Anonym bruker Skrevet 8. juni 2007 #1 Skrevet 8. juni 2007 plutselig og brått, ingen forvarsel. vi har hatt våre uenigheter, det skal jeg innrømme , var jo glad i henne jeg å, så det å miste henne var ikke ønsket på noen måte, hun var jo også den største støtten vi hadde. nå har mannen min ingen foreldre. han mistet sin far som barn. det er vondt for ham. datteren min var sterkt knyttet til sin farmor, det er vondt å seg dem lide. jeg savner henne og er lei meg jeg å men de hadde sterkere bånd til henne. jeg føler meg for ung til å støtte min mann i hans tap har jo ingen erfaring men hvem har vel det. jeg hadde bare ikke ventet denne situasjonen før jeg ble 30. det var andre som var mer ventet å skulle gå bort før henne. min egen bestemor bl.a., min far, min stefar. ikke henne. hun stilte altid opp.
Anonym bruker Skrevet 11. juni 2007 #2 Skrevet 11. juni 2007 Du skal i alle fall ikke ha dårlig samvittighet. Vær glad for at du ikke hadde ødelagt forholdet mellom din svigermor og din mann. Sorgen må vi bære alene. Men det hjelper kanskje at du lar ham snakke om moren sin. At dere kan dele de gode minnene om henne. Fortell dine egne unger om bestemor, som dere mistet alt for tidlig. Vær til stede for han det er det beste du kan gjøre. Klem fra en farmor!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå