Har aldri vært "kjærester"...

[lykkeligmor:)]

Huff, sitter her med litt kveldsdepping, og jeg tenker på meg og samboeren min.. Jeg ble kjent med han da jeg jobbet for han, og jeg hadde da kjæreste.. Jeg falt pladask, men vi kunne jo ikke være sammen, fikk ikke lov av jobben, og ikke minst, jeg hadde en "såkalt" kjæreste. Men da han ble overflyttet en del timer unna, ble det til at jeg pakket sakene mine fra kjæresten, og flyttet hjem. Jeg besøkte min nåværende kjæreste en helg nå og da, og jeg ble så glad da han en kveld endelig fortalte meg at han hadde fått følelser for meg og ville at jeg skulle flytte nedover, han hadde skaffet jobb til meg i en annen avdelig i samme firma, hvis jeg kunne komme FORT.. Jeg pakket sakene mine og dro, og var sjeleglad for å endelig få være sammen med han.. Det var juletider, og vi skulle jobbe en del, men etter nyttår skulle vi kose oss masse.. De fem første ukene gikk med på jobbing, og så finner jeg ut at jeg er gravid.

Så kommer saken.. Jeg er så ufattelig glad i gutten min på 9 måneder, jeg ville ALDRI vært uten han, men jeg skulle bare ønske at jeg og samboeren min hadde fått sjansen til å være skikkelig kjærester, før jeg ble gravid, og ikke orket å være med på noenting, måtte bli seriøse, og jeg viste mine verste siden med en gang...

 

VIrker som et lite problem, men dette plager meg! Spenningen er jo borte, fordi om vi elsker hverandre, hvordan skal vi få sjansen til å få igjen gnisten? Det er vel for sent?

Jeg ville selvfølgelig aldri byttet bort sønnen min mot ekstra alene tid med samboeren, men likevel, synes jeg dette er veldig trist, vi har liksom aldri vært kjærester, før alvoret satte inn..

Dette er jo selvfølgelig noe jeg har valgt selv, men jeg vil så gjerne at han skal se på meg ikke bare som den kjedelige jenta jeg har blitt.. Jeg klarer aldri å skaffe barnevakt, fordi jeg har rett og slett mistet interessen for å gå ut, jeg vil helst være hjemme å passe på sønnen vår.. Noe som resulterer i at han heller drar ut, og da sikkert møter masse spennende mennesker, for så å komme hjem til meg, som er dønn kjedelig og bare prater om baby,baby,baby,baby, og som heller vil bruke lørdagskveldene på å bake kaker!!

 

Jeg er 21 år, jeg skal da ikke være slik, fordi om jeg har fått barn? Man trenger vel ikke å bli kjedelig for det?

 

Nå har vi lovet min mor at hun skal få ha sønnen vår i 5 (!!HJELP!!) hele dager om 2 uker, og jeg gruer meg kjempe masse!! Har egentlig ikke noe lyst til å sende han vekk, men både samboeren og mamma gleder seg sånn..

Det blir jo våre første 5 dager alene som kjærester, hvor vi kan gjøre som vi vil, uten at jeg er gravid, svær, sliten og ingen baby i nærheten.. Tenk om vi ikke har noe til felles? Hva om vi ikke har noe annet å prate om, bortsett fra gutten vår? Tenk om jeg er for kjedelig for han, for jeg vil jo helst slappe av en del.

Er vel litt vel pessimistisk her nå, men jeg hater at han skal måtte ha en slik kjæreste, han er jo en ganske sprudlende og sosial selv, mens jeg, når han tilbyr seg å være hjemme med barnet, bare finner på unnskyldninger for å ikke dra ut, jeg vil heller være hjemme..

 

Jeg vil så gjerne være kjærester igjen, ikke bare moren til barnet hans, hvis dere skjønner? Og jeg synes det er så trist at vi bare fikk de fem første ukene sammen, og han fikk aldri se aat jeg faktisk ikke alltid har vært den kjedelige jenta jeg er blitt til..

Hva gjør man egentlig når barna er borte? Hvordan skal jeg klare å få tilbake den utrolige følelsen som var mellom oss?

Jeg tenker med et skikkelig savn, tilbake på alt det som var mellom oss, jeg savner hvordan han pleide å se på meg, og jeg savner å bare være meg selv..

[solemio]

Uffda, det hørtes ikke så greit ut. Men dere er da vel litt kjærester når barnet sover også? Hva med å bare snakke med kjæresten din og fortelle akkurat det du sa til oss? Det er så dumt å ikke være ærlig mot den man skal stå nærmest.

Hos oss (vi var kjærester i 2 år før jeg ble gravid) ble den første oppslukende forelskelsen borte rimelig kjapt. Men den ble erstattet av noe bedre, nemlig trygghet, vennskap og dyp kjærlighet. Det går i bølger hvor romantiske vi er, men jeg syns vi har det bedre sånn. Og aller viktigst; vi snakker MASSE sammen.

Ønsker dere lykke til!

[Bella Swan]

Når dere skal være alene nå, så gå å kjøp deg noen ny klær, lag en god middag, drikk litt vin og prøv å prate om andre ting enn babyen. Vett hvordan du har det, har vært der selv. Men nå har vi virkeligen funnet knisten igjen, og det er herligt. Selv om vi ikke er noe ute, uten barn, koser vi oss hjemme etter at barna har lagt seg. Det er viktig å være kjærester i hverdagen også.

Lykke til! Det går nok så bra så, men det krever litt både av deg og han.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Sønnen deres er vel ikke så gammel. det første året er det gjerne sånn at man vever seg inn i en slags kokong av baby. Man må jo det for å ikke bli gal. Siden..når man går ut i jobb igjen brytes den trolldommen litt, og etterhvert som han vokser til, vil det være lettere for deg å ta litt tid til deg selv, eller til dere begge.

 

Jeg hadde det nesten som deg når jeg fikk eldstejenta...bortsett fra at jeg bodde med en psykopat, så kjærestetid bekymret meg ikke..var bare glad jeg slapp. Men jeg turte ikke la noen få være trillepiker, jenta mi sov ikke borte før hun var over to. Første gang hun var borte mer enn en natt, var hun tre. Og det var kjempevanskelig. Man har det instinktet i seg som gjør at man ikke vil forlate barnet, og det er jo br! Det er jo sånn for at vi skal bli og oppfostre dem.

 

Men det er flott at dere skal ha de 5 dagene sammen. Moren din har klart å oppdra deg, så det er lite sannsynlig at hun ikke skal klare å ta seg av barnebarnet.

 

benytt sjansen til å ha sex midt på dagen, gå ut på kvelden og pynt dere litt for hverandre. Fortell ham om framtidsplanene dine...noen har du vel lagt i forhold til karrieren din? Fortell ham om hva du føler om det som skjer rundt dere i nyhetsbildet. Spør ham om jobben, om hvordan han synes det er å være pappa.

 

Husk DU har båret HANS barn i kroppen din i 9 måneder. Ingenting kan konkurrere med det. Det gjør deg fantastisk i hans øyne