ER JEG OG MANNEN MIN UNORMALE?

[Snuppa_00:13 og Gutt_16:28]

HEI

 

Jeg er førstegangsfødende er i uke 18 og skal på vanlig UL i dag. Snakket med mannen min i går og vi begge gleder og gruer oss til det i dag.

 

Jeg sa til mannen min at jeg er veldig glad i ungen i magen min men noe morsfølelse har jeg ikke. Dette er planlagt barn og vi ønsker det hjertellig velkommen. Mannen min sa også at han kan ikke sette ord på følelsene sine, han er selfølgelig glad men vet ikke hva han skal føle for babyen ennå. Alt er så fjernt og langt unna for han. Så sier han at jeg sikker har mye mer følelser for babyen enn han siden det ligger i magen min.

 

Ikke missforså meg men vi har ikke fått noe foreldre følelser ennå og vet ikke om dette er normalt. Tror ikke vi blir dårlige foreldre eller noe sånt, tvert imot vi begge er kjempe glad i barn forguder de med andre ord.

 

Kanskje vi får ett annet bildet etter UL i dag

[Lykkeliten og jeg]

Før jeg var på UL visste jeg ikke helt åssen jeg skulle definere følelsene mine for babyen. Men etter at jeg hadde sett den lille så var det litt lettere å forholde seg...på en måte...

Jeg var glad i babyen før det og gledet meg, men å se den ligge der og sprelle og dytte tilbake på magen gjorde nok at jeg fikk mer beskyttelsestrang.

[AnLin *j07* med januargutt.]

Hei kjære deg! Kjenner meg godt igjen i det du forteller, jeg. Visste jo at jeg var gravid på den tida, men hadde liksom ikke noe forhold til den lille i magen før jeg begynte å kjenne ordentlige spark og så henne på ul. Først da gikk det liksom opp for meg og jeg blei helt forelska i disse små dulta fra den skjønne jenta mi! :0) For noen tar det lenger tid enn andre og dette vil jeg tror er helt normalt.. Ikke så rart når vi aldri har opplevd dette før... Er jo en smule surrealistisk det hele , da.. :0) Kos deg og gled deg til ul, det er utrolig flott! :0)

 

[Miss L å di]

UL gjorde egentlig ikke noe med hvordan jeg såg på babyen... Følte meg helt dom som ikke hadde noe morsfølelse i hele tatt. Men nå kjenner jeg at den kommer snikende litt etter litt, sammen med trangen til å kjøpe ting å gjøre ting klart :-)

 

Så ikke uroe deg for dette. Morsfølelsen kommer når den kommer.

[Brenda med 2 ute]

Hade i principp ingen følelser i begynnelsen for bebien jeg heller, for utenom det faktumet at jeg skulle bli mor og at vi gledet oss seff=) ,

Men mors følelsen kommer snikende mer og mer for hver dag. Nå kan jeg fornimme meg om hvordan jeg kommer til og reagere i visse situasjoner. Beskyttelses instinktet tar mer og mer over. Dette er normalt at man har svangerskapet som en tillvennings periode. Om bebien bare hade detti ut plutselig hade jeg slitt litt med og knyte an trur jeg=)

Så ja, det tar litt tid og venne seg til tanken, det er jo så fjernt at man ska bli mor så jeg trur det ikke før jeg får se det om man sier sånn=)

 

Følte mest når vi fikk høre hjertelyden første gangen, men etter det ville jeg hålle igjen litt så man ikke skulle bli så lei seg om det ikke gikk.

Nå er jeg uke 30 og tiden flyr, men jeg forstår fortsatt ikke hvordan jeg skall greie den store jobben og være mor oppdra et barn=) Men heldigvis er det flere før meg som har prøvd og det har jo gått greit med de fleste, hehe

[Gjest]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Jeg er nå 34+6 og synes fremdeles jeg mangler en god del på morsfølelsen (slik jeg hadde trodd den sulle være...).

UL hjalp masse! Å se lille gullet sitt ligge og sprelle var en veldig fin opplevelse. (Tror nesten det var større for min kjære enn for meg, for det var han som måtte felle en liten tåre undervegs.)

Når gullet begynte å sparke ble denne gode fine følelsen for "lille klompen" bare enda større. Jeg gliste fra øre til øre ved hvert spark, og klarte ikke å la være å stryke meg selv lett over magen hver gang det kom et lite dult.

Pappaen syns sparkene blir bare mer og mer stas ... og du skulle sett det stolte uttrykket når lillegullet tar helomvending der inne. Det lyser av øynene hans "det er gullet mitt som kan å sparke fra seg, det!".

 

Slik det er nå, så tror jeg nesten pappaen har mer farsfølelse enn jeg har morsfølelse. Men for hver "opplevelse" jeg har med den lille blir denne følelsen bare sterkere og sterkere, så jeg tror nok at det ordner seg til slutt for meg også.

 

Jeg tror mao at dere er helt normale! Det er jo vanskelig å føle noe for noen man aldri har møtt eller vet "hvem er".

[*RutIetutt*]

Ikke unormalt i det hele tatt vil jeg tro. Hadde det på akkurat samme måten før vi var på ul med førstemann...var så uvirkelig at vi ikke skjønte det....før vi fikk se den lille på skjermen - spesielt for samboer:o)

 

Faktisk er det enda mer uvirkelig denne gangen....selv etter 3 ul`er....og med stor mage som beveger seg både hit og dit....sikkert fordi vi vet hva det vil si å få et barn, og det bare er FOR surrealistisk at det faktisk skal skje igjen;o)

 

Lykke til på ul i dag:o)

[Gjest]

Burde glede deg til Ul, det er helt fantastisk. Både sambo og jeg fikk tårer i øynene )

[Snuppa_00:13 og Gutt_16:28]

Takk for alle svar nå fikk jeg gledes tårer fordi vi er normale heheheh

 

Han henter meg kl. 10 så vi får se. Han er macho man men kan gårte når det trengs, og han synes det er helt greit å vise tårer foran meg. Så vi får se om vi begge hulker nå 10:30

 

Skriver til dere når jeg kommer på jobb og forteller hvordan det gikk.

 

 

NOK EN GANG TAKK FOR ALLE SVAR

[enpå3ogenpå1]

Jeg sier meg helt enig med deg. Vi og føler det sånn. Skrev et innlegg om det igår, men det ble litt feil for jeg var plutselig så deppa. Blir spennende å høre hvordan det gikk. Det er veldig godt å høre at andre er i samme båt følelsesmessig :-)

Masse lykke til :-)