke paa deg...

 

Klem!

[Potetstappe]

Det er så godt å kunne støtte seg litt på dere nå jenter!

Jeg vil igrunn gi alt for at vi skal komme oss igjennom dette. Men jeg vet ikke hvordan jeg kan greie det da han faktisk ikke er tilstede.

 

Helt enig i at han sikkert har det vanskelig nå. Men jeg skulle så ønske han kunne prate med meg om det. Men han vil ikke. Sier ingenting.

Det er derfor jeg vurderer å sende han på dør, så han skjønner at nå er det nok!

Men som det står over her, det kan ødelegge en masse mellom oss også..

 

Uff...

[Sommerfugl78]

Ååå, føler med deg. Det er så vondt, så vondt å være i en slik vanskelig periode. Som noen andre sa, så tror jeg kanskje han rømmer til kamerater og jobb fordi han også har det vanskelig. Gi dere begge litt tid, og kanskje snakk med en slik samlivsrådgiver. Kanskje kan du snakke med jordmor på Helsestasjon om du går der, om din situasjon? Jeg ville ikke tatt noen forhastede avgjørelser. Når barnet kommer, så får dere noe felles å være interessert i og gledes over.

 

Jeg tror nok heller ikke at det er slik at en skal være forelsket hele tiden. Alle mennesker har ulike behov og ønsker for hverandre. Kanskje han har for høye forventninger til et forhold? Og da blir det neppe bedre om han drar videre og finner ei ny. Hvis dere greier å snakke sammen, så kanskje du kan spørre han hva han savner i forholdet deres? Jeg tror ikke man finner "den rette", men de som finner hverandre, får finne det beste i den andre, og la det bli den rette for seg. Ingen har alt å tilby, så noe må man "fire på" og godta som det er. Ikke slik at man skal godta og godta og ikke ha det bra, men alt kan ikke bli som man ønsker og drømmer om. Så kanskje han må lære å se deg med nye øyne? Er det det han virkelig vil, å miste deg (og barnet)? Kanskje kjennes det som den enkleste veien nå, for å slippe unna alt det vankelige. Men tar dere tiden til hjelp, kan dere komme over den dype dalen og begynne å stige opp på den andre siden.

 

Dere må selv velge. Men jeg håper jeg kan bidra med noen tanker som kanskje kan hjelpe. Så kan jeg bare si lykke til !

Hilsen ei medsøster som har steget langt opp på den andre siden av dalen. *klem*

[Moder'n-2]

Da tar typen din feil. Det er først når man ser at man kan takle problemer, at man forstår at forholdet har en fremtid! Det mener i alle fall jeg. Jeg og kjæresten min hadde et helt fint forhold, og jeg var meget glad i ham. Men det var først etter vår første uoverensstemmelse, og jeg så hvor fint vi klarte å løse den, at jeg forstod at dette var noe mer enn bare et kjæresteforhold.

 

Og nå, etter snart sju år, er vi gift, og venter vårt første felles barn.

[velsignet med to]

Vil først bare si at jeg synes forferdelig synd i deg som går gjennom dette nå, men du er så absolutt ikke alene om det. Vi hadde det omtrent slik for ca et og et halvt år siden, hvor samboeren min studerte og han gjorde ikke stort annet enn å være på skolen, samme hvor mye jeg maste. Det endte med at vi tilslutt nesten ikke snakka med hverandre, vi bare bodde sammen som fremmede. Etter å ha hatt det slik en stund sa jeg ifra at jeg ikke orket mer av dette, jeg ville heller bo alene. Så han pakket bagen sin, og bodde noen dager hos en studiekamerat. Vi fikk nok begge tenkt oss godt om på disse dagene. Etter 4 dager hver for oss, uten noe som helst kontakt, henta jeg ham. Og vi merker så utrolig godt nå at vi har vokst på det, både hver for oss og i forholdet vårt.

 

Så lykke til, jeg håper virkelig det ordner seg til det beste for dere!