Gud vil visst ikke ha meg i sin skare...

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke på Gud - tvert imot så tror jeg Bibelen er et fantastisk godt skrevet eventyr,og that's it. Men jeg ØNSKER å tro på Gud. Jeg ØNSKER å være en kristen. Har en far som er personlig kristen - og han er faktisk et av de fineste kristne menneskene jeg kjenner. En av de få jeg faktisk kan si er en ekte kristen,uten fordømmelse og dobbeltmoral. Ærlig om sine svakheter i form av å "bare" være et menneske,og ydmyk mot verden i sin helhet. Han var på "bånn" i 15 år pga store alkoholproblemer,angst og depresjoner. Helt til han ble frelst. Nå har han det fantastisk. Han har bygget seg opp et liv igjen,og er en klippe for mange mennesker rundt på religiøse arrangementer. Han har det godt! Ja,faktisk så er han kvitt alt av angst og depresjoner,fordi Herren er med ham (som han sier.)

Jeg er selv plaget med angst,depresjoner o.l,og har det ikke så veldig greit til tider. Søker meningen med livet,men finner den ikke noe sted. Ikke misforstå,og tro at jeg er en selvmordskandidat - for tvert imot lider jeg av en fryktelig dødsangst. Jeg er livredd for å dø,for jeg har ingen tro på at det venter noe etterpå. Jeg ønsker å ha det godt! Jeg ønsker å ha denne indre sjelefreden som pappa,og mange andre med ham har fått i møte med Gud - men jeg har den ikke. Jeg er menneske - og dermed egoistisk av natur - og jeg ønsker selvfølgelig at JEG skal ha det best mulig. Jeg hører hvor bra de kristne har det sammen med sin frelser,og ønsker at jeg også hadde Gud med meg. Men jeg KLARER ikke å tro på ham. Hvorfor? Hvorfor tar han imot noen med åpne armer,og stenger andre ute??? Hvorfor snakker han til noen,viser seg til andre,og ignorerer meg - som virkelig ØNSKER ham i mitt liv. Hvorfor viser han seg ikke til meg,snakker til meg - sånn at jeg også kan akseptere hans eksistens...? Er jeg bare ikke god nok for ham...?????

[Gjest]

Hei

Gud vil så absolutt ha deg i sin skare!

 

Du sier at du ikke klarer å tro på Ham, men forteller alikevell om en far som har blitt helt forandret etter at han tok i mot Jesus.Han ble faktisk fri fra både angst, depresjon og alkohol og har det nå helt fantatisk.Dette er egentlig et uttrykk for din tro på at det var Jesus som satte din far fri så jeg tror at du tror selv om du ikke tror det selv....he he.

Det er faktisk nok å ha et ØNSKE om å bli en kristen for å bli frelst, selv om man kansje ikke føler at man er helt overbevist om at Gud finnes.Det var sånn jeg ble frelst.Jeg ønsket å bli en kristen og syntes at historien om Jesus som bar våre synder opp på korset var flott og håpet at det var en sann historie.Jeg hadde ingen kristne rundt meg på den tiden som jeg kunne snakke om disse tingene med så derfor bestemte jeg meg til slutt for å prøve å være en kristen.Ikke visste jeg hvordan man skulle bli frelst eller noe men jeg begynte med å gå i kirken.Der ble jeg observert av noen som kjente meg også fikk jeg sprsm. om jeg var kristen.Visste ikke helt hva jeg skulle svare men tok en beslutning og sa JA til det sprsmålet.Etter denne episoden så opplevde jeg at Jesus kom inn i rommet når jeg leste bibelen og ba og jeg ble fylt av en overnaturlig FRED.Jeg skjønte ikke at jeg ble frelst men visste at Jesus hadde flytta inn i hjertet mitt og jeg var ikke den samme personen etter det.

I ettertid så har jeg forstått ut i fra bibelen at det er sånn man blir frelst fordi det står i romerne 10.9-10:

 

"For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre , og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde skal du bli frelst.

Med hjertet tror en til rettferdighet ,og med munnen bekjenner en til frelse."

 

Det var fantastisk å bare svømme i Guds nærvær og kjærlighet hver dag og når jeg ba så snakket jeg til Jesus som satt ved min side.Utrolig sterkt .

Jeg kan fortelle deg at jeg hadde dødsangst jeg også, det hadde plaget meg i 3 år, helt skrekkelig var det så jeg skjønner deg godt.

MEN etter at Jesus kom inn i hjertet mitt på sånn forunderlig vis så skjedde det noe plutselig en kveld.Det var det at angsten kom for fullt over meg og jeg ble så redd, men så slapp det taket og for ut av meg som en virvelvind,forlot kroppen min ut gjennom hodet liksom, som en virvel.Og jeg ble bare helt FRI fra den angsten og har ikke hatt den siden!!!Hærlig!Dette er mange mange år siden nå og jeg har ikke hatt angst siden da.Tenk at dette hendte uten at noen andre ba for meg eller noe som helst.....det hadde nok med det å gjøre at Jesus hadde flytta inn i meg så da måtte angsten værsågod flytte ut.........=)

I øpet av de tre åra som jeg hadde denne angsten så var jeg innom lege selvsagt og han sa at en sånn angst måtte man leve med hele livet fordi det var hans erfaring som lege, altså bare lære seg å leve med angsten.....uff.Heldigvis så sa legen et MEN ...."men"..sa han ," jeg har også sett at mnskr som har blitt KRISTNE har blitt kvitt dette her........." Jeg tror det var der mitt utrolig sterke ønske om å bli kristen ble til en beslutning.........

 

Ja så håper jeg du skjønner at du er høyt , høyt elsket og at det finnes en vei å gå som gir deg VISSHET.

 

Ha det godt!

 

 

[Klikk]

Jeg ble veldig lei meg når jeg leste innlegget ditt. Er ttist at du skal føle det på den måten som du gjør.

 

Det er ikke alltid lett å tro på noen en ikke kan føle, se eller kjenne er der. Først vil jeg bare si at jeg er helt sikker på at Gud ønkser å ha deg med i sin skare. Jeg skal virkelig be for deg at du må få et møte med Gus slik at du kan tro. Og så vil jeg også si at du må ikke gi opp. Det gjør ikke Gud. Vi ser gjennom hele bibelen at Jesus møter folk på nytt og på nytt. Han står ikke der og liksom: "ja det var din sjanse, nå får du ikke flere...".

 

Gud er din far og han elsker deg. Jesus har dødd for å elske deg! Og han har stått opp igjen for at du kan være med han i all evighet. Dette er en gave. Som du helt betingelsesløst kan ta imot. Tenk deg når du var liten så sa sikkert foreldrene dine til deg at du ikke skulle ta på platene på ovnen for de var varme. Og selv om du kanskje ikke tok på dem så visste du bare at de var varme. Slik er det av og til med oss også. Vi kan ikke alltid kjenne Gud, men vi må bare stole på at han er der. Når Adam og Eva bodde i Edens hage var de så nær til Gud at de kunne høre ham rusle rindt i hagen. Det var slik Gud hadde tenkt at deet skulle være. Da hadde vi jo trodd allesammen..

 

I Bibelen så står det at troen kommer av forkynnelsen og forkynnelsen kommer fra Guds Ord. Jeg vil råde deg til å snakke med en kristen som du stoler på om dette, kanskke faren din, eller lese i Bibelen. Hvis du vil "bli kjent med Gud" skjer det gjennom å bruke tid med ham. Hvis du synes det er rart å be til noe du ikke klarer å tro på kan det være okei å lese bibelen eller kanskje spørre om noen kan be for deg. Eller be sammen med deg. Skulle gjerne pratet mer med deg hvis du ønsker for jeg synes oppriktig synd på deg. Hvis du vil kan du absolutt sende meg en privat melding. Men snakk med noen som du stoler på er vel egentlig det rådet jeg føler jeg kan gi deg..

 

 

Lykke til! Gud velsigne deg!

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Tror nok ikke du ser deg selv og din tro så klart som det bl.a jeg gjør..

Ut fra det du skriver og måten du skriver om Gud på, så lyser det helt klart igjennom at du er en troende.

Og som vi vet så skal alle de som tror bli frelst.

Gud har allerede tatt i mot deg, du har bare ikke oppdaget det ennå....

 

Det å være en kristen er svært lite komplisert.

Lær av din far som lever etter de enkle leveregler, han er en klok mann.

 

 

[Fruen i huset]

Tro er en gave. Du må ta den imot! Du må velge å tro!

Det er ingen som får troen tredd ned over hodet og ikke stiller spørsmålstegn ved det...

 

Jeg vil anbefale deg å be så lenge og så inntrengende til Gud om å få troen på Ham, at du ikke ønsker å slutte å be igjen!

[Miss Misantrop]

Det er tittelen på en barnebok jeg aldri har somlet meg til å lese... Overskriften er betegnende for hvordan mange av oss føler. Jeg personlig har aldri, ikke et sekund tvilt på Gud. Men hvis du tror det er så mye bedre tar du feil. Jeg har vært og er fremdeles så rasende på Guds skjalting og valtning med sitt skaperverk og det vet Han, men det ser ut til å bry han svært lite hva jeg måtte mene om hans innsats for verden.