Jeg ønsker litt meninger om dette... (litt lang)

[Anonym bruker]

Moren min er en veldig "slem" person kan man vel si... Eller, hun tar kontroll over livet mitt. Har alltid vært sånn, jeg er aldri bra nok. Det har ikke noe å si hvor bra ting er hvis det ikke er pefekt... Og hennes standarer er ganske høye og umulig å oppnå. Det er litt vanskelig å skulle forklare hvordan hun er. Jeg er veldig glad i min mor på samme tid som jeg virkelig hater henne for alt hun gjør mot meg.

 

Mine to brødre er det aldri noe galt med. De skryter hun av som oftest. Når det kommer til meg er det kun negative kommentarer. Det kan vel sies at den dårlige selvtilitten jeg har har jeg fått pga. min mor og ikke pga. andre jeg omgås.

 

Jeg har et veldig travelt liv ettersom jeg har skole å gå på, har hovedansvaret for barnet, trener masse og vedsidenav dette forsøker å ha et privatliv med venner og... Jeg trener MASSE, slik at det trolig ikke er bra for meg... Men nå har det seg slik at jeg har skadet foten og har bla. fått beskjed fra treneren at jeg IKKE skal trene nå for da blir det ikke bedre. Derfor har jeg kun jogget ca. 40 minutter om dagen.

 

Jeg er en spinkel jente, altså jeg trener mye og er derfor ikke stor... Allikevel er jo ingenting bra for min mor. Så når jeg sitter ute i solen isted kommer hun såklart med kommentarer som: "du sitter bare og slapper av, du må jo bevege deg litt..."

 

Jeg vet aldri hva jeg skal svare tilbake til moren min ettersom hennes akseptanse er veldig viktig for meg. Jeg ble veldig lei meg og svarte bare at jeg har fått beskjed om det og hun vet godt at jeg ellers aldri sitter i ro... Så da svarer hun: "nei, du er kanskje ute med noen, men du sitter jo bare et annet sted da." - jeg svarer da og sier at jeg ikke gidder å diskutere det. Er vel ganske klart at jeg er ganske trist og lei meg. Da begynner hun å pushe det lenger til randen hvor jeg gråter. Da sier jeg til moren min at alt jeg noensinne hører fra henne er negative ting. Aldri noe positivt, ettersom jeg aldri er bra. Min mor sier da at hun sier da masse positivt (noe som igrunn ikke er sant...) Mens hun sier negative ting til meg daglig.

 

Måten hun alltid finner negative ting ved meg har gjort med usikker på mange ting i livet mitt generelt. Jeg gjør det godt på skolen i den betydning at jeg har karakteren 6 i alle fag, med unntak av to femmere på kortet. For moren min er ikke dette godt nok. Et eksempel er en fysikk prøve hvor jeg fikk 5+ og hun kom med kommentaren: "jaja, hadde du øvd litt mer hadde det blitt bedre..."

 

Jeg skulle så gjerne ønske at moren min viste at hun virkelig satte pris på meg noen ganger... Men jeg føler at alt jeg gjør er galt. Det er så viktig for meg at mamma aksepterer meg og roser meg en gang i blant... Men det føles ut som om jeg aldri blir eller er bra nok i hennes øyne....

[Gjest -<<-]

Siden jeg ikke kjenner verken deg eller morra di, har jeg ingen konkrete råd å komme med. Men på et generelt plan tør jeg påstå at voksne mennesker som ikke har et over gjennomsnittet godt forhold til sin mor, aldeles ikke bør ha kontakt med henne daglig.

[Anonym bruker]

Etter å ha skumlest 5 % av innlegget, altså fått lest så mye som: "Jeg er aldri bra nok" og "brødrene mine er det aldri noe galt med", er det første som slår meg dette: Moren din sammenligner seg selv med deg.

Jeg vet ikke om det er sant, og det er vanskelig å si hvorfor hun sier og gjør det hun sier og gjør. Men man skulle jo nesten tro det!

Husk at det fins mange der ute som virker utrolig selvsikre, men som ikke er det. Og mødre som er usikre, vil kanskje gjerne se at datteren deres blir en bedre utgave av dem selv.

Kanskje det er det moren din tenker, mer eller mindre ubevisst? Jeg mener, siden hun ikke er så opptatt av hva brødrene dine foretar seg (vanskeligere å sammenligne seg selv med det annet kjønn)?

Jeg vil tro at moren din er meget glad i deg, og at hun ønsker det beste for deg. Hun har en elendig måte å vise det på, men jeg tror hun ønsker at du skal bli en bedre utgave av henne. Jeg vet jo at jeg ønsker at datteren min blir en bedre utgave av meg en dag.

Må selvsagt legge til at jeg syns det er veldig trist å høre hvordan hun snakker til deg. Tar du det opp med henne? Gjør det! Men forvent at hun kommer i forvarsposisjon, det er det mest naturlige å gjøre når man tror at man blir angrepet.

Si da at dere skal snakke om følelsene deres, ikke noe annet. Si at du ikke har tenkt å angripe henne, du vil bare at hun skal lytte til deg og hvordan du føler det.

Ta ut ordet "men" i alle setninger og erstatt det med ordet "og". Ordet "men" er en unnskyldning.

Eks: Hvis moren din sier: "Jeg er lei for at jeg såret deg, MEN..." Da er ikke unnskyldningen ekte. Man skal aldri bruke ordet "men" i en unnskyldning. Bruk ordet "og", da blir alt mye mer ekte.

Og så skal hun høre på deg og ikke avbryte. Alt dette må du si før dere starter samtalen. Ikke avbryt, ikke forsvar, ikke ordet "men". Det samme gjelder deg. "Jeg hører hva du sier, OG..." Istedet for "men".

Si at hun skal få snakke etterpå.

[Anonym bruker]

hmmmmmmm. du er i alle fall flinkere enn hva jeg var på skolen:-) Hold deg unna mora di heller en stund. Den kakkelhøna der har vel nok av sine egne problemer som hun prøver å dytte over på deg.

[Anonym bruker]

Jeg er vel ganske lik moren min, og hun ser vel ganske mye av det samme i meg.... Men jeg føler at hun setter så høye forventninger til meg og jeg strever slik for å oppnå dem! Allikevel finner jeg meg selv i å måtte forsvare og bli trist fordi hun er skuffet over hva jeg IKKE klarer, fremfor hva jeg klarer!

 

Jeg har ofte sagt til mamma at det ikke er noe koselig når det eneste hun tar opp er negative ting. Kommentaren hennes var nå: "hvor ofte kan jeg få si det da?"... Det sårer veldig mye når hun sier slike ting... Og det burde vel ikke være moren min som har gitt meg dårlig selvtilitt?

 

Jeg er vel ikke direkte voksen, og derfor er mitt forhold til min mor ganske viktig for meg og... Jeg føler meg veldig kontrollert, og jeg vet det... Allikevel er det noe som er umulig å bare komme seg ut av.. Hva moren min mener om meg er viktigst av alle. Det er slik jeg føler det!

 

Men takk for svar... Jeg vet ikke hvorfor hun er sånn, jeg bare føler at ingenting er bra nok og at hun ikke er glad i meg før jeg evt. oppnår alle kravene hennes... Tiltross for at hun sier noe annet!

[Edel Gran]

Du er heeeeelt sikkert bra nok! Ikke tvil på det!

 

Moren din synes sikkert også at du er bra nok, og mere til, men får det bare ikke ut.

 

Jeg fikk et inntrykk av at du er ganske ung? Min mor er også flink til å komme med negative kommentarer til meg, og da jeg gikk på videregående og da jeg var først i tyveårene, så syntes jeg det var veldig slitsomt. Der gikk jeg, med toppkarakterer på et krevende studie, bijobb ved siden av, ektemann, egen leilighet og boliglån som alltid ble betalt på forfall, og måtte høre på kommentarer om at jeg "kunne ha lest mer", "kunne har sett bedre ut", og "samboeren til datteren til Anne tjener 700 000 i året, og han er jo så ung enda". Ikke spesielt motiverende...

 

Men etterhvert som jeg har blitt eldre, så har jeg sluttet og bry meg. Hva moren min synes har ikke lenger noen betydning, det som betyr noe er at ungene mine er glade og fornøyde (og det er de stort sett) og at jeg selv er tilfreds med det jeg presterer.

 

Du kan nok ikke forandre moren din, men siden hun ikke roser deg nok, så må du lære og rose deg selv!

 

Klemmer!