Tristane- Fødeklar

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Så at du var våken i stad. Går det bedre? Har tenkt masse på dere, og hvor vondt dere må ha det. Begynte faktisk å gråte da jeg leste at du ville kalle opp gutten din etter tanta si, så fikk ikke svart der. Moren min heter Margrét, og har en kompis som heter Magnús, og de er på en måte et navnepar fordi de blir kalt Magga og Maggi, så da likte jeg selvsagt forslaget Magnus.

 

[Som Natt & Dag]

Jeg gikk visst til sengs uten å få med meg denne posten...

Vi har det vel etter forholdene bra, føler oss tafatte, sjokerte og nummene...

Gråten sitter løst, venter på at noen skal vekke meg og si at det bare er en vond drøm... Eller en dårlig spøk....

Jeg er deprimert, føler ingen glede i forhold til babyen og føler på en måte skyld for at jeg skal føde midt oppi dette.... Formen min er ikke bra, er daglig i kontakt med føden, skal bli vurdert for igangsetting i morgen. Føler at kroppen min ikke takler alt dette på en gang. Jeg er sliten av å gå med maserier (er nå 3 uker med nesten daglige rier over flere timer som plutselig bare forsvinner...), jeg sover dårlig, sitter våken om natten, er så utmattet at jeg ved flere anledninger de siste dagene helt plutselig har sovnet sittende i en stol eller liknende... Pluttselig har det gått en time eller flere. Har vondt i helekroppen, er støl i magen av gråt, føler bare smerte når Nurket beveger seg. Matlyst har jeg overhodet ikke, alt smaker tørt og pappaktig... Lever på brus og sigaretter, ting som jeg overhodet ikke skal ha.

Så lettelsen om de setter meg i gang i morgen vil være stor... Heldigvis har de vært veldig forståelse på føden, og har sagt at om jeg ikke vil vente til i morgen så skulle jeg bare ringe og komme før. Men jeg kvier meg... Fødselen skulle være en lykkestund, nå er det en begivenhet som jeg på mange måter føler at vi ikke har tid til, det er så mye som må ordnes i forbindelse med Margrete. Selv om jeg ikke har noen direkte oppgaver i den forbindelse, har alle andre hendene fulle....

Jeg vil liksom ikke være til bryderi, men alle som familien sier så har de full forståelse om jeg velger å bli satt i gang nå, kanskje det er akkurat hva vi trenger...Et lite nurk å elske...å ta vare på...

 

Jeg sliter, føler at det skjer en tragedie hver gang jeg får barn... Sist brant hjemmet mitt ned, og noen mnd senere døde pappa, nå mistet jeg min kjære svigerinne.

Jeg er sint, men vet ikke hvem jeg er sint på føler at jeg atter en gang er blitt snytt for gleden ved fødsel og barseltid..

Samtidig føler jeg meg egoistisk som tenker på meg midt oppi dette, vet at min kjære hans mor og den siste søsteren har det så mye tyngre enn meg....

 

Jeg er ikke sosial, føler liksom ikke for å snakke med noen, flykter inn i World of Warcraft og 'gjemmer' meg der med en ny og ukjent karakter, orker ikke å snakke med våre venner ingame. Når jeg ikke er i WoW fyller jeg dagen (og natten) med å lese, må liksom ha en eller annen stimulans hele tiden så jeg ikke blir sittende å stirre tomt inn i veggen...

 

Når det gjelder navnet på babyen tror vi kanskje at det vil bli Martin, enten alene eller i kobinasjon med et av de andre navnene vi hadde tenkt på, men vi velger fortsatt å vente til han kommer ut før vi bestemmer oss for navn...

[Trolleliten]

Heisann

 

Ble litt lei meg jeg nå

Kan ikke fatte hvordan du har det akkurat nå. Har aldri opplevd noe liknende selv. Men, det å føle skyld fordi man føler glede, den er jeg med på.

Tenk på deg selv du.

Fokuser på hva du trenger og hvordan du skal oppnå det!

Det er selvfølgelig kjempe trist at du har mistet svigerinnen din, og det må virke helt uforståelig at noen kan bli borte så brått, og på samme tid som dere får et nytt liv til verden

 

Ting blir ikke bedre selvom du også er lei deg.

Sosial behøver du ikke å være. Det er lov til å trenge tid for deg selv.

Ikke glem å glede dere over hva som er i ferd med å skje.

Litt tøff start, ja - men jeg tror det går kjempe bra jeg. Alt blir bedre når man får ting litt på avstand skal du se

 

Klem klem