Gruer meg så vanvittig til sommerferien!! :-(

[Anonym bruker]

Og jeg vet det bare er jeg som kan gjøre noe med det...

 

Jeg er høygravid. Har ei jente på 2 år som skal ha ferie fra barnehagen fire uker i løpet av slutten av juni og i juli. Stebarnet mitt skal være her en uke juni og to i juli. Mannen min har fri den uka i juni, men ikke i juli. Vi har egentlig folk rundt oss som kan avlaste, men vet det kommer til å bli vanskelig. Jeg har ikke lyst til at hun på 2 år skal være borte så lenge av gangen. Blir stor nok forandring når det kommer en baby om hun nesten ikke skal være hjemme i ferien også. Men jeg vet ikke om jeg vil klare å ha dem begge alene i to uker (på dagtid) rett før termin. Syns heller ikke vi kan bare "sende bort" stebarnet, mens fellesbarnet får være hjemme.

 

Jeg vet at ting sikkert ordner seg underveis. Men jeg gruer meg likevel. Alt blir så mye vanskeligere når det er stebarn inn i bilde. Blir mange tanker man antageligvis ellers ikke ville hatt. Nå skal jeg ikke bare ta hensyn til meg, min mann og mine barn. Men også til hva stebarnets mor måtte mene, hva besteforeldrene måtte mene (viktig å ikke forskjellesbehandle selv om de gjør det hele tiden), og ikke minst hva stebarnet måtte mene...

 

Føler jeg er utslitt FØR ferien begynner. Må legge til at jeg har vært sykemeldt store deler av svangerskapet. Er derfor vant til å ha formiddagen for meg selv slik at jeg kan slappe av. Har fått streng beskjed av lege å sende toåringen mest mulig i barnehage. Hvordan blir det da med så mange uker med fullt kjør like før termin??

[Anonym bruker]

Du, dersom du har fått beskjed om å ta det med ro, så må du ordne deg med avlastning på dagtid når pappan er på jobb:)

Så enkelt er det! La far fikse den biffen, sånn at du ikke sliter deg ut før fødselen. Da vil du ha mer overskudd til stedatteren din på ettermiddagen, og dere kan ha en fin ferie likevel!

[Anonym bruker]

Enig med den andre. Dette får faren ta seg av. Han skal akkurat nå først og fremst støtte deg der du trenger det, så han får finne pass til de andre barna. Hos oss er ikke dette med hvor stebarna skal være når vi får barn nå et veldig stort problem. Men det eldste fellesbarnet vårt som fremdeles er liten, må vi jo ha orden på. Det blir barnehage og mormor. Mormor kommer til oss, og barnet skal til mormor.

Sist var det problematisk i forhold til samvær med hans unger, og det skal ikke gjenta seg med vårt. Jeg tror ærligtalt ikke at barn har det ille hos andre, enn hos den som nettopp har fødet. Det finnes da så mange andre ressurss personer i livet til ungene, enn akkurat meg.

Ser hvordan venninnene mine ordner seg, de får inn hjelp og støtte og alle hejlper til. Det er skjelden at en tar på seg pass av andre sine unger mens man er i barsel.

En får bare ikke bry seg om disse følelsene som kommer snikende med stebarn, at vi kan ikke gjøre ditt og vi kan ikke gjøre datt. For hadde de vært våre så hadde de sikkert ikke stått ved barselsenga fra morgen til kveld da heller. Ikke hadde far kun vært opptatt med de eldste, og ikke hjulpet støttet mor, fordi han var opptatt.

Nå når det er snakk om nummer to, så vet jeg mer, jeg er trygg på meg selv, det dreier seg ikke om å skyve noen bort. Men det dreier seg om hva som er praktisk, og hva en har kapasitet til.

Jeg elsker mitt barn, og akkurat hvor mange timer han er borte fra meg, hvor mange netter etter jeg har født nummer to er ikke noe mål på dette. Behandle stebarna som dine egne, få andre inn til hjelp og avlastning.

Lykke til!

[~~DoraDora~~]

Helt enig!