Jeg er en masekjerring!

[Rosenrød]

Jeg har en datter på tre mnd sammen med kjæresten min. Vi er begge studenter og jeg tenkte derfor under graviditeten at jeg kom til å få masse hjelp av han når babyen kom. Han har ikke rett på fødselspermisjon, derfor er det jeg som er hjemme. Jeg ammer også.

 

Nå har vi kommet inn i en veldig vond sirkel som jeg lurer på om det i det hele tatt er mulig å snu. Han studerer og har to jobber ved siden av. I tillegg spiller han fotball (to treninger i uka) og er aktiv fotballsupporter som drar på nesten alle bortekamper. Dette fører med seg at han ikke er særlig mye hjemme. Han er hjemme bare noen timer av gangen også må han stikke igjen. En typisk dag for oss ser slik ut: Han drar på skolen i titida, kommer hjem ett og drar igjen i sjutida. Kommer hjem igjen rundt halv elleve. Ofte har han også flere ærender som han bruker masse tid på å få utført. I går skulle han feks innom jobben, det brukte han nærmere en time på (jobben ligger ca fem unna med bil).

 

Når han er hjemme sitter han stort sett foran dataen eller ser TV, han må ha underholdning hele tida. Jeg skulle ønske han tok mer initiativ til å passe datteren vår så jeg kunne komme meg litt ut. Jeg ammer så det er ikke så mange timene jeg kan være borte, men likevel. Han tar heller ikke noe av ansvaret med husarbeid og stell av datteren vår når han er hjemme uten at jeg må be han. Jeg er ikke den som går stille i dørene så det blir til at jeg maser og maser og kjefter og kjefter. Føler virkelig ikke at det er en slik person jeg vil være.

 

Krevde for litt siden at han droppet fotballtreningen sånn at han kunne være mer hjemme. Det gjorde han, men plutselig begynte han å si at "jeg tror jeg dropper treningen i kveld, men kanskje jeg kan dra bort til xxx og spille playstation i stedet?". Da blir jo liksom poenget borte ikke sant? Dette fører selvsagt med seg mer kjefting fra min side.

 

I går snakket vi ut om det, og han sa han hadde vurdert å gjøre det slutt med meg fordi jeg maser så mye. Vet han er utrolig glad i både meg og datteren vår, så det er ikke det det står på. Hva i all verden skal vi gjøre for å komme oss ut av denne sirkelen??

[Anonym bruker]

Bedre kommunikasjon ? Eller kommunikasjon på en annen måte?

Hva med å si at du ser at du kjefter og maser, og at du vil at ting skal bli bedre, for du liker ikke å være slik. Be han en kveld prioritere dere slik at dere får prate. si du trenger hjelp fra han, for ellers klarer du det ikke selv. Det gjør dere jo begge ulykkelige, og dere er jo glade i hverandre og vil at det skal funke. slik jeg forstår det kjefter du jo fordi du er fortvilet, og det kan du si til han. At du kjefter fordi du føler dere ikke får tid til dere lengre, at du føler deg alene, og at du trenger han.

Ikke vær sur eller sint, da kommer han lett i forsvar, men rolig og saklig, og ikke ha en "klagestemme".

Min erfaring er at når en mann føler man trenger han, så gjør de mye for å rette opp i ting. Du prøver jo ikke å rakke ned på han, men at dere skal få det bedre sammen. Tydelig at han ønsker det han også, siden han sier han vil ha dere.

 

-ma-

[Anonym bruker]

dytt dytt->>

[Anonym bruker]

Oi!! Hva skal til her!!

Høres ut som om samboeren din ikke er helt moden, spør du meg...

Han må nok bli voksen.

Hadde ALDRI klart hverdagen her hjemme med en sånn mann.

Samboeren din er mer likestilt med min 6-åring enn med min mann, det sier sitt...

 

Hvor gammel er samboeren din og hvor lang tid har han igjen før han skal ut i arbeidslivet?

Tror dette er viktige faktorer som spiller inn her.

 

[Rosenrød]

Han er 23 år, og graviditeten var ikke planlagt. Vi gikk begge rett fra "ungkars- og festelivet" til dette... Så klart det var et sjokk for han (for meg også), men vi var to om å lage barnet, og vi var enige om å beholde.

 

Han er ferdig med utdannelsen om et år...

 

Og, jo- han er veldig umoden. Når jeg ber han om å gjøre mer husarbeid sier han- "jamen, jeg hater å gjøre husarbeid..." og hvis jeg spør om han kan gå tur med datteren vår sier han at han hater å gå tur. Han oppfører seg som at livet skal gå videre helt uforandret etter å ha fått barn. Ingen fotballkamper skal droppes. Det eneste han har kuttet kraftig ned på er heldigvis drikking og festing. Men det skulle jo nesten bare mangle.

 

En annen ting som funker godt mellom oss er økonomien. Den har han stålkontroll på, alle regninger blir betalt, og han går ofte uten en krone til seg selv. Alt går til felles regninger og husholdningsting. Hadde ikke dette fungert ville jeg nok sett veldig mørkt på å fortsette forholdet.

[Anonym bruker]

Hmm..

Han er nok litt i sjokk ennå, ja.

Spør samboeren om han kan avse en kveld til å sette seg ned sammen med deg for å planlegge litt.

Viktig at du ikke bare trekker fram hans negative sider når du skal snakke med ham. Gi ham masse ros for hans sterke sider, og gi ham flere oppgaver som er knyttet til disse evnene. (F.eks. ukeshandlingen og andre innkjøp, da han har best peiling på økonomi.)

Jeg pleier å være smart når jeg spør mannen min om hjelp til noe kjedelig.

Da finner jeg TO kjedelige ting som skal gjøres, så ber jeg ham om å velge hva han vil gjøre. (Feks. støvsuge eller oppvask? Hvis han velger oppvask så tar jeg støvsugingen, det får mannen til å føle seg mindre "dominert" av oss)

Det er viktig at du er positiv og saklig når dere skal sette dere ned for å planlegge.

Vær saklig i.f.t. at du føler deg overarbeidet hjemme, og at du har et ønske om å få en ryddigere struktur i deres lille familie.

Forsøk å vær positiv og lyttende når samboeren din kommer med innspill.

 

Jeg ønsker deg lykke til, og jeg tror nok at dere begge vil vokse i oppgaven som foreldre. Det tar bare litt tid og krefter..

klem.

[Duracella]

Enig med anonym her, ja. han er jo fryktelig ung også da, det kan ta tid før han venner seg til å se hvordan andre har det.

[Rosenrød]

Takk for svar. Ja, han er fryktelig ung. Både i kropp og sinn. Vi krangler dessverre ganske mye, men jeg prøver nå å gjøre min del ved å kutte ut masingen. Det med å finne to kjedelig ting å gjøre, har jeg faktisk benyttet meg av noen ganger. Ble bare så lei av denne samtalen:

 

Jeg: "Vi må gjøre noe husarbeid"

Han: "Stønn... nå igjen? Det ser jo dritbra ut her jo...!"

Jeg: *blikk*

Han: "Sukk... Hva da...?"

Jeg: "Sette på klesvask, henge opp klær, brette sammen klær"

Han:"Javel, skal gjøre det snart.."

Jeg: "Nei, nå!"

Han:"Åh, du maser sånn. Mas, mas, mas."

Jeg:"Ja, også må vi tømme oppvaskmaskinen"

Han:"Nei, DET inngikk ikke i avtalen. Det sa du ikke noe om i stad"

 

Skjønner? Akkurat som han bor hjemme hos mora si, og må gjøre pliktene sine før han kan få ukelønn. Sukk, blir så lei.

 

 

[Anonym bruker]

Anbefaler at du skryter av han hver gang han gjør noe. Min samboer (også 23 år) er ikke verdens flinkeste til å hjelpe til i huset, men av og til hender det at han gjør noe helt uten at jeg har spurt om hjelp (må som regel rydde etter han etterpå) men han får mye skryt og godord fordi han kom på det selv.

Av og til kan jeg foreslå at vi tar en kjapp opprydding her så finner vi på noe gøyt (som jeg vet han liker). På den måten blir "rydde diskusjonen" mye enklere.

 

Prøv å ha rydde dagen til 1 dag i uken (det gjør vi, og så rydder jeg litt ekstra når han ikke er tilstede for jeg likerå ha det ryddig rundet meg). På den måten er han forberedt på rydding og vasking den dagen og slipper å kvi seg resten av uken.